Økonomi i blinde
Toneangivende økonomer har lite kunnskap om kapitalismens dynamikk.
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 29. okt 2008
Last nedOnsdag 29. okt 2008
som PDF
I Financial Times for 18. oktober kunne vi lese: «Til eieren av pengekapital framstår produksjonsprosessen mer som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde for å tjene penger. Alle nasjoner med en kapitalistisk produksjonsmåte blir derfor grepet av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten innblanding av produksjonsprosessen.»
Slik starter en stort oppslått analyse av finanskrisa. Kapitalister verden over har i fem–seks år tjent enorme gevinster på kjøp og salg av ulike verdipapirer, uten hensyn til hvor verdiene kommer fra. Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan var en av arkitektene bak liberaliseringen av kredittpolitikken. Nylig måtte den gamle mannen stå skolerett for den amerikanske kongressen og innrømme: «Jeg forstår ikke hva som har skjedd.»
Sitatet innledningsvis er derfor heller ikke hentet fra Greenspan eller andre toneangivende økonomer. Nei, Financial Times siterer Karl Marx, «Kapitalen» bind III, utgitt i 1894. Både Greenspan og andre økonomiguruer som nå «ikke forstår noe» anbefales å lese Karl Marx. Det som skjer i dag er ikke mer mystisk enn at Marx og Engels alt i januar 1848, da de i «Det kommunistiske manifest» påpekte de innebygde tendensene til kriser i markedsøkonomiene.
Markedsøkonomi i moderne forstand var på dette tidspunktet bare utviklet i England, men tendensene til «periodiske handelskriser» var tydelige. Marx og Engels viser også at krisene kan få dramatiske følger, og periodisk gjør «produktivkreftene opprør mot de moderne produksjonsforholda». Det vi ser nå er et slikt opprør. Det utrolige er at dagens såkalte eksperter har så mangelfulle kunnskaper om kriser i kapitalismen.
Helt tilbake til 1816 kan vi fra økonomisk statistikk registrere de regelmessige svingningene i økonomien. Disse konjunkturbølgene har kommet ganske regelmessig med 8–10 år mellom hver lavkonjunktur. De fleste lavkonjunkturene registreres bare som perioder med lavere økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Men noen ganger har svingningene blitt mer dramatiske og ført til kraftige rystelser i hele det økonomiske systemet. Vi snakker da om økonomiske kriser som har ført til strukturelle endringer i verdensøkonomien. Den marxistiske økonomen Andre Gunder Frank mener vi har hatt tre slike strukturelle kriser fram til midt på 70-tallet: Den første startet i 1873. Etter krisen økte kapitaleksporten fra i-landa og vi fi kk starten på moderne imperialisme. Den andre krisen startet med krakket i 1929. Krisen gjorde en brå slutt på troen på laissez faire-kapitalismen og betydde økt oppslutning om sosialistisk planøkonomi, keynesianisme og ideer om velferdsstater.
Den tredje krisen startet i 1973 med sammenbrudd for gullstandarden og påfølgende oljekrise. Denne krisen markerte slutten på nesten 30 år med den amerikanske dominansen i verdensøkonomien. Men krisen betydde også starten på nyliberalismen og la grunnlaget for en epoke med økt utbytting av den tredje verden.
Mye tyder på at dagens finanskrise blir starten på en fjerde omfattende strukturkrise i verdenskapitalismen. Drivkraften bak denne krisen er ikke bare den ukontrollerte kredittekspansjonen. Verdensøkonomien har de siste 8–10 årene også vært preget av en veldig produksjonsvekst i noen av de største landa i den tredje verden. Mens den langsiktige tendensen i de industrialiserte rike landa har vært avtagende vekst per innbygger, har veksten i ulanda samla sett vært økende, særlig siden 2000. Både Kina og India har hatt en vekst i BNP på 8–11 prosent de siste årene. En stadig økende del av denne produksjonsveksten er eksportert til ilanda og har bidratt til en økende tendens til overproduksjon. Dette har trolig ført til fallende profitt og stimulert
til den ukontrollerte jakten på det Marx kaller «et feberaktig forsøk» på å oppnå gevinster i finansmarkedene. Nyklassisk økonomisk teori har gjort toneangivende økonomer blinde for de dynamiske trekkene ved verdensøkonomien. Det har skjedd store strukturendringer rett foran øynene på dem mens de selv har sittet fastlåst i sine statiske markedsmodeller.
