Handel, fattigdom og alternative systemer: Kaffe som eksempel

Kaffe: Tropisk vare i overproduksjon

Kaffe er en typisk ”tropisk vare”. På samme måte som kakao og bananer er det en vare som det bare er lønnsomt å dyrke i Sør, mens konsumet hovedsakelig foregår i Nord.Mange fattige land satser på tropiske varer. Dette er fordi produksjon av råvarer gene-relt krever lite teknologi, kapital eller utdannet arbeidskraft. Samtidig er tropiske varerprodukter som utviklingsland har et konkurransefortrinn på i forhold til industrialiserteland, og som ikke blir møtt med handelsbarrierer. Kaffe er den matvaren det eksporte-res mest av i verden, og for mange fattige land utgjør det de tjener på kaffeeksport enbetydelig del av eksportinntektene. For eksempel får Burundi, Rwanda og Etiopia overhalvparten av sine eksportinntekter fra kaffe, og mange andre land er også svært avhen-gige av denne ene eksportvaren. Likedan har andre land gjort seg avhengige av kakao,te eller bananeksport, og de samme forholdene som gjelder for kaffe vil i stor grad ogsågjelde for disse varene.

Verdensmarkedsprisene på kaffe er svært ustabile. Dette kommer av at både tilbud ogetterspørsel er uelastisk på kort sikt. Omstillingskostnadene for kaffebønder er bety-delige fordi produksjonen ikke kan økes før etter fire år, når kaffetreet er stort nok.Samtidig er avlingene svært sårbare for endringer i værforhold. Når tørke eller frost giren nedgang i produsert volum fører det automatisk til prisøkning. Det vil gi overproduk-sjon og lave priser etter noen år, når nye kaffetrær begynner å bære frukter. I de senereårene har prisene i økende grad fluktuert, samtidig som de har vist en generelt nedad-gående tendens (Ponte 2002). Rundt 2002 oppstod den såkalte kaffekrisen, da prisene på kaffe var lavere enn de hadde vært på 30 år. Kaffebøndene fikk ikke lenger dekket produksjonskostnadene sine, langt mindre andre nødvendige levekostnader. Inntektene til land som var avhengige av kaffeeksport ble kraftig redusert. Grunnen er ganske enkelt overproduksjon. Flere og flere land satser på kaffe, og mange av disse trenger eksportinntekter for å kunne tilbakebetale utenlandsgjeld. Vietnam har på få år gått fra å være en ubetydelig produsent til å bli den nest største på markedet, samtidig som Brasil har økt produksjonen sin ved hjelp av teknologiforbedringer. Det siste året har produksjonen gått noe ned, delvis på grunn av ugunstige værforhold i Vietnam, men noen varig løsning på overproduksjonsproblemet er ikke funnet. Forsøk på å begrense produksjonen gjennom nye avtaler har ikke ført fram, og det mangler ellers en politisk vilje til å sette i gang hjelpende tiltak (Baffes m.fl. 2005, Gresser og Tickel 2002).

Kaffeeksport som utviklingsvei

Komparative fortrinn går ut på at man produserer og selger det man er best til i forhold til de andre. Svært mange land i Sør produserer og selger kaffe, og for pengene de tjener kan de kjøpe industrivarer produsert i land som er relativt best til det. Ettersom de fattige landene mangler teknologi, kapital og kunnskap, vil de ikke kunne klare å produsere industrivarer like billig som industrialiserte land. Det er derfor mer lønnsomt for dem å selge kaffe og heller importere biler, vaskemaskiner og lignende, enn å forsøke å produsere disse varene selv.

