Velferdsstatens barn: en gjeng latsabber?
Avisene er fulle av overskrifter som ”Unge arbeidstakere er fraværsverstinger”, ”Velferden gjør oss usolidariske”, ”Trygdeordningen i Norge er for god”, ”Tror terskelen for å ta fri er lavest blant unge”.1 Det er to budskap i dette. Det ene er det samme som Sokrates sa for mer enn 2000 år siden, nemlig at ungdommen er udugelig. Det andre er at velferdsstaten på sikt graver sin egen grav ved at den ødelegger sine barn. Min generasjon, som har vokst opp med en stat som har ansvar for oss fra vugge til grav, som tar seg av våre barn og våre foreldre og som betaler oss selv om vi er hjemme fra jobb, har blitt slappe, late og bortskjemte.
Også i økonomisk faglitteratur har denne problemstillingen dukket opp. Flere forskere har jobbet med teorimodeller der ens holdninger påvirkes av andres holdninger. Da holder det at noen slappfisker skulker jobben – tar en tredagers. I neste omgang tenker vi andre at når han gjør det, skal jeg også – og så er spiralen mot velferdsstatens kollaps i gang.
I denne artikkelen skal jeg forsøke å gå disse hypotesene litt nærmere etter i sømmene. Jeg kommer på ingen måte til å kunne konkludere, men jeg håper og tror likevel at reisen kan være spennende i seg selv.
Normendringer
Assar Lindbeck, professor i økonomi ved Universitetet i Stockholm, har i en serie av arbeider skrevet om hvordan velferdsstaten kan føre til normendringer. Han er kanskje den fremste representanten for tesen om at velferdsstaten undergraver seg selv på sikt. Sammen med en rekke svenske kolleger – og noen norske – har han også gjennom en serie empiriske arbeider dokumentert at sosiale normer er viktige for å forstå atferd. Under følger en kortfattet versjon av hans resonnement:
”To begin with, the effects on labor supply [av velferdsstaten] seem to have been quite small. One possible reason is that social norms inherited from the past mitigated potential disincentives on work. [...] I have hypothesized that after a while, some “entrepreneurial” individual found out that it was possible [...] to consume nearly as much as before without working [...]. And when some individuals started to exploit the benefit systems [...] it became less stigmatizing [...]Thus, I hypothesize that “norm drift” has in fact taken place in recent decades”
(Lindbeck, 2008)
Det virker altså klart at avisoverskrifter om at velferdsstaten gjør oss usolidariske, late og villige til å snylte, har et snev av fundament – også i forskningslitteraturen. Hvordan er det så med ungdommen? Slik jeg forstår Lindbeck, tenker han seg at normendringene foregår ved at alle – unge som gamle – endrer holdninger over tid. En annen hypotese om normendringer kunne være at hver generasjon får med seg et sett med holdninger og verdier som de bærer gjennom livet. De som opplevde krigen og de harde tredveåra, lærte kanskje at en ikke skal klage eller sutre, men gjøre sin plikt. Vi som har vokst opp til dekket bord har andre holdninger. En slik hypotese innebærer i sin mest ekstreme form at det er vanntette skott mellom generasjonene, til tross for at vi lever i samme samfunn. En slik forståelse av normer samsvarer godt med avisoverskrifter som ”Tror terskelen for å ta fri er lavest blant unge” og ”Unge arbeidstakere er fraværsverstinger”. Men samsvarer det med data? Det skal vi se på nedenfor.
Det finnes også mer optimistiske syn på velferdsstatens fremtid. I en oppgave om egenmeldt sykefravær argumenterer Line Eielsen for at normer også kan virke disiplinerende. ”Stigmaet er lite når få i bedriften benytter egenmeldingene. Kollegaene tviler ikke på at man faktisk er hjemme med forkjølelse eller annen sykdom.” Dersom flere (enn hva rimelig er) benytter seg av egenmeldingsdagene, øker derimot stigmaet av å være borte. ”De gjenværende begynner kanskje å tvile på om de andre virkelig er syke og de irriterer seg over nye arbeidsoppgaver” (Eielsen, 2008). I denne historien er det altså sånn at når en mistenker misbruk av sosialforsikring, reagerer en med å fordømme – noe som virker disiplinerende. Dette er den direkte motsatsen til reaksjonsmønstret i Lindbecks historie som kortfattet er: når andre gjør det skal jeg også gjøre det. Hva som er riktig er ikke helt enkelt å svare på. Dette innrømmer også Assar Lindbeck (2008):
“However, we do not have any comparable data from the past to confirm whether attitudes and behavior in these respects have actually changed over time. This means that the “norm drift” hypothesis is still just a hypothesis – although, in my view, a reasonable one.”
