Internasjonal handel – gevinster til alle?

Handel – en god idé

Helt siden steinalderen kan man finne eksempler på handel ved at folk fra ulike deler av verden byttet til seg varer som de selv ikke hadde tilgang til. Handel har kommet inn som en del av sivilisasjonsprosessen til ulik tid i ulike deler av verden. I Norge ble handel ved hjelp av penger mer og mer vanlig i løpet av 1800-tallet. Handel gir folk muligheten til å skaffe seg det de selv ikke produserer – og gir oss i dag muligheten til å lese aviser, uten at vi selv er flinke til å skrive dem, spise brød som vi selv ikke lager, klippe håret uten at vi selv er gode på hårklipp og så videre.

Teorien om de komparative fortrinnene

Ved hjelp av handel kan vi altså som enkeltindivider eller land, spesialisere oss på å produsere ett eller noen få produkter. Deler av det vi produserer kan vi da selge for så å bytte til oss de andre varene og tjenestene som vi vil benytte oss av eller konsumere. Et godt prinsipp vil da være at de som produserer en vare mest effektivt, det vil si til lavest mulige kostnader, skal produsere denne varen. Når et land, individ eller en bedrift produserer en vare eller tjeneste til lavere kostnader enn alle andre, sier vi at denne produsenten har et absolutt fortrinn i produksjonen av denne varen. Det var slike fortrinn Adam Smith fokuserte på.

Teorien om de komparative fortrinnene går lenger enn dette. Denne teorien sier at en produsent ikke trenger å ha noe den er absolutt best til å produsere for å tjene på handel. Det holder at produsenten er relativt best til å produsere en vare eller en tjeneste. Med dette menes at hvis kostnadsforholdet mellom å produsere epler og pærer er mer i pærenes favør i et land enn i et annet, bør det landet der pærene produseres billigst relativt til epler, produsere pærer. Det andre landet bør produsere epler og så bør det handles. Dette vil begge land tjene på selv om det ene landet i utgangspunktet var absolutt best i produksjonen av både epler og pærer. Dette kan settes opp og vises ved hjelp av matematiske formler, men jeg vil her begrense meg til å illustrere de komparative fortrinnene ved hjelp av et mye brukt eksempel.

Advokaten og sekretæren

La oss tenke oss en advokat og hennes assistent. Advokaten er i absolutt forstand best til både å svare på spørsmål i telefonen og å stille opp i retten, samt ha samtaler med klientene sine.[1] Likevel er sekretæren relativt sett best til å svare på spørsmål i telefonen og advokaten relativt sett best til å stille opp i retten. Det er da lønnsomt for advokaten, sekretæren og dermed også samfunnet, at sekretæren kun svarer på spørsmål i telefonen, og at advokaten spesialiserer seg på å være i retten.

Vil alle land tjene på handel?

Det at handel og utnyttelse av komparative fortrinn er en god idé, sikrer likevel ikke at alle land nødvendigvis tjener på handel. Jeg vil her fokusere på tre aspekter ved handel, som kan gjøre at et land ikke nødvendigvis tjener på å bygge ned alle handelsbarrierer:

• De komparative fortrinnene er ikke nødvendigvis statiske. Noen næringer i et land kan inneha et større potensial for teknologiutvikling enn andre næringer.
• Det kan være stordriftsfordeler i produksjonen, det vil si at enhetskostnaden blir mindre jo mer en produserer.
• 
  Handel har store fordelingskonsekvenser. Hvis handel fører et land bort fra den fordelingen av inntekt samfunnet har satt seg som mål å frambringe, kan det være kostbart for et land å gjenopprette den ønskede fordelingen.

I tillegg til å diskutere disse tre punktene, vil jeg kort diskutere hvorvidt økt grad av handelsliberalisering styrker eller  svekker lands stabilisering og demokratisering og hvorvidt de aller fattigste vil tjene på at rike land bygger ned sine handelsbarrierer.

