Evolusjonær teori, næringspolitikk og økonomisk vekst

Historisk bakteppe

Næringspolitikk og utviklingsøkonomi tilhører samme fagområde i økonomien: læren om ujevn økonomisk vekst, den delen av økonomifaget som tar for seg faktorene som fører til at reallønninger utvikler seg så forskjellig i åpne økonomiske systemer. Når vi bruker denne kunnskapen på vegne av fattige land driver vi med utviklingsøkonomi, mens når vi stiller samme type spørsmål på vegne av vårt eget land driver vi med næringspolitikk.

I Renessansen vokste forståelsen for velstand som et synergifenomen der en bys velstand var større enn summen av de enkelte faktorer; en slags stordriftsfordeler der velstand krevde en minimum effektiv størrelse i antall innbyggere og antall ulike yrker.[1] Firenzes borgermester Brunetto Latini (ca. 1210-1294) beskrev byens velstand som en synergieffekt han kalte ”det felles gode”, il ben comune. Machiavelli bruker samme begrep for å forklare samme fenomen 300 år senere. Renessansens individualisme kommer oppå denne gamle kollektive samfunnsforståelsen av velstand som et synergiskapt fenomen, og den nå så godt som utdødde kontinentaleuropeiske økonomitradisjonen klarte – i motsetning til den angelsaksiske – å holde begge disse to dimensjonene ihodet samtidig. Antonio Serra kopler i 1613 for første gang sammen tre avgjørende faktorer og beskri-ver det vi i dag kaller path dependency, eller sporavhengighet på norsk: de gode sirkler 2som oppstår når 1) et stort antall ulike økonomiske aktiviteter, alle med 2) betydeligestordriftsfordeler og 3) store muligheter for nyskapning (i dag kalt windows of opportu-nity),3 samles i én by, og de kumulative og selvforsterkende mekanismene som basert pådette forsterker vekst og velstanden over tid. Dette skaper utover 1700-tallet en tradi-sjon der graden av arbeidsdeling – antall ulike yrker og balansen mellom ulike næringer– lenge var et hovedtema i økonomisk politikks historie.

I tillegg er man tidlig opptatt av samfunnets behov for institusjoner. Følgende uttalelseom metodologi ?nner vi hos Leonardo Bruni (1369-1444) i hans analyse av Firenzesgrunnlov: ”Det er ikke tilstrekkelig å spørre hvorvidt en samfunnsinstitusjon er blittgrunnlagt av våre forfedre. Vi må forstå hvorfor disse ble skapt. For det er gjennom åforstå årsakssammenhenger vi erverver kunnskap om ting”.

Til denne kunnskapen kom 1700-tallets store økonomiske oppdagelse, synergien mel-lom industri og landbruk. Man observerte empirisk at det kun var i industrialiserteområder man fant et effektivt jordbruk. Denne observasjonen sammen med stordrifts-fordelenes betydning, dannet selve grunnlaget for næringspolitikken i alle de land sompå 1800-tallet, bak høye tollmurer, fulgte etter Englands vei inn i industrisamfunnet. Iden berømte talen på Harvard i juni 1947, da Marshall-planen ble annonsert, ?nner viforståelsen av denne synergien som et kjernepunkt: ”arbeidsdelingen mellom by og lander basis for vår moderne sivilisasjon”. Det var denne arbeidsdelingen George Marshallså truet av avindustrialiseringen av Europa etter krigen, og det var denne nærings-unøy-trale4 visjonen som lå bak Marshall-hjelpen. Uten høye tollbeskyttelser og ”plukking avvinnere” ville ikke Europa kunne gjenreises.