Problemet er at der er mange fattige land, men få valgmuligheter når det gjelder produkter de kan spesialisere seg på. Dette skyldes ikke bare at de mangler teknologi og kunnskap. De utkonkurreres også i jordbrukssektoren. En av grunnene til dette er at industrielle land subsidierer produksjonen av egne landbruksprodukter. ”Dumping” skal i teorien være en fordel for land som får varer dumpet på seg. Når et land kan kjøpe billig sukker istedenfor å produsere selv, blir ressursene deres frigitt og de kan konsentrere seg om å lage det de er relativt best til. Som i dette tilfellet altså vil være kaffe. Men når så mange velger å produsere kaffe fordi handlingsrommet for å spesialisere seg er redusert, blir overproduksjon og nedadgående priser resultatet. Dette fører til at man må selge stadig større mengder kaffe for å kunne kjøpe den samme industrivaren, for eksempel kjøretøy, gjødsel og andre innsatsfaktorer som blir brukt i produksjonsprosessen. Dette bidrar til å redusere nettoinntektene til kaffeproduserende land enda mer.

I tillegg til at de statiske gevinstene ved kaffeeksport blir stadig lavere, er det også tvilsomt at satsing på eksport av dette produktet vil være en vekstfremmende strategi. I Ingvild Almås” artikkel refereres det til de dynamiske læringsaspektene ved handel, som går ut på at man gjennom handel vil få tilgang til høyteknologiprodukter som gir mulighet for læring. Men kaffeproduksjon er ikke en næring med utsikter til en slik læringsprosess, fordi det er et jordbruksprodukt og ikke et høyteknologisk produkt. Dersom et kaffeproduserende land har andre, mer høyteknologiske næringer, vil kanskje disse ha nytte av teknologioverføringer. Men land som har kaffe og andre jordbruksprodukter som hovednæringer har få muligheter til å oppnå komparative fortrinn i andre næringer gjennom teknologioverføringer som følge av handel, og forblir dermed jordbruksland.

Dersom målet er teknologiutvikling og vekst gjennom industrialisering, er det genereltfå muligheter for dette gjennom produksjon av kaffe som råvare. Særlig vanskelig blirdet å starte en industrialiseringsprosess når bare en liten del av foredlingsprosesseneog verdiskapningen som foregår i kaffehandelen tilfaller produsentlandet. Dette drøftesnærmere i neste avsnitt.

Kaffekjeden og fordeling av arbeidsoppgaver

Fordelingen av gevinstene ved handel er påvirket av hvordan arbeidsoppgavene ved ut-formingen av det ferdige produktet er fordelt. De fleste varer, også råvarer, går gjennomen eller annen form for foredlingsprosess: Diamanter skal slipes, olje raffineres og kaffeskal brennes og males. Etter en foredlingsprosess stiger produktet i verdi, og proses-sen skaper også arbeidsplasser. Dersom man tror at høyere ledd i foredlingskjeden harstørre vekstpotensiale, vil det være gunstig å være ansvarlig for så mye av foredlingspro-sessen som mulig.

En slik fordeling av arbeidsoppgaver foregår også i kaffesektoren. Kaffebønnens reise fratretopp til kaffekopp er lang, og den skifter eier mange ganger underveis. Størstedelenav kaffen i verden dyrkes av selveiende småskalabønder. Disse plukker avlingen sin selvog selger den videre, vanligvis til en lokal mellommann som reiser rundt på landsbygdaog kjøper opp kaffe. Han selger den videre til en lokal eksportør, som igjen selger kaffentil en internasjonal forhandler. Denne selger videre til et kaffebrenneri, som selger denferdigpakkede kaffen til distributørene, det vil si butikker, restauranter osv. Helt i endenav kjeden er det konsumentene som kjøper kaffen. Det vi betaler for en pose kaffekjøpt på butikken skal dekke for alle utgiftene underveis, helt fram til kaffeprodusen-ten som har plantet kaffetreet og høstet fruktene av det. Hvert ledd skal ha sin andel.Men andelen som beholdes av kaffeprodusenten har blitt stadig mindre: På 1970-talletvar det rundt 20 prosent, i dag er det ofte ikke mer enn 6 prosent (Gresser og Tickel2002).