Rom for produktivitetsvekst og teknologiutvikling i noen næringer

Noen næringer innehar en høy grad av teknologibruk og læring. Tidligere var slike næringer typisk industri, og det var en utbredt oppfatning at et komparativt fortrinn i industriproduksjon måtte bygges opp over tid. Derfor argumenterte man sterkt for en industrialiseringsstrategi kalt importsubstituerende industrialiseringsstrategi, der tanken var at ved å beskytte seg mot handel, kunne en selv begynne å produsere det en tidligere importerte og således substituere eller erstatte den tidligere importen. For de fleste utviklingsland besto importen av industriprodukter, slik at hvis en selv begynte å produsere disse ville en bygge opp kompetanse og fortrinn i slik type produksjon og gjennom dette industrialiseres. Alle dagens rike og industrialiserte land brukte en slik strategi i større eller mindre grad under industrialiseringsprosessen.

Motsatsen til den importsubstituerende strategien er den såkalte eksportorienterte industrialiseringsstrategien. Hvis en forsøker å følge denne strategien, vil en gjøre det motsatte, nemlig å bygge ned alle hindre for handel og utenlandsinvesteringer. Tanken med denne strategien er at ved å trekke til seg utenlandske investeringer, vil en lære av utenlandske bedrifter i eget land og gjennom dette kunne industrialiseres. Videre vil det å være åpen for handel skape tilgang til utenlandsk valuta og dermed også utenlandske høyteknologiprodukter. Det antas innenfor denne tradisjonen at ved å ha tilgang til slike høyteknologiprodukter, vil en også selv få et høyere tekologisk nivå gjennom læring.

De såkalte asiatiske tigrene – Hong Kong, Taiwan, Sør-Korea og Singapore – blir ofte trukket fram som eksempler på land som ble industrialisert, og hadde stor vekst, basert på eksportorientert industrialisering. Men dette er bare halve sannheten. De såkalte tigrene bygget opp såkalte eksportsoner. Dette er avgrensede områder hvor regjeringene tilbød utenlandske investorer og selskaper spesielt gunstige vilkår, som for eksempel skattelette eller skattefritak, tollfritak på import og eksport og fritak fra enkelte deler av miljø- og arbeidslovgivningen. Ved hjelp av handel og utenlandsinvesteringer i disse eksportsonene skaffet landene seg tilgang til utenlandsk kapital, samtidig som de beskyttet oppbyggingen av egen industri i resten av landet. Derfor er det mer riktig og si at disse landene gjennomgikk en industrialiseringsprosess og oppnådde høy vekst ved hjelp av en vellykket blanding av den eksportorienterte og den importsubstituerende industrialiseringsstrategien. Se for eksempel Smukkestad (1994) for en nærmere drøfting av dette.

I dag er også tjenestenæringene i større og større grad teknologibaserte. Argumentet om tidligere gjaldt industrialisering, gjelder i dag også deler av tjenesteproduksjonen. I den statiske modellen om de komparative fortrinnene er talenter og relative fordeler antatt å være konstante. Dette kan være riktig for noen typer produksjon, som for eksempel produksjon som er avhengig av klimatiske forhold og liknende. Men når det gjelder høyteknologiproduksjon vil de komparative fortrinnene måtte bygges opp over tid. Hvis en studerer næringsstrukturen i ulike land og knytter dette til vekst for de samme landene er det nærliggende å tro at disse høyteknologinæringene, som ser ut til å trenge en viss grad av beskyttelse i oppbyggingsfasen, også er de mest vekstfremmende. Der for kan det tenkes at et ensidig fokus på handel som utviklingsstrategi, kan svekke den økonomiske veksten over tid, snarere enn å styrke den. Se for eksempel Ocampo og Taylor (1998) for en nærmere drøfting av dynamiske betraktninger i handelsmodeller.

Fordeler ved å produsere store mengder av en og samme vare

Hvis det er såkalte stordriftsfordeler i produksjonen, vil kostnadsandelen minke når produksjonen øker. De samme argumentene som dem uttrykt over vil da i stor grad kunne gjelde. En liten næring i et fattig land er kanskje ikke konkurransedyktig, men hvis subsidier i en oppbyggingsfase kunne fått produksjonen til å øke så mye at varene ble konkurransedyktige på verdensmarkedet, vil ensidig fokus på frihandel på feil tidspunkt hindre utvikling og vekst snarere enn å fremme det. Se Ocampo og Taylor (1998) for en nærmere gjennomgang av stordriftsfordeler og fraværet av såkalt konkavitet.

