Ingen skal kastes ut!
Finanskrisen må møtes med et Boligmanifest for Sosial Boligpolitikk.
Av Heikki Holmås
Onsdag 05. nov 2008
Last nedOnsdag 05. nov 2008
som PDF
Konkursen i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers i september i år tok finanskrisen til et helt annet stadium. Plutselig skjønte alle at det var alvor. Men hvordan kunne det skje?
Forklaringen virker overraskende enkel. Inntil regelen ble fjernet i april 2004, kunne de amerikanske investeringsbankene låne ut maksimalt tolv ganger egenkapitalen. Når Lehman Brothers gikk konkurs i september i år, hadde de lånt ut 30-40 ganger egenkapitalen. Til og med den tidligere så mektige amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan innrømmet at doktrinen han hadde styrt etter, hadde vist seg å være feil.
Kombiner fjerning av begrensninger på utlån med unormalt lave renter i flere år, og resultatet blir en lånedrevet prisoppgang, som gir grunnlag for nye lån, og driver opp prisene for boligpriser, aksjer og andre investeringsobjekter. Deretter slår utviklingene inn i hele økonomien. Når boblen så uvilkårlig sprekker, rammes aksjekurser og boligpriser først, og deretter arbeidsplassene.
I Norge har vi hatt langt bedre kontroll på bankene, men også vi har hatt unormalt lave renter og banker som uansvarlig har kastet penger etter folk. For andre gang på tjue år har dette skapt en boligboble som rammer alle. Unge mennesker har lånt til over pipa for å kjøpe bolig mens prisene var på topp. Må disse selge nå – fordi de mister jobben, forholdet sprekker eller regningene for høye – kan vi se starten på alvorlige gjeldsproblemer. En bølge av tvangssalg kan i tillegg ta bunnen ut av et nedadgående boligmarked.
Et Boligmanifest i dag må derfor ha følgende hovedpunkter:
■ Stoppe utkastelser. Det første som må gjøres er å hindre at folk mister den boligen de bor i. Strakstiltaket er at kommunen går inn med Husbanklån, kalt Startlån, og refinansierer lånet til alle som risikerer tvangssalg. Banklånsrenten i de vanlige bankene er nå oppe i åtte prosent, mens et ti års fastrentelån i Husbanken gis for om lag fem prosent. I tillegg må folk som leier på treårskontrakter få rett til å fornye kontraktene sine så de ikke kastes ut eller leien reguleres opp til skyhøy markedspris.
■ Stabil boligprisutvikling. Det å sikre en stabil boligprisutvikling er avgjørende for folks økonomiske trygghet. For å få til dette må det legges politisk til rette for mer bruk av fastrente på boliglån, i tråd med anbefalingene fra både sentralbanksjefen og Kredittilsynet. Forskning viser at det er sammenheng mellom boligmarkeder med stor grad av fastrentelån og stabile boligpriser. Husbanken og private banker tilbyr nå 20-års renter. I tillegg må Husbanken gjennom lån sikre stabil boligbygging i samarbeid med kommunal tomtepolitikk. Ved forrige boligkrakk i 1991 tørket nybyggingen inn, og Husbanken sto på det meste for finansieringen av 95 prosent av nybyggingen.
Å investere formue i bolig nummer to, tre eller flere, må ikke være gunstigere enn andre investeringer slik at boligprisene presses opp av spekulanter. Skattepolitikken må derfor innrettes slik at folk oppmuntres til å eie egen, nøktern bolig, men ikke spekulere i å eie andres.
■ Alle skal kunne eie. De som har inntekt og ønsker å eie sin egen bolig må få anledning til det. Det er bra for samfunnet og for den enkeltes trygghet og økonomi at flest mulig av dem som ønsker det, får eie sin egen bolig. For å få til det må alle som har behov for det tilbys startlån i regi av kommunen eller Husbanken. Alle førstegangsetablerere med stabil inntekt må få rett til et slikt lån. Samtidig må det innføres et nytt kjøpstilskudd som gis med pant i bolig og betales tilbake ved salg.
■ Alle skal kunne leie. Alle som må eller ønsker å leie må sikres trygghet og langsiktighet for både leiepris og leieforhold. Forskjellen på Norge og andre land er at størsteparten av utleieboligene leies fritt ut i et marked uten prisregulering og med kun et lite innslag, fire av om lag 24 prosent, av ikke-kommersielle boliger. Dette må bøtes på ved å både gjeninnføre mer kontroll med leieprisene og få på plass flere ikkekommersielle boliger innenfor en ny lov slik det er varslet i Soria Moria-erklæringen.
I tillegg må Staten må gi mer tilskudd til utleieboliger i tiden som kommer, videreføre bygging av 1000 studentboliger i året, samt skaffe 4000 ikke-kommersielle utleie- og lavinnskuddsboliger i året. Boligbyggelagene, kommunene og studentsamskipnadene må få en fornyet og sentral rolle i utviklingen av en slik ikke-kommersiell boligsektor.