En mulig utviklingsstrategi for fattige land ville være å komme seg ut av rollen som råva-releverandør, hvor handelsvilkårene er blitt stadig verre, og forsøke å overta foredlings-prosessene som foregår i de senere leddene. I dag eksporteres kaffen grønn og ubrent,og det meste av verdiskapningen foregår etter at den har forlatt produsentlandet. Dettekunne vært endret dersom kaffen ble brent, malt, eventuelt gjort om til pulverkaffe, ogpakket der hvor den ble produsert, men dette har vist seg å være vanskelig å få til. Detskyldes delvis at kaffens holdbarhet avtar etter den er brent og malt. Men en viktigere årsak er det at det sjelden finnes lokale entreprenører i produsentlandene som har kapital og evne til å investere i kaffeforedling og kaffeeksport. Enda vanskeligere er det å trenge gjennom på salgsmarkeder hvor de store selskapene dominerer med sine merkenavn og etablerte distribusjonsnettverk (Talbot 2002).

Det har i de senere år vært en økende tendens til konsentrasjon av internasjonale forhandlere på kaffemarkedet. Fem vestlige multinasjonale selskaper og noen japanske har i dag en sterk stilling i dette markedet. Samme type konsentrasjon ser en om mulig enda mer i leddet for kaffebrennerier. Her er det de store multinasjonale selskapene Nestlé, Philip Morris, Sara Lee og Procter & Gamble som gjennom sine sterke merkevarenavn og massive reklamekampanjer dominerer salgsmarkedet (Talbot 2002). Hvilke konsekvenser denne konsentrasjonen og økende markedsmakten har hatt og vil ha for fordelingen av verdier langs varekjeden er det forsket lite på. I følge Morisset (1998) har verdensmarkedsprisen på kaffe gått ned med 18 prosent siden 1975, mens for nordamerikanske konsumenter har kaffeprisen gått opp med 240 prosent. Hun etterlyser flere undersøkelser av internasjonale selskapers muligheter til å påvirke slike prisspredninger.

Hvis man ser hele kaffekjeden under ett, er det klart at de som er i den mest sårbare posisjonen er kaffebøndene. Dette er ikke bare fordi prisene er både ustabile og jevnt nedadgående og de selv sitter igjen med en svært liten andel av verdien av den ferdige kaffen, men også fordi de i utgangspunktet lever nær et eksistensminimum. De er marginaliserte og uinformerte om det som foregår på verdensmarkedet, noe mellommennene som kjøper kaffen deres vet å utnytte (Milford 2003). Enda mer sårbare er arbeidere på kaffeplantasjer, som heller ikke eier sin egen jord. Når kaffeprisene synker er det få alternativer, og for mange blir siste utvei migrasjon til overfylte storbyer.

Alternative handelssystemer

Mange vil karakterisere kaffebøndenes situasjon som urettferdig. Og det er ikke bare kaffeprodusentene som er maktesløse i dette systemet, også enkelte konsumenter kan få følelsen av å være ufrivillige støttespillere i en situasjon med utbyttingen av fattige mennesker i fattige land. Derfor er det gjort forsøk på å koble produsent og konsument mer direkte. Disse initiativene kan deles inn i tre kategorier: Alternative handelsorganisasjoner, ”Rettferdig Handel”[1]-merkeordninger og initiativer for etisk handel.

De første initiativene til alternative handelssystemer kom allerede på 1930-tallet, med den kristne organisasjonen ”Ten Thousand Villages”. Alternative handelsorganisasjoner av denne typen selger produkter fra fattige land til forbrukere i Nord gjennom alternative nettverk som er drevet av organisasjonen selv, like fra produsent til konsument.Organisasjonene bestemmer hvilken pris produsentene skal få for varene sine, og selgerdem ofte i egne ”verdensbutikker” (World Shops), som det finnes mange av i Europa,tidligere også i Norge. Det dreier seg om både matvarer og håndverksprodukter, oftemed tydelige kulturelle uttrykk. Dette systemet fungerer fullstendig uavhengig av detkommersielle markedet, men nedslagsfeltet er til gjengjeld nokså begrenset.