Hva sier data?
Spørsmål knyttet til normendringer og generasjonsforskjeller er notorisk vanskelig å studere empirisk. Ikke bare er normer fullstendig uobserverbart, vi står også overfor et fundamentalt identifikasjonsproblem som er svært vanskelig å løse. Det vi lurer på er om dagens 60-åringer, gitt at de var 25 år i dag, ville oppført seg likt som dagens 25-åringer. Dette er det ikke mulig å svare på uten en tidsmaskin. Dersom vi har lange dataserier, kan vi i beste fall sammenligne hvordan dagens 60-åringer oppførte seg da de var 25. Men på 35 år har det skjedd ganske mye med det norske arbeidslivet, velferdssystemet, helsetilstand og så videre, og vi gjør en opplagt blunder dersom vi tilskriver hele forskjellen normendringer. Det viser seg at dette problemet, uten flere antakelser, ikke er mulig å løse (Gaure, 2008). I praksis har vi heller ikke datasett så langt tilbake. I det videre skal vi derfor nøye oss med se på data fra 1992 og framover.
Vi lurer altså på om det virkelig stemmer at unge arbeidstakere er fraværsverstinger og trygde(mis)brukere. Under ligger et spørsmål om hvorvidt de unge er verre enn andre, altså enten verre enn eldre arbeidstakere nå, eller verre enn de eldre arbeidstakerne var den gang de var unge. Kort fortalt er svaret på de to siste spørsmålene nei og ja. Unge arbeidstakere er kraftig underrepresentert når det gjelder sykefravær og trygd. Kanskje ikke så rart siden de unge også bør ha bedre helse. Sammenligner vi derimot folk som er under 50 år i dag med de som var under 50 år for 10-15 år siden, ser vi at vi sykmelder og trygder oss langt oftere nå enn før.
Det finnes ikke komplette data for sykefravær på individnivå lenger tilbake enn fra 2001. Før det har vi kun den delen av fraværet som dekkes av folketrygden, det vil si utover den arbeidsgiverbetalte perioden på 14 til 16 dager. Siden noe av beskyldningene rettet mot ungdom dreier seg om korttidsfravær, influensaer og lignende, er datagrunnlaget noe uegnet. Men det er det beste vi har.
Figur 1 viser det folketrygdbetalte sykefraværet i ulike aldersgrupper fra 1992 til 2004. Fra 1992 til 2002 økte langtidsfraværet – det utover 14 dager – med hele 70 prosent, fra 11,5 til 19,5 dager per sysselsatt per år. Det var en markant økning i alle aldersgrupper, med unntak for de over 60 år. Denne gruppen hadde den samme økningen som de andre fram til 1997, da senkingen av aldersgrensen for avtalefestet pensjon (AFP), først til 63 og deretter 62 år, førte til et markant fall i fraværet. Den kraftigste økningen finner vi i aldersgruppen 30-40 år, som doblet sykefraværet fra 1992 til 2002.
Figur 1: Utvikling i folketrygdbetalt sykefravær for ulike aldersgrupper, 1992-2004
Folketrygdbetalt sykefravær dager per arbeider, etter året forløpet startet.
Kilde: Forfatterens egne beregninger basert på registerdata fra SSB.
Utviklingen vist i figur 1 har bekymret mange, og er noe av bakgrunnen for det politiske fokuset som har vært på sykefravær de senere årene.
Figur 2: Fravær per arbeidstaker (dager/år) over alder og fødselskull
Kilde: Forfatterens egne beregninger basert på registerdata fra SSB.