Renessansens samfunnsteorier var alle organiske og evolusjonære, basert på ideen omfremskritt, der tid (historie) og rom (geogra?) stod helt sentralt. Det var fundamentaltteorier der menneskelig produksjon – ikke handel – dannet kjernen. Med ett unntakrepresenterte alle de nevnte teoriene og teoretikerne datidens mainstream. AntonioSerras bok fra 1613 ble ikke mainstream før denne, – for nøyaktig 250 år siden i år – bleoverrakt til Antonio Genovesi da han tiltrådte det nyopprettede professoratet i økonomi ved Universitetet i Napoli.

Harmonilære kontra studiet av ujevn vekst

Innovasjoner kommer inn som honnørbegrep i samfunnsvitenskapene med Francis Bacons ”An essay on Innovations” fra ca. 1605 og blir et viktig begrep i økonomifaget på 1700-tallet. Dette forsvinner imidlertid med Adam Smith. Med ham skifter den grunnleggende metaforen for økonomifaget fra å være biologisk (menneskekroppen) til å være fysikkbasert (først den usynlige hånd som holder planetene på plass i solsystemet, siden 1880-årenes fysikk). Adam Smiths store innovasjon er at han reduserer menneskelig produksjon og handel til arbeid. Til stor protest fra kontinentale økonomer de?nerer Smith mennesket som et dyr som har lært å byttehandle. For å forsvare at produksjon ikke er viktig bruker Smith mye energi på å forklare at alle økonomiske aktiviteter er like. Således ser han på investering i kunnskap – som da stort sett fant sted i industrien – som et nullsumspill5 : ”the cost of apprenticeship accounts for the wages of manufacturers being higher than those of country labour” (se Reinert 1997).

Dermed åpner Smith for Ricardos internasjonale handelsteori der kvalitetsløse enheter arbeid byttes mot andre like kvalitetsløse enheter. De enorme gevinstene som skapes i internasjonal handel på grunn av stordriftsfordeler, spesialisering, arbeidsdeling og teknologisk endring forsvinner til fordel for statiske gevinster. På denne måten overskygger de kortsiktige statiske gevinstene muligheter for dynamiske gevinster på lengre sikt. Når det gjelder økonomisk politikk er den største innovasjonen hos Smith og Ricardo at de for første gang gjør kolonier – steder der industri er forbudt – etisk forsvarlig. Tidligere visste man at industri var en nødvendig bestanddel i velstand, og kolonier ble enten forsvart med at alle andre land gjorde det samme eller – som da England i 1699 forbød Irland å eksportere ulltekstiler – med metaforen om menneskekroppen: England var hodet i the common weale og perifere kroppsdeler, slik som Irland, måtte se sine interesser ofret for hodets (Cary 1695).

Med den tidligere biologibaserte metaforen ble synergier, mutasjoner, vekst, helhetstankegang, arbeidsdelingens betydning, og ny kunnskap alle en naturlig del av økonomifaget. Med Adam Smith og den fysikkbaserte metaforen eksogeniseres alle de faktorene hans forgjengere hadde identi?sert som faktorer som skaper ujevn økonomisk vekst: investeringer i ny kunnskap, stordriftsfordeler, avtagende avkastning, synergi og andre systemiske effekter6 , institusjoner og innovasjoner: Som Lionell Robbins så godt uttrykker det: økonomifaget ble en harmonilære, et system der markedet i seg selv skaper automatisk harmoni.

Studiet av ujevn vekst forsvinner som fagområde rett og slett fordi modellapparatetetter hvert stort sett bare er i stand til å håndtere jevn vekst. En grunnleggende årsaktil dette er at teoriens etter hvert viktigste forutsetning ble det James Buchanan kallerthe equality assumption, at modellene befolkes av agenter og aktiviteter som er kvalitativtlike. Økonomifagets mest bastante konklusjoner, som Samuelsons ”faktorprisutjevning”,må sies å være bygget inn allerede i selve forutsetningene. Modeller der alt er likt kan vanskelig produsere annet en likhet.