Merkeordninger for Rettferdig Handel (RH) begynte å komme på slutten av 80-tallet.I motsetning til alternative handelsorganisasjoner benytter ikke dette systemet seg avegne distribusjonsnettverk, men av det som allerede eksisterer på det frie markedet.Dette er for det første kostnadsbesparende, og i tillegg blir det mye enklere å nå ut tilkonsumentene, som kan kjøpe RH-produkter på sine vanlige supermarkeder istedenforå måtte oppsøke spesielle butikker. RH-merkeordningssystemet i kaffesektoren fungererpå følgende måte: Kaffebøndene må først komme sammen og danne en produsentor-ganisasjon eller et kooperativ som er i stand til å eksportere. Deretter søker de deninternasjonale organisasjonen FLO (Fairtrade Labelling Organisation) om godkjenning.Hvis de blir godkjent og registrert, kan de selge kaffe til en minstepris garantert av FLO.Som oftest selges kaffen direkte til et kaffebrenneri som både betaler minsteprisen, gir60 prosent i forhåndsbetaling og betaler FLO for retten til å bruke RH merket når kaf-fen skal selges i butikkene. RH-merket (i Norge ”Max Havelaar”) gjør det mulig for etiskbevisste forbrukere å velge produkter de vet har gitt produsentene en god betaling.

Sist i rekken av initiativer som forsøker å gjøre noe med produsentutbytting gjennomforbrukerbevissthet er de såkalte initiativer for etisk handel. Her kan bedrifter somkjøper varer fra utviklingsland bli medlem, med det formålet at de skal forsøke å ha enpositiv påvirkning på sine leverandører. Flere norske kaffehus er medlem av Initiativ forEtisk Handel i Norge, men selv om det ligger klare forpliktelser i medlemskapet, er detikke et system basert på sanksjonsmuligheter eller andre sterkt insentivstyrende midler.Enda mindre forpliktende er såkalte ”codes of conduct”, etiske retningslinjer som bedrif-tene selv har laget, uten at de nødvendigvis er medlem av et uavhengig organ.

”Rettferdig Handel” som alternativ

Fattige land som satser på handel, satser ofte på kaffe. Som vi har sett fører dette sjelden til økt velstand blant små kaffebønder. Problemet er at de ikke har noen gode alternativer, fordi de trenger eksportinntekter. Å slutte å selge kaffe vil sannsynligvis ikke bedre situasjonen. Spørsmålet er: Hvis verken frihandel eller proteksjonisme har entydig gode løsninger for å løfte land ut av fattigdom, kan Rettferdig Handel-merkeordningssystemet være en løsning?

Det som skiller RH-systemet fra frihandelssystemet er først og fremst det at prisen ikke lenger er bestemt av tilbud og etterspørsel, men er fastsatt til et nivå man mener vil dekke utgifter til bærekraftig produksjon og levesett. Her er det mulig å trekke historiske linjer til Marx” ideer om verdien av arbeid versus utvekslingsverdi, og si at gjennom alternativ handel går man delvis bort fra fremmedgjøringen mellom produsent og konsument som kapitalismen førte med seg (Hudson og Hudson 2003). Samtidig opererer systemet fortsatt under markedets betingelser, og er helt avhengig av at de rike forbrukernes dårlige samvittighet skal få dem til å velge det produktet som tjener produsentene mest.

Det kan være grunn til å betvile at befolkningen gjennom sitt forbruk, og ikke gjennom sine politiske avgjørelser, skal endre den skjeve fordelingen i verden. Fra 2002 til 2003 økte salget av RH-produkter med 42,3 prosent (FLO 2004), noe som kan virke svært lovende. Men i forhold til frihandel er RH fort satt forsvinnende lite, bare rundt 1% av kaffen som selges i verden er RH-merket. Selv med fortsatt god vekst er det derfor vanskelig å forestille seg at dette er et system som på sikt vil kunne overta for det ordinære handelssystemet.

Likevel, en viktig rolle RH systemet spiller, foruten den å gi viktig støtte til et utvalg produsentforeninger, er at det bidrar til å heve kunnskapen blant forbrukere om forholdene for produsentene i Sør. Det at systemet i det hele tatt eksisterer, kan sees på som en kritisk kommentar til frihandelssystemet, og utfordrer ideen om at konvensjonelle priser representerer et legitimt instrument for verdisetting av varer og organisering av internasjonal utveksling (Raynolds 2002).