Store fordelingseffekter – liten nettogevinst

Økonomer er i stor grad opptatt av den såkalte nettogevinsten ved handel. Men som blant annet Rodrik (1992) påpeker er denne nettogevinsten ofte veldig liten i forhold til de store fordelingseffektene åpningen for handel kan ha. Vinnerne på produksjonssiden vil være de som produserer de varene som har høyere pris på verdensmarkedet enn i landet som åpner for handel. Taperne på produksjonssiden vil derimot være produsentene av de varene som er relativt sett rimeligere på verdensmarkedet enn i det beskyttede landet uten handel. På forbrukersiden vil vinnerne av handelsreformen være de som bruker mest av de varene som er billigere på verdensmarket enn i hjemlandet uten handel. Taperne blant forbrukerne er dem som bruker mest av de varene som er dyrere på verdensmarkedet enn i hjemlandet.

For å eksemplifisere kan vi spesifisere to varegrupper: Jordbruksprodukter versus alle andre produkter. La oss tenke oss et lite utviklingsland der jordbruksprodukter er rimelige relativt til verdensmarkedet, mens industrivarer er relativt dyrere hjemme. Hvis dette lille landet da åpner for handel vil jordbruksprodusentene og forbrukerne av andre varer vinne, mens produsentene av andre produkter og de forbrukerne som etterspør jordbruksvarer tape på handelsreformen. I de enkleste og mest siterte handelsmodellene er det vanlig å anta det som kalles homotetiske preferanser. Homotetiske preferanser innebærer at sammensetningen av konsumet vil være det samme for alle inntektsgrupper. I realiteten er jo ikke dette riktig. Empirisk viser det seg at fattige vil tendere til å bruke en større del av inntekten sin på mat enn den rikere delen av befolkningen (Working 1943). Hvis en ikke antar slike homotetiske preferanser vil altså de som bruker relativt mye av de varegruppene som blir dyrere tape, mens den gruppen som bruker relativt mye av de varene som blir rimeligere vinne. Mehlum (2004) viser dette i en handelsmodell der ikke-homotetiske preferanser er antatt.

Hvis disse fordelingsvirkningen på produksjons- og konsumentsiden er ønsket, blir handel et virkemiddel til å nå fordelingsmessige mål. Hvis derimot fordelingsvirkningene ikke er ønsket, må andre fordelingstiltak settes i verk for å kompensere for de uønskede effektene. Det er vanlig å understreke i tilknytning til slike modeller at hvis såkalt ”lumpsum”-beskatning er tilgjengelig, vil nettogevinsten ved handel kunne fordeles på en slik måte at den ønskede fordelingen oppnås. Men slik beskatning er så godt som aldri tilgjengelig. Det betyr at en påfører samfunnet en ekstrakostnad gjennom negative vridningseffekter ved beskatning. Vi kan da ende opp i en situasjon der kostnaden ved en ekstrabeskatning som følge av fordelingseffekter ved handel overstiger den såkalte nettogevinsten av handelsreformen.

Handel – en utfordring for demokratiet?

Handelsliberalisering vil, som ved all annen liberalisering, medføre en overføring av makt fra politiske maktfaktorer til markedet. Det blir noen ganger hevdet at en handelsreform kan gjøre det vanskeligere for kleptokratiske regimer å sikre seg eventuelle overskudd og hindre vekst og utvikling. Formen på denne artikkelen tillater meg ikke å gå inn på denne diskusjonen, men jeg vil likevel kort nevne at hvis en bruker slike argumenter, vil en hevde at politiske aktører bør miste makt til fordel for økonomiske aktører.

Burde vi bygge ned handelsbarrierer i rike land for å slippe de aller fattigste til?

I politiske debatter, blant annet om Norges jordbrukspolitikk, fremkommer argumenter om at Norge bør bygge ned handelsbarrierer og slutte å subsidiere eget jordbruk, i solidaritet med de aller fattigste. Spørsmålet er hvorvidt det å bygge ned barrierer i Nord vil tjene de aller fattigste:

• Vil det være de aller fattigste landene som slipper til hvis barrierene bygges ned?
• Hvis de fattigste landene som slipper til, vil de fattigste menneskene tjene på

For det første er det ingen garanti for at det er de aller fattigste landene som slipper til hvis Norge bygger ned sine barrierer på jordbruksprodukter. I lærebøker i økonomi er det USA og ikke de fattigste landene som er antydet skal være den store eksportøren av jordbruksprodukter i verden (Stiglitz og Walsh 2002). USA har et bedre jordsmonn enn de fleste utviklingsland og dette tyder isolert sett på at de skulle være absolutt flinkere til å produsere jorbruksprodukter. I tillegg er det slik at mange fattige land spesialiserer seg i produksjon av varer som det ikke er handelsbarrierer mot. Kaffe er et slikt eksempel og produksjon av dette diskuteres i artikkelen av Anna Milford.