Nokså i utakt med arbeidsverditeorien bygges det etter hvert også en teori basert pådet Schumpeter kaller ”det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismensdrivkraft”. Det som gjør menneskesamfunn annerledes enn dyrenes samfunn, det Nietz-sche treffende kaller ”ånds- og viljekapital”, forsvinner.

Men noen av de gamle faktorene kommer tilbake når John Stuart Mill (1848) reverserervesentlige konklusjoner hos Ricardo. Hos Mill er avtagende avkastning den fundamentaleårsak til verdens fattigdom, økende avkastning opphavet til velstand, og han anbefalerfattige land å industrialisere. Antonio Serra gjenoppdages og stordriftsfordelene settespå nytt på dagsordenen. 400 år etter Serra påpeker nyklassisk økonomis grunnleggerAlfred Marshall (1842-1924) igjen betydningen av de tre faktorene Serra hadde identi-?sert, og samspillet mellom disse. Hos Marshall ?nner vi en anbefaling om å skattleggeøkonomiske aktiviteter med avtagende avkastning for å subsidiere aktiviteter medstordriftsfordeler. Videre påpeker han betydningen av å produsere der den teknologiskeutviklingen er raskest, og han understreker betydningen av synergieffekter i det han kal-ler industrial districts.

På 1930-tallet kaster imidlertid Jacob Viner igjen stordriftsfordelene ut av økonomiskteori, med begrunnelsen at disse ikke er kompatible med likevekt. Rundt 1980 bringerPaul Krugman stordriftsfordelene inn igjen, mens i 2002 kaster Jagdish Bhagwati demtriumferende ut igjen og viser til at Krugman på mange måter har trukket teorien tilbake.Ser man på realitetene ligge uten tvil den vesentlige forklaringen på det 20. århundresenorme økonomiske vekst i to faktorer: teknologisk endring kombinert med stordrifts-fordeler. Disse faktorene kan man lett skille fra hverandre i teorien, men ikke i praksis.Henry Fords produksjonsteknologi kan ikke gjenskapes i den skala man produserte bilerpå i 1905, det blir derfor ikke mulig å skille skala og teknologi. Disse to faktorene kanbringes sammen som historical increasing returns for å beskrive det kombinerte fenome-net (Reinert 1980).

Næringspolitikk og de 6 faktorene

Å skape en teori for ujevn økonomisk vekst – og dermed for næringspolitikk – krever atvi samler, ordner og setter tilbake på plass de økonomiske faktorene som forvant i fysikkmetaforens økonomifag gjennom formaliseringen av Adam Smiths og David Ricardos teorier. Disse faktorene kan samles i seks grupper:

1. Stordriftsfordeler og samdriftsfordeler som skaper fallende produksjonskostnader, imperfekt konkurranse, ”barriers to entry” og høyere fortjenestemuligheter. Disse faktorene ?nner sin geogra?ske forsterkning i economies of speed and proximity.7 Denne dynamiske imperfekte konkurransen sprer seg i samfunnet som en triple rent; høyere fortjeneste, høyere reallønninger, og høyere skatteinntekter (Reinert 2004).

2. Det som over tid ser ut som nokså jevn økonomisk vekst består i virkeligheten av sekvenser av produktivitetseksplosjoner i enkeltnæringer som absorberer ny kunnskap. Økonomisk vekst består derfor av ”mulighetsvinduer”8 som åpner for potensielt meget lønnsomme investeringer under stor risiko. Disse vinduene åpner og lukker seg (Perez 2004, Reinert 2002). Dette gjør mulighetene for rask økonomisk vekst aktivitetsspesi?kk: til enhver tid bundet til det som vanligvis er produktinnovasjoner i visse næringer (Reinert 1994 & 1995). Irland og Finland er eksempler på land som har truffet slike produktivitetseksplosjoner i senere tid. Verdoorns Lov understreker den viktige sammenhengen mellom økt produksjonsvolum og produktivitetsvekst i disse næringene (Reinert 1994).