Det har den senere tid blitt publisert stadig flere artikler og rapporter som tar for seg de alternative handelssystemene, og særlig stor har interessen vært for RH-systemet. Men svært få har sluppet til i de største og mest anerkjente tidsskriftene, og svært få økonomer har så langt vist interesse for feltet. Et unntak er Maseland og De Vaal (2002), som blant annet bruker en Heckscher-Ohlin modell for å finne effekten av RH sammenlignet med frihandel og proteksjonisme. De forutsetter at alle konsumenter i det rike landet enten kjøper bare RH-produkter, eller ikke i det hele tatt, og deretter sammenligner de resultatene i likevekt. Analysene deres gir ikke noe entydig svar på hvilken type handel som vil være best for fattige land, men man kan diskutere hvor interessante resultatene blir med gitte forutsetninger som i liten grad beskriver virkeligheten. Her ligger kanskje grunnen til at så få økonomer har tatt for seg RH: Det er vanskelig å lage økonomiske modeller med rasjonelle, nyttemaksimerende individer og profittmaksimerende bedrifter som på en troverdig måte beskriver dette systemet.

Konklusjon

Land som har satset på handel med kaffe går en utrygg fremtid i møte. Innenfor det gjeldende frihandelssystemet er det få muligheter til å komme seg ut av fattigdomsfellen, både fordi stadig økende produksjon på verdensbasis gjør at kaffeprisene beveger      seg jevnt nedover, og fordi markedssituasjonen gjør det nærmest umulig for uetablerte entreprenører å selge annet enn uforedlede kaffebønner med lav fortjeneste. Enkle og statiske handelsmodeller kan vanskelig fange opp alt som skjer i den virkelige verden, som for eksempel konsekvensene av økt konsentrasjon og markedsmakt blant store aktører, og høye omstillingskostnader i produksjonsleddet.

Alternative handelssystemer er interessante, men vil kanskje ikke kunne bli noe annet enn nisjemarkeder kun få, heldige kaffebønder vil ha glede av. Likevel kan de ha en viktig politisk funksjon ved å fokusere på problemene ved dagens handelssystem. Alternativene kan også ha en viktig funksjon som en utfordrer til økonomenes etablerte tankesett.

En stor takk til Arne Melchior, Ingvild Almås og Kyrre Stensnes for nyttige tilbakemeldinger og kommentarer underveis.

Fotnoter

1 Jeg har valgt å bruke den direkte oversettelsen av det engelske uttrykket ”Fair Trade”, selv om dette ikke lenger er i bruk av Max Havelaar, det norske initiativet til Rettferdig Handel. Ved å bruke store bokstaver fremhever jeg at dette er et begrep, og ikke en karakteristikk av dette systemet, noe som ville være en subjektiv oppfatning.

Referanser

Baffes, J, Lewin, B, Varangis P. (2005): Coffee: Market Setting and Policies, i “Global Agricultural Trade and Developing Countries, Red. Ataman Aksoy, M og Beghin, J.C.,World Bank

Maseland, R. og De Vaal, A. (2002): How Fair is Fair Trade? De Economist, 150,No 3, 251-272

FLO (2004): http://www.fairtrade.net/sites/impact/facts.html

Gresser, C, og Tickel, S. (2002): Mugged, Poverty in your Coffee cup. Oxfam International,www.maketradefair.com

Hudson, I. og Hudson M. (2003): Removing the Veil? Commodity Fetishism, Fair Trade, andthe Environment, Organization &Environment, Vol. 16 No. 4, 413-430

Milford, A. (2003): Coffee, Co-operatives and Competition: The impact of Fair Trade, CMI Report, Chr. Michelsen Institute

Morisset, J. (1998): Unfair Trade? The Increasing Gap between World and Domestic Prices inCommodity Markets during the Past 25 Years, The World Bank Economic Review, Vol. 12,No. 3, 503-526

Raynolds, L.T. (2002): Consumer/Producer Links in Fair Trade Coffee Networks, SociologiaRuralis, Vol 42, Number 4, 404-424

Talbot, J.M. (2002): Tropical commodity chains, forward integration strategies and internatio-nal inequality: Coffee, cocoa and tea, Review of International Political Economy Vol. 9, No.4, 701-734                                                                                                                          43