Tabell 1 viser fraværet senere fødselskull har sammenlignet med tidligere fødselskull. Fødselskullet født mellom 1980 og 1985 hadde, ved samme alder, 14 prosent høyere fravær enn fødselskullet født mellom 1974 og 1979. De yngste er målt i 2004, og de eldste er målt i 1998. Vi ser at de født mellom 1968 og 1973 er de som skiller seg mest fra fødselskullene før. I 2004 hadde arbeidstakerne født mellom 1968 og 1973 (30 til 35 år) hele 73 prosent høyere fravær enn hva de født mellom 1956 og 1961 hadde ved samme alder.
Tabell 1: Sykefraværsutviklingen mellom fødselskull, 2004
Tabellen sammenligner sykefraværet i fødselskullene listet i venstre kolonne målt i 2004, med fraværet til fødselskullene før (under) da disse var på samme alder, altså i 1998 og 1992. Eksempel: De født 1980-85 hadde i 2004 35 prosent høyere fravær enn hva de født 1968-73 hadde på samme alder (i 1992). Kilde: Forfatterens egne beregninger basert på registerdata fra SSB.
I artikkelen The Anatomy of Absenteeism (Gaure et.al, 2008) estimeres overgangssannsynligheter inn og ut av sykefravær som en funksjon av en rekke variabler, også alder, på et datasett som inneholder alt legemeldt sykefravær i perioden 2001 til 2005. Etter å ha kontrollert for blant annet barn, graviditet, utdanning og arbeidsplass, finner vi at 30 til 35-åringene går inn i sykefravær i kortvarige diagnoser så som influensa hele 80 prosent oftere enn de på 45 år. Gruppen 30 til 35 år er også den som hyppigst starter fravær i langvarige diagnoser, som muskel- og skjelettlidelser. At fraværet likevel er høyest blant de eldste skyldes at de yngste raskere er tilbake i jobb.
Det har vært en kraftig vekst i sykefraværet fra 1992 til nå. Det er arbeidstakere under seksti år som står for veksten, noe som trolig skyldes at mange av dem med høyest fravær over seksti år har benyttet seg av avtalefested pensjon siden 1997. Men det er ikke lett å se at de yngste har hatt noe kraftigere vekst enn andre.
Uføretrygd
En annen stor bekymring i den norske velferdsstaten er veksten i uføretrygd. Som skattebetaler er det god grunn til å bekymre seg over dette. Et enkelt regnestykke illustrerer dette. En person som blir ufør i en alder av 30 år, har normalt 35 år igjen i arbeidslivet. Vedkommende innebærer en ekstrakostnad i form av om lag sju millioner i trygdeutbetalinger, i steden for å tjene rundt ni millioner i lønn – 300 000 kroner i året i 30 år. Og det er kun lønna, produktivitieten er høyere enn det. Unge trygdede representerer derfor et vesentlig økonomisk problem på lang sikt. I tillegg kan trygd medføre andre typer kostnader for den enkelte, som sosial eksklusjon.
Andelen uføre 18-19-åringer har vokst med 115 prosent fra 1992 til 2008. I Tabell 2 kan du se andelen av befolkningen i ulike aldersgrupper som er uføretrygdet i 1992 og i 2008, og veksten i prosent i løpet av denne perioden. Fallet i andelen uføre blant de eldste skyldes trolig AFP. Framfor uføretrygd kunne de eldste fra midten av 1990-tallet førtidspensjonere seg. Likevel gir veksttallene et klart budskap, nemlig at det er de unge som står for veksten i trygdestatistikken. Det er slike ”veksttall” som gir opphav til overskriftene nevnt over. Men vel så meningsfullt er det å se på økningen, målt i prosentpoeng, presentert i kolonnen ”Differanse”. Målt på denne måten er det aldersgruppen 45-49 som står for den kraftigste økningen, og økningen blant de aller yngste er skarve 0.4 prosentpoeng.
Når økningen i uføreandelen blant folk under 30 år likevel vekker stor bekymring, er det delvis fordi de – potensielt – har så mange år igjen i arbeidslivet. I kolonnen ”Diff. uføreår” er økningen i andelen uføre vektet etter hvor mange år disse arbeidstakerne har igjen i arbeidslivet.
Inntrykket fra utviklingen i uføretrygd samsvarer med det vi fant for sykefravær. Det er en kraftig vekst i bruken av helserelaterte trygdeytelser og veksten er blant den yngre halvdel av befolkningen. For offentlige budsjetter på kort sikt er det veksten blant 40 til 50-åringene som betyr mest. På lang sikt virker derimot doblingen av uføreandelen blant folk under 30 mest urovekkende dersom denne trenden fortsetter også når disse blir eldre.