3. Dersom den produserende nasjonen må gi fra seg fruktene av teknologisk endring til utlandet kun i form av lavere priser, vil ikke teknologisk endring skape økonomisk vekst (Singer 1950). Produktivitetsøkning og teknologisk endring er derfor i seg selv ikke en tilstrekkelig forklaringsfaktor uten å kombineres med Schumpeteriansk dynamisk imperfekt konkurranse. Landbrukets prosessinnovasjoner – skapt av produktinnovasjoner utenfor næringen selv, i Fords traktorfabrikker eller i Monsantos frøfabrikker – vil aldri alene være i stand til å løfte et lands velstand. Det er bare land som også har en industrisektor som vil ha glede av prisfallet på råvarer, ikke det råvareproduserende landet selv, som må importere industrivarer der produktivitetsøkning ble tatt ut som lønns- og prisøkninger gjennom det meste av det 20.århundre.[9]

4. Synergieffekter skapes av mange bedrifter som alle opererer med økende avkastning,mulighetsvinduer for læring og teknologisk endring, dynamisk imperfekt konkurranse ogstor arbeidsdeling, der alle deler et geogra?sk område. Dette kalles i dag ”innovasjons-systemer” på ulike geogra?ske nivåer, assosiert med økonomene Christopher Freeman,Bengt-Åke Lundvall og Richard Nelson.

5. ”Enabling institutions” og en aktiv stat som bygger opp under dette innovasjonssyste-met (Reinert 1997).

6. Et oppegående investormiljø som er opptatt av å tjene penger på produksjon, ikkegjennom rene ?nansinvesteringer. For å sitere vår store økonom T. H. Aschehoug som,lenge før Schumpeter, understreker entreprenørens rolle; ”hvilken overordentlig storrolle Driftsherreklassen spiller i Nutidens Samfundsøkonomi....I de ?este Næringsveiegjælder det, at ingen Forretning kan arbeide sig opp til en betydelig Stilling eller vedlige-holde en saadan uden under Ledelse af overlegen Dyktighed. I Driftsherrenes indbyrdesKonkurrence er det alltid Dygtigheten, ikke Kapitalrigdommen som i Længden gjørUdslaget” (Aschehough 1905, II, 410-411). Med andre ord, kapitalen i seg selv – utentilførsel av ånds- og viljkapital – er helt steril slik Marx og Schumpeter begge hevder.

I et slikt perspektiv – der faktor 1 til 6 forsterker hverandre kumulativt – blir økono-miske aktiviteter kvalitativt ulike i sin evne til å skape velstand, og de kan organiseres i etdynamisk taksonomisk system, en ”kvalitetsindeks” (Reinert 1994 & appendiks).

I de siste 20 årene er mange av disse faktorene forsøkt satt tilbake i den fysikkbaserteteorien. Her oppstår det imidlertid et metodologisk problem, muligens en misforståelseav ”vitenskapelig metode”. Standardøkonomene konstruerer faget helt på fysikkmetafo-ren, som så vidt jeg forstår nærmest har enerett på bachelor-nivå. Så slippes forutset-ningene (for eksempel stordriftsfordelene) én og én ut av det nyklassiske byggverket, ogén og én settes de ?uksens tilbake igjen etter å ha blitt studert. Det faktum at bare ettaspekt av punktene ovenfor slippes inn av gangen, kombinert med mangel på faktiskkunnskap, gjør at det i praktisk politikk blir fysikkmetaforen som regjerer alene. Fordibare én forutsetning diskuteres av gangen, består 95 % av standardøkonomens verktøy-kasse til enhver tid av reinspikket fysikkbasert økonomi, og policy-anbefalingene har entendens til å bli basert på denne. For å skape en autentisk evolusjonær/historisk tradisjonmå alle forutsetningene slippes samtidig, alle punktene fra 1 til 6 må betraktes samtidig,både hver for seg og i det dynamiske samspill de skaper av kumulative selvforsterkendemekanismer som vi kaller økonomisk vekst. Først da har vi en ekte evolusjonær ogfaktabasert modell, der fysikkbasert økonomi er vekk.