Når det gjelder noen jordbruksprodukter er det derimot nærliggende å tro at utviklingslandene har et fortrinn i produksjonen, blant annet på grunn av klimatiske forhold. Likevel blir ikke produktene eksportert på grunn av handelsbarrierer. Et slikt produkt er for  eksempel sukker. Selv for slike varer er det ikke sikkert at det er de aller fattigste landene som vil slippe til på markedet hvis barrierene bygges ned. EU har liten grad av sukkerimport selv om unionen ikke har noe komparativt fortrinn i å produsere sukker. I en studie av EUs sukkermarked konkluderer Kerkelä og Huan-Niemu (2005) med at en nedbygging av handelsbarrierene for sukker i EU vil kun komme de aller fattigste landene til gode hvis disse er de eneste som får lov til å eksportere til EU ved hjelp av såkalte prefereringsavtaler. Hvis alle tillates å eksportere vil kun noen store sukkereksporterende land tjene på dette, derav ingen MUL-land (minst utviklede land).
    
Dette fører oss over til det andre spørsmålet om hvorvidt det er slik at tilgang til markeder i Nord vil hjelpe de aller fattigste innad i fattige land. Som nevnt over er det slik at hvis et fattig land har et fortrinn i matproduksjon, vil en åpning for handel øke matvareprisene i eget land. Hvis en da tar hensyn til at det er de fattigste som bruker størstedelen av budsjettet sitt til mat (Working 1943), vil det være slik at selv om de fattige landene som helhet tjente på å få tilgang til de rike landenes markeder, ville de fattigste kunne bli enda fattigere og sulte enda mer enn før.

Oppsummerende tanker

Gjennom denne artikkelen har jeg vist at på tross av at de rikeste landene i verden er de mest åpne, er det ikke sikkert at de fattige landene vil tjene på et ensidig fokus på å bygge ned handelsbarrierer. I den statiske modellen om komparative fortrinn finnes det kun vinnere. Men når dynamiske aspekter og det faktum at noen næringer er mer vekstfremmende enn andre inkluderes, må en åpne for muligheten at handel har både tapere og vinnere. Det blir da problematisk å trekke den konklusjon at de åpne landene er rike fordi de er åpne. En blir nødt til å vurdere om de er åpne fordi de er rike og mektige, og dermed vil bli vinnere i en handelssituasjon. Handel har altså ingen entydige effekter. En politisk argumentasjon der handel påstås å ha entydige effekter stemmer dermed ikke med økonomisk teori. Et ensidig fokus på noen utplukkede økonomiske argumenter eller modeller vil dermed gi uttrykk for et ideologisk syn, snarere enn å referere økonomisk teori.

Fotnoter

1 Dette er en antakelse og ikke en påstand om at dette er tilfellet ved alle advokatkontor rundt om i verden!

Referanser

Ocampo J. A. og L. Taylor (1998): Trade Liberalisation in Developing Economies: Modest Benefits but problems with Productivity Growth, Macro Prices and Income Distribution, The
Economic Journal, 108, Blackwell Publishers.

Rodrik D. (1992): The rush to free trade in the developing world: Why so late? Why now? Will it last?, NBER WORKING PAPER SERIES, Working Paper No. 3947.

Kerkelä L. og E. Huan-Niemi (2005/ Work in Progress): Trade Preferences in the EU Sugar Sector: Winners and Losers, prepared for the Nordic Conference in Developing Economics

Mehlum H. (2004): Demand Composition Equilibrium, forelesningsnotat UIO.

Smukkestad O. (1994): Den innviklede utviklingen, Ad Notam Gyldendal

Working (1943): Statistical Laws of family expenditure, Journal of the American Statistical Association, 38.

Stiglitz J.E. og C.A. Walsh (2002): Principles of Microeconomics, 3.ed, W.W. Norton & Company, London, New York.