Tabell 2: Utviklingen i andelen av befolkningen på uføretrygd
Kilde: NAV, statistikknotat om uføreytelser pr. 31.mars 2008.
Holdninger i endring?
Med hjelp av Synnovate (tidligere MMI) har NAV utført en holdningsundersøkelse for å kartlegge nordmenns holdninger til trygdemisbruk (Synnovate 2008). Jevnt over er inntrykket fra deres resultater at yngre ”tar litt lettere på” trygdemisbruk enn de eldre. Et ganske illustrerende eksempel er vist i Figur 3 som viser holdninger til å være hjemme en ekstra sykedag selv om man ikke er syk.
Figuren gir et klart budskap; de yngste synes i større grad det er helt greit og i mindre grad at det er meget alvorlig å være hjemme selv om en ikke er syk. Det er vanskelig å legge alt for mye i dette. Kanskje er det sånn at det ligger i ”ungdommens natur” å ta litt lettere på ting. Kanskje var det akkurat på samme måte for 20 år siden og at våre holdninger endres mens vi eldes. Samtidig føyer dette seg pent inn i rekken av indisier som tilsier at en slik holdningsendring faktisk finner sted.
Figur 3: Holdninger til å benytte sykefraværsordningen når en ikke er syk, 2008
Svarfordeling på spørsmålet: ”Å ta en ekstra sykedag selv om man ikke er syk”
Kilde: Synnovate, 2008, ”Nordmenns holdninger til trygdemisbruk”.
Avsluttende bemerkninger
Det er vanskelig å ha et velferdssystem der alle gis solid forsikring uten at juks er mulig. For eksempel er mange helselidelser ikke observerbare, og de lar seg dermed ikke verifisere av lege. Dersom en ønsker å misbruke slike ordninger, er det derfor i praksis nærmest fritt fram. Velferdsstaten slik vi kjenner den er følgelig avhengig av en viss lojalitet blant sine innbyggere for at den skal fungere.
Det er vanskelig å si noe sikkert om dagens unge er mer villige til både å bruke og misbruke velferdsordningene enn tidligere generasjoner. Det er likevel mye som tyder på akkurat det. Vi ser kraftig vekst i sykefravær og uføretrygd, og mest blant den yngste halvdelen av arbeidsstokken. Vi ser også at yngre arbeidstakere benytter seg av for eksempel sykefravær atskillig hyppigere enn andre, noe som kan tyde på at terskelen for å erklære seg syk er lavere enn den er for eldre kolleger.
Sikkert er det at om dette er en trend, så er det svært alvorlig. Også de som tradisjonelt forsvarer velferdsstaten, generøse trygdeordninger og sykelønnsordningen, bør ta dette på alvor. Kanskje må det kraftigere lut til enn det som nå benyttes for at ikke velferdsstaten på litt sikt skal undergraves. Noen ganger er nemlig det beste det godes fiende.
1 Barnehage.no 23.6.2008, nrk.no 6.8.2008, Ukeavisen Ledelse 25.8.2008 (NTB), Aftenposten.no 9.6.2008
Referanser
Eielsen, L. (2008): ”Sosiale normer som disiplinerende faktor på det egenmeldte sykefraværet”, Masteroppgave i samfunnsøkonomi, Universitetet i Oslo
Gaure, S. (2008): ”Dummy-encoding of inherently collinear variables”, Ikke publisert notat, tilgjengelig etter forespørsel.
Gaure, S., Markussen, S., Røed, K., Røgeberg, O. (2008): ”The Anatomy of Absenteeism”, foreløpig ikke publisert, tilgjengelig etter forespørsel.
Lindbeck, A. (2008): ”Prospects for the welfare state”, Lecture at Fundación Carolina, Biblioteca Nacional, Madrid, 21 de noviembre de 2007, Cuadernos Cealci N 2, Fundación Carolina
Synnovate, Rud, S. (2008): “Nordmenns holdninger til trygdemisbruk”, Rapport for Arbeids- og velferdsdirektoratet NAV, 12.02.08