I en slik situasjon vil likevektsbegrepet bli nokså meningsløst, vi får Nicolas Kaldor”s economics without equilibrium. Istedenfor likevekt får vi et optimum som et moving target foran oss i fremtiden, mens vi stadig skyver the never-ending frontier of knowledge foran oss. Økonomisk vekst blir her aktivitets-spesi?kk (Reinert 1997) og økonomisk politikk kontekst-spesi?kk. Faktisk kunnskap, og faglig skjønn basert på denne kunnskapen, blir igjen svært viktige i faget.

I dette bildet blir begrepet næringsnøytralitet først og fremst et logisk produkt av en økonomisk teori der alle økonomiske aktiviteter i utgangspunktet er kvalitativt like og likeverdige som bærere av økonomisk vekst. Det er påfallende at begrepet ikke brukes utenfor Norge. I en evolusjonær verden, der økonomi igjen blir en taksonomisk vitenskap som registrerer og klassi?serer ulikheter, er næringsnøytralitet et nokså meningsløst begrep. For det første fordi det ikke er ønskelig. Hvor lenge skal vi i nøytralitetens navn fortsette para?nlampeforskningen etter at det elektriske lyset er oppfunnet? Begrepet næringsnøytralitet fritar likevel ikke samfunnet fra å ta avgjørelser i en dynamisk verden, den bare utsetter avgjørelsene og dermed de nødvendige strukturendringene. For det andre fordi næringsnøytralitet er praktisk umulig i en verden der forskjellige ting er forskjellige. Et eksempel: alle er enige om at statlig støtte til forskning er bra og tar for gitt at denne politikken kan være næringsnøytral. Målet for forskningen er å skape innovasjoner, men ulike bransjer innoverer på ulike måter. Farmasøytisk industri i Norge innoverer gjennom forskning, mens trykkeribransjen i Norge innoverer gjennom å importere nye maskiner der andre bedrifters forskning er innebygget. Vår tro på at å støtte forskning er næringsnøytralt er en illusjon. I virkeligheten subsidierer en slik politikk noen bransjer, som farmasøytisk industri, på bekostning av andre, som trykkeribransjen. All økonomisk politikk – både bevisst og ubevisst – vil alltid favorisere noen og ikke andre. Bygger vi en vei et sted, er det millioner av steder vi ikke bygger vei til. En tro på mulig ”nøytralitet” vil virke lammende på alle avgjørelser.

Hva vi velger å produsere som nasjon er svært viktig for vår levestandard. Verdens mest effektive produsenter av baseballer – som all USAs teknologi og kapital ikke har klart å mekanisere – sitter på Haiti og i Honduras med lønninger på 2-3 kroner timen. Verdens mest effektive produsenter av golfballer – et høyteknologiprodukt – be?nner seg i New Bedford, Massachusetts med timelønn på godt over 100 kroner. Offentlig sektors lønninger vil alltid være under sterk inn?ytelse av industriens. I en slik evolusjonær/ historisk modell er det altså fullt mulig for en nasjon å spesialisere seg i å være fattig samtidig som man er verdens mest effektive i sin bransje; i teknologiske blindgater uten stordriftsfordeler og uten etterspørsel etter ny kunnskap. Økonomisk vekst blir aktivitets-spesi?kk, noen aktiviteter gjør vekst mulig, andre ikke. I en slik situasjon er ”næringsnøytralitet” et katastrofalt valg.

