Kuwait-sporet

Nylig ble boka «Mellom maktene» gitt ut på ResPublica forlag. Boka drøfter norske geopolitiske interesser ut ifra erkjennelsen av at de gamle sannhetene om verden ikke gjelder lenger. Petroleum er en vesentlig del av dette bildet. Det er lett å begi seg ut på en moralsk tirade når man skal drøfte norsk oljeindustris internasjonalisering, men det er vel så interessant å spørre seg om dette er en god strategi for Norge rent næringsmessig.

Det er en utbredt oppfatning at Norge er en av svært få oljenasjoner som har klart å unngå såkalt hollandsk syke, som kjennetegnes ved at store inntekter fra oljeproduksjonen fases inn i økonomien for fort og forårsaker økt kostnadsnivå, inflasjonsproblemer og utfasing av aktivitet i andre sektorer. Opprettelsen av oljefondet og innføringen av handlingsregelen har klart å holde de nominelle verdiene under kontroll, men det er grunn til å spørre seg om hvorfor norsk økonomi allikevel bærer så sterkt preg av oljeavhengighet og industrinedbygging.

Avindustrialiseringen i Norge står i en særstilling i Europa, og oljeinntektenes andel av BNP har steget fra å ligge rundt 15 prosent på slutten av 1990-tallet til å variere mellom 20 og 25 prosent de siste årene. Fra 1990 til 2005 har andelen videreforedlede varer i norsk eksport falt fra 32 til 17 prosent. Det plasserer oss i samme kategori som eksempelvis Nicaragua, Gambia, Uganda og Malawi. Tilbakegangen er ikke bare relativ – den gir seg også utslag i absolutte tall, noe som er enestående blant vestlige land. Til sammenligning ligger våre handelspartnere og naboland slik som Sverige, Finland, USA, Tyskland og Storbritannia alle på rundt 80 prosent.

Oljen gir så høye inntekter at den stiller i en særklasse blant råvarene, men vi har et problem hvis resten av verden utvikler de fremtidsrettede næringene mens vi kanaliserer alle innsatsfaktorer inn i en bransje som i et perspektiv på noen tiår vil være på hell. I en diskusjon om utvinningstempoet på norsk sokkel er dette et svært viktig poeng.

Vårt svar på fallende produksjon på norsk sokkel har hittil bare vært ett – å jakte på mer olje andre steder. I stedet for å gradvis frigjøre kapasitet og kloke hoder til å bygge framtidas næring, dyttes stadig flere ressurser inn i petroleumssektoren. Men et tiår etter at internasjonalisering ble lansert som hovedstrategi for framtida, er resultatene fortsatt beskjedne. De norske oljeselskapene har hittil ikke fått slippe til som operatører på noen utenlandske felt av betydning.

Jakten på de attraktive konsesjonene vil neppe bli enkel for StatoilHydro i fortsettelsen heller. Alt tilsier at konkurransen om å sikre seg store nye internasjonale konsesjoner vil bli hardere. Det meste av verdens oljeressurser finnes i områder preget av ustabilitet, korrupsjon og udemokratiske politiske regimer. 90 prosent av verdens oljereservoarer er i dag eid av statlige selskaper. For bare fem år siden var de fleste overbevist om at trenden pekte i retning av internasjonalisering og privatisering. I stedet har vi de siste åra sett en sterk renasjonaliseringstendens anført av land som Russland og Venezuela – land som i aller høyeste grad har egne geopolitiske agendaer. Det er vanskelig for et relativt lite selskap uten noen stormakt bak seg å lykkes i en slik virkelighet.

Av og til stilles spørsmålet om hvorvidt Norge er i ferd med å utvikle seg til et nytt Kuwait. Det fremste kjennetegnet ved Kuwaits økonomi er en svært ensidig næringsstruktur. Landet eksporterer lite annet enn olje og gass, og industriens rolle i verdiskapningen har vært sterkt avtagende. Enkelt sagt lever kuwaiterne av oljen sin. Norge er foreløpig et stykke unna en slik virkelighet, men tendensen de siste årene har vært tydelig.

Vår strategi for fremtiden må bestå av noe mer enn jakten på mer olje og forvaltningen av et fond som går en usikker fremtid i møte. Begrepet «næringsnøytralitet» må ut av det norske vokabularet, det må satses strategisk på forskning og det statlige næringsfondet må brukes aktivt for å sikre tilgang på langsiktig kapital for kunnskapsbedrifter som sitter på nøkkelkompetanse eksempelvis innen bioteknologi eller nanoteknologi hvor Norge har små og sårbare, men svært kompetente miljøer.

Virkemidlene kan være mange – men først og fremst trengs det en forståelse av at vi ikke ønsker å følge Kuwaitsporet.