Det som nå skjer vil forhåpentligvis gi denne teorien nådestøtet. La oss håpe at det også betyr framgang for fornuften, for forståelsen av de økologiske grensene for produksjonen og for teorier om en økonomi basert på demokrati og planlegging.
Slik starter en stort oppslått analyse av finanskrisa. Kapitalister verden over har i fem–seks år tjent enorme gevinster på kjøp og salg av ulike verdipapirer, uten hensyn til hvor verdiene kommer fra. Den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan var en av arkitektene bak liberaliseringen av kredittpolitikken. Nylig måtte den gamle mannen stå skolerett for den amerikanske kongressen og innrømme: «Jeg forstår ikke hva som har skjedd.»
Sitatet innledningsvis er derfor heller ikke hentet fra Greenspan eller andre toneangivende økonomer. Nei, Financial Times siterer Karl Marx, «Kapitalen» bind III, utgitt i 1894. Både Greenspan og andre økonomiguruer som nå «ikke forstår noe» anbefales å lese Karl Marx. Det som skjer i dag er ikke mer mystisk enn at Marx og Engels alt i januar 1848, da de i «Det kommunistiske manifest» påpekte de innebygde tendensene til kriser i markedsøkonomiene.
Markedsøkonomi i moderne forstand var på dette tidspunktet bare utviklet i England, men tendensene til «periodiske handelskriser» var tydelige. Marx og Engels viser også at krisene kan få dramatiske følger, og periodisk gjør «produktivkreftene opprør mot de moderne produksjonsforholda». Det vi ser nå er et slikt opprør. Det utrolige er at dagens såkalte eksperter har så mangelfulle kunnskaper om kriser i kapitalismen.
Helt tilbake til 1816 kan vi fra økonomisk statistikk registrere de regelmessige svingningene i økonomien. Disse konjunkturbølgene har kommet ganske regelmessig med 8–10 år mellom hver lavkonjunktur. De fleste lavkonjunkturene registreres bare som perioder med lavere økonomisk vekst og økende arbeidsløshet. Men noen ganger har svingningene blitt mer dramatiske og ført til kraftige rystelser i hele det økonomiske systemet. Vi snakker da om økonomiske kriser som har ført til strukturelle endringer i verdensøkonomien. Den marxistiske økonomen Andre Gunder Frank mener vi har hatt tre slike strukturelle kriser fram til midt på 70-tallet: Den første startet i 1873. Etter krisen økte kapitaleksporten fra i-landa og vi fi kk starten på moderne imperialisme. Den andre krisen startet med krakket i 1929. Krisen gjorde en brå slutt på troen på laissez faire-kapitalismen og betydde økt oppslutning om sosialistisk planøkonomi, keynesianisme og ideer om velferdsstater.
Den tredje krisen startet i 1973 med sammenbrudd for gullstandarden og påfølgende oljekrise. Denne krisen markerte slutten på nesten 30 år med den amerikanske dominansen i verdensøkonomien. Men krisen betydde også starten på nyliberalismen og la grunnlaget for en epoke med økt utbytting av den tredje verden.
Mye tyder på at dagens finanskrise blir starten på en fjerde omfattende strukturkrise i verdenskapitalismen. Drivkraften bak denne krisen er ikke bare den ukontrollerte kredittekspansjonen. Verdensøkonomien har de siste 8–10 årene også vært preget av en veldig produksjonsvekst i noen av de største landa i den tredje verden. Mens den langsiktige tendensen i de industrialiserte rike landa har vært avtagende vekst per innbygger, har veksten i ulanda samla sett vært økende, særlig siden 2000. Både Kina og India har hatt en vekst i BNP på 8–11 prosent de siste årene. En stadig økende del av denne produksjonsveksten er eksportert til ilanda og har bidratt til en økende tendens til overproduksjon. Dette har trolig ført til fallende profitt og stimulert
til den ukontrollerte jakten på det Marx kaller «et feberaktig forsøk» på å oppnå gevinster i finansmarkedene. Nyklassisk økonomisk teori har gjort toneangivende økonomer blinde for de dynamiske trekkene ved verdensøkonomien. Det har skjedd store strukturendringer rett foran øynene på dem mens de selv har sittet fastlåst i sine statiske markedsmodeller.
Det som nå skjer vil forhåpentligvis gi denne teorien nådestøtet. La oss håpe at det også betyr framgang for fornuften, for forståelsen av de økologiske grensene for produksjonen og for teorier om en økonomi basert på demokrati og planlegging.