Dersom vi skulle klare å komme oss forbi den næringsnøytrale bøygen i norsk nærings-politikk, venter en ny bøyg i form av ”sugerøret i statskassen”. En politikk som fremmernoe slikt må være kokkelimonke. Problemet er at vi alle – fra vi får barnetrygd, gjennomtiden på universitetet, og frem til en subsidiert begravelse – har ”sugerør inn i statskas-sen”. Ville det vært så galt om Norsk Hydro hadde fått et slikt sugerør i 1905? Etter mittsyn må vi akseptere at økonomisk vekst er avhengig av dynamisk imperfekt konkur-ranse. Det virker som om ”perfekt konkurranse” – en situasjon der det ikke tjenessærlig penger – blir et slags moralsk mål som gjør at gründere som står bak vellykketnæringsvirksomhet blir vulgære rent-seekers. Dynamisk imperfekt konkurranse er en”markedssvikt” vi må få til for å opprettholde velstanden. Poenget er at det er de somdeler arbeidsmarked med en vellykket rent-seeker som Henry Ford eller Bill Gates somopplever velstandsøkning, ikke de stakkars råvareprodusentene i verden som lever medperfekt konkurranse.

Kravet til næringspolitikk må være at den kokkelimonken som foregår hever landetslevestandard, at man ikke får en type rent-seeking à la George Soros som tjener pengerpå at økonomier krymper. Jo nærmere man er toppen, i Appendiks, the frontier ofknowledge, desto vanskeligere blir næringspolitikken, fordi man må bevege seg over iområder som krever grunnforskning. God næringspolitikk satser på kunnskapsområder,ikke på enkeltbedrifter. Disse kunnskapsområdene må gjerne ha sin geogra?ske nedfel-ling, som amerikanernes føderale og delstatlige satsing på Medicon Valley, OpticonValley og hva de alle heter. En hel bransje lever av technology forecasting, av å se hvor deneste store mulighetsvinduene for ny teknologi og deres mulige killer applications ligger.Satser man på slike kunnskapsområder er forekomsten av serendipity10 så stor at manvanskelig kan gjøre store feil dersom man satser på et miljø som har en slags minimumeffektiv størrelse og kvalitet.

Staten som krevende kunde, for eksempel i helsesektoren, kan være en vesentliginnovasjonsdriver slik forsvarsindustrien har vært det i USA. Opp?nnelsen av antibiotikaog opp?nnelsen av Viagra – først en ”mislykket” hjertemedisin – er eksempler påserendipity. På samme måte som vi fremdeles har en hotellbygning stående etter enhotellkonkurs, har også mislykkede kunnskapsprosjekter en mulig meget stor ”skrap-verdi”. Vi bør også huske at vellykkede personlige investorer bare får full klaff på én av10 prosjekter. Skrapverdien av kunnskap tatt i betraktning bør man ikke forlange 100prosent klaff fra staten i deres prosjekter heller. En banksjef som ikke taper penger pånæringsprosjekter har lånt ut for lite sett fra samfunnets synspunkt. Man kan brukesamme resonnement for en nasjons investering i kunnskap.

Sveriges vellykkede næringspolitikk etter 2. Verdenskrig var typisk ikke-næringsnøytralsamrøre kokt sammen av a) Schumpeterianeren Erik Dahmén, Wallenbergfamiliens rådgiver, som med sine teorier om ”utviklingsblokker”11 la strategien, b) Markus Wallenberg, som hver onsdag spiste lunsj med Dahmén som arbeidet i hans bank, og c) Gunnar Sträng, som var ?nansminister i 21 år, og som hadde nær og hyppig kontakt med Wallenberg. Det er klart kokkelimonken kan drives for langt, som når sykkelprodusent Gresvig var formann i rådet som bestemte toll på sykler, slik det var i Norge i 1930-årene. Slik næringspolitikk krever både kunnskap og skjønn, faktorer som forsvant ut av økonomifaget slik de også gjorde i dets tvillingbror New Public Management. Forholdet mellom næringspolitikk og ”cronyism” er diskutert nærmere i Reinert (2005).