Skal vi få på plass boligpolitikk som hindrer en ny boligboble, og som er basert på trygghet og ikke spekulasjon, trengs oppslutning om et slikt nytt Boligmanifest for Sosial Boligpolitikk.
Forklaringen virker overraskende enkel. Inntil regelen ble fjernet i april 2004, kunne de amerikanske investeringsbankene låne ut maksimalt tolv ganger egenkapitalen. Når Lehman Brothers gikk konkurs i september i år, hadde de lånt ut 30-40 ganger egenkapitalen. Til og med den tidligere så mektige amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan innrømmet at doktrinen han hadde styrt etter, hadde vist seg å være feil.
Kombiner fjerning av begrensninger på utlån med unormalt lave renter i flere år, og resultatet blir en lånedrevet prisoppgang, som gir grunnlag for nye lån, og driver opp prisene for boligpriser, aksjer og andre investeringsobjekter. Deretter slår utviklingene inn i hele økonomien. Når boblen så uvilkårlig sprekker, rammes aksjekurser og boligpriser først, og deretter arbeidsplassene.
I Norge har vi hatt langt bedre kontroll på bankene, men også vi har hatt unormalt lave renter og banker som uansvarlig har kastet penger etter folk. For andre gang på tjue år har dette skapt en boligboble som rammer alle. Unge mennesker har lånt til over pipa for å kjøpe bolig mens prisene var på topp. Må disse selge nå – fordi de mister jobben, forholdet sprekker eller regningene for høye – kan vi se starten på alvorlige gjeldsproblemer. En bølge av tvangssalg kan i tillegg ta bunnen ut av et nedadgående boligmarked.
Et Boligmanifest i dag må derfor ha følgende hovedpunkter:
■ Stoppe utkastelser. Det første som må gjøres er å hindre at folk mister den boligen de bor i. Strakstiltaket er at kommunen går inn med Husbanklån, kalt Startlån, og refinansierer lånet til alle som risikerer tvangssalg. Banklånsrenten i de vanlige bankene er nå oppe i åtte prosent, mens et ti års fastrentelån i Husbanken gis for om lag fem prosent. I tillegg må folk som leier på treårskontrakter få rett til å fornye kontraktene sine så de ikke kastes ut eller leien reguleres opp til skyhøy markedspris.
■ Stabil boligprisutvikling. Det å sikre en stabil boligprisutvikling er avgjørende for folks økonomiske trygghet. For å få til dette må det legges politisk til rette for mer bruk av fastrente på boliglån, i tråd med anbefalingene fra både sentralbanksjefen og Kredittilsynet. Forskning viser at det er sammenheng mellom boligmarkeder med stor grad av fastrentelån og stabile boligpriser. Husbanken og private banker tilbyr nå 20-års renter. I tillegg må Husbanken gjennom lån sikre stabil boligbygging i samarbeid med kommunal tomtepolitikk. Ved forrige boligkrakk i 1991 tørket nybyggingen inn, og Husbanken sto på det meste for finansieringen av 95 prosent av nybyggingen.
Å investere formue i bolig nummer to, tre eller flere, må ikke være gunstigere enn andre investeringer slik at boligprisene presses opp av spekulanter. Skattepolitikken må derfor innrettes slik at folk oppmuntres til å eie egen, nøktern bolig, men ikke spekulere i å eie andres.
■ Alle skal kunne eie. De som har inntekt og ønsker å eie sin egen bolig må få anledning til det. Det er bra for samfunnet og for den enkeltes trygghet og økonomi at flest mulig av dem som ønsker det, får eie sin egen bolig. For å få til det må alle som har behov for det tilbys startlån i regi av kommunen eller Husbanken. Alle førstegangsetablerere med stabil inntekt må få rett til et slikt lån. Samtidig må det innføres et nytt kjøpstilskudd som gis med pant i bolig og betales tilbake ved salg.
■ Alle skal kunne leie. Alle som må eller ønsker å leie må sikres trygghet og langsiktighet for både leiepris og leieforhold. Forskjellen på Norge og andre land er at størsteparten av utleieboligene leies fritt ut i et marked uten prisregulering og med kun et lite innslag, fire av om lag 24 prosent, av ikke-kommersielle boliger. Dette må bøtes på ved å både gjeninnføre mer kontroll med leieprisene og få på plass flere ikkekommersielle boliger innenfor en ny lov slik det er varslet i Soria Moria-erklæringen.
I tillegg må Staten må gi mer tilskudd til utleieboliger i tiden som kommer, videreføre bygging av 1000 studentboliger i året, samt skaffe 4000 ikke-kommersielle utleie- og lavinnskuddsboliger i året. Boligbyggelagene, kommunene og studentsamskipnadene må få en fornyet og sentral rolle i utviklingen av en slik ikke-kommersiell boligsektor.
Skal vi få på plass boligpolitikk som hindrer en ny boligboble, og som er basert på trygghet og ikke spekulasjon, trengs oppslutning om et slikt nytt Boligmanifest for Sosial Boligpolitikk.