Avslutning

Som 1760-årenes fysiokrati og 1840-årenes Manchester-liberalisme, er det min overbevisning at også denne gang vil en praksis basert på økonomien som harmonilære kun blir en kort historisk parentes. Den nyklassiske syntese har fått oss til å miste en del dimensjoner, blant annet det som en gang het nasjonens produktivkraft (Reinert 1995). Vi er overbevist om at vår velstand krever en stadig ?njustering av renten, men overlater litt for trygt vårt lands produksjonsstruktur til markedets usynlige hånd. Antonio Serra – slik Schumpeter tolker ham – mente det motsatte: dersom produksjonsstrukturen er riktig kan de ?nansielle variablene ta vare på seg selv. Etter mitt syn er vi i Norge altfor meget opptatt av det vi har mest av, kapital, og for lite opptatt av hva denne kapitalen kan gjøre for fremtidens arbeidsplasser og realøkonomi. Vår næringspolitikk er altfor sterkt preget av at den borgerlige sparedyd er blitt hevet til selve nasjonens dyd. Vi sparer som nasjon i stor grad på feil måte, og en av misforståelsene som hjelper til å opprettholde dette er at ny kunnskap og innovasjoner skaper in?asjon. Erfaringene fra 1990-taller viser klart – spesielt om man ser detaljert på ulike næringer – at innovasjon er sterkt de?asjonsdrivende. Som Ragnar Frisch sier ”Sparing for et enkelt individ og for samfunnet som helhet er to helt forskjellige ting. De burde egentlig ikke betegnes med samme navn, det virker bare forvirrende...Det er bare ved en produktiv foranstaltning at samfunnet som helhet kan få i stand en sparing.” (Frisch 1947: 41-42).

Fotnoter

1 Minimum effektiv størrelse diskuteres blant annet hos Alfred  Chandler. Minimum effektiv størrelse for en bedrift som lever av å male hus er meget lavere enn for enn bedrift som produserer  personbiler.

2 Gode og onde sirkler var sentrale i klassisk utviklingsøkonomi (se Reinert 1980). Gode sirkler oppstår når et system med  befolkningsvekst er i stand til å skape mekanismer der ulike faktorer forsterkerer hverandre vekselvis over tid. Økende avkastning, økende arbeidsdeling og teknologisk endring  er  ovedelementer i slike gode sirkler, sekundæreffekter er økende forbruk, økende sparing og økende muligheter for beskatning. Onde sirkler skapes når et system med positiv befolkningsutvikling  opplever synkende levestandard. Avtagende avkastning er her et sentralt element, som forsterkes av landbrukets lave grad av arbeidsdeling.

3 Til enhver tid er det bare få økonomiske aktiviteter der de teknologiske mulighetene for å skape meget rask produktivitetsøkning, ”produktivitetseksplosjoner” er tilstede. Det var lenge en forståelse for at jevn økonomisk vekst krevde atslik industri var representert. I alle utviklede land.

4 Red.anm.: næringsnøytralitet er likebehandling av næringer i politikkutformingen.

5 Et nullsumsspill er en situasjon der man kun kan gi mer til én aktør ved å ta fra en annen. Dette var det generelle økonomisynet før Renessansen. I dette tilfellet gjør Smith ny kunnskap til et nullsumsspill fordi kostnadene til utdannelse er like store som den høyere lønn industriarbeideren får, ny kunnskap skaper ikke en større kake til fordeling.

6 Effekter som ikke oppstår annet enn som del av en større helhet, som for eksempel en stor arbeidsdeling.

7 Dette bygger på Alfred Chandlers begrep economies of speed. Economies of speed and proximity forklarer for eksempel hvorfor moteindustrien kan skape høye lønninger i Milano, men bare opprettholder lave lønninger når samme plagg senere produseres i Bangladesh. Det forklarer også hvorfor banale innovasjoner rundt store innovasjoner – som for eksempel kutting av kabler til datamaskiner – lenge har en tendens til å bli produsert i hovedinnovasjonens nærmiljø. Den tyske økonomen Franz Oppenheimer (1864-1943) bruker begrepet Transportwiderstand – ”Transportmotstand” – som en mekanisme som hindrer velstand i å spre seg jevnt. Tradisjonelle tjenestenæringer har en absolutt transportmotstand, de produseres og konsumeres samtidig.

8 Mulighetsvinduer –windows of opportunity – skapes av ny kunnskap og ny teknologi. På et tidspunkt på midten av 1990-årene ble det for eksempel klart at det var mulig å utvikle trådløs internettforbindelse, vandrenett. Flere selskaper kaster seg over mulighten, og det utvikler seg nye teknologiske standarder. Når teknologien er standadisert med en dominerende standard og noen få dominerende leverandører er et ologopolistisk marked etablert, og mulighetsvinduet er på mange måter stengt. Patenter bidrar selvfølgelig til at slike mulighetsvinduer blir solid lukket for andre.

9 Lenge var ”industri” synonymt med teknologisk endring og dynamisk imperfekt konkurranse, nå ?nnes det også enkunnskapsintensiv tjenestesektor med samme egenskaper. Denne er imidlertid avhengig av nasjonale synergieffektermed industrien på samme måte som landbruket er det.

10 I denne sammenhengen er serendipity en nyttig oppdagelse man gjør mens man egentlig leter etter noe helt annet.

Referanser

Aschehoug, T.H. (1905): Socialøkonomik. H. Aschehoug & Co, Kristiania.
Bisgaard, H.L. (1902): Den Danske Nationaløkonomi i det 18. Århundrede. Hagerup,København.
Cary, J. (1695): An Essay on the State of England in Relation to its Trade, its Poor, and itsTaxes, for Carrying on the Present War against France. W. Bonny, Bristol.
Frisch, R. (1947): Noen Trekk av Konjunkturlæren. Aschehoug, Oslo.
Perez, C. (2004): Technological Revolutions, Paradigm Shifts and Socio-institutional Change, iReinert, Erik S. (red.), Globalization, Economic Development and Inequality: An Alterna-tive Perspective. Elgar, Cheltenham.
Reinert, E. S. (1980): International Trade and the Economic Mechanisms of Underdevelop-ment. Ph D. thesis, Cornell University, University Micro?lms, Ann Arbor, Michigan.
Reinert, E. S. (1994): Catching-up from way behind - A Third World perspective on FirstWorld history, i Fagerberg, Jan et. al. (red.) The Dynamics of Technology, Trade, and Growth.Elgar, Aldershot.
Reinert, E. S. (1995): Competitiveness and its predecessors - a 500 year cross-nationalperspective. Structural Change and Economic Dynamics 6, 23-42.
Reinert, E. S. (1997): The Role of the State in Economic Growth. Journal of Economic Stu-dies 26, Nr. 4/5, 268-326.
Reinert, E. S. (2002): Tekno-økonomiske paradigmeskifter og ‘nye” økonomier; ?nnes de?.Plan, Tidsskrift for samfunnsplanlegging, byplan og regional utvikling, Nr.. 4-5, 4-15.
Reinert, E. S. (2004): Benchmarking Success: The Dutch Republic (1500-1750) as seen byContemporary European Economists, i How Rich Nations got Rich. Essays in the Historyof Economic Policy. Working paper Nr. 1, 2004, SUM – Senter for Utvikling og Miljø,Universitetet i Oslo. Kan nedlastes på http://www.sum.uio.no/publications
Reinert, E. S. (2005): Development and Social Goals: Balancing Aid and Development toPrevent ‘Welfare Colonialism”, Post-autistic economics review, utgave nr. 30, 21 mars2005, artikkel 1, http://www.btinternet.com/~pae_news/review/issue30.htm
Singer, H.. (1950): The Distribution of Gains between Investing and Borrowing Countries,American Economic Review, 40, 473-485.                                                                                       53