Partyfikserkapitalisme
Hvorfor skal tjenester «flyte fritt»?
Av Peder M. Lysestøl
Onsdag 26. nov 2008
Last nedOnsdag 26. nov 2008
som PDF
På Forbes’ liste over verdens 2000 største bedrifter har konkurransen stått mellom bil- og oljegigantene. I år skjedde det noe nytt. Bedriften med den største omsetningen i verden var varehandelskjeden Wal-Mart. Et transnasjonalt selskap innenfor tjenesteområdet hadde erobret førsteplassen. Wal-Mart satser nå sterkt på India og Kina, og har allerede over 100 butikker i Kina.
Storselskaper innenfor ulike tjenesteområder dominerer stadig mer markedsøkonomiene. I USA sto tjenester for 20 prosent av nasjonalproduktet i 1947. I dag står tjenester for 79 prosent. I Norge jobbet vel 40 prosent av nordmenn i tertiærsektoren i 1930. I dag jobber over 80 prosent i tertiærsektoren. (Vidt definert er tjenester det samme som tertiærsektoren.) Nesten all sysselsettingsveksten den siste tiårsperioden er kommet innen næringsområdene – finansielle tjenester – helse- og sosiale tjenester og undervisningstjenester. Industrien hadde sin storhetstid fram til 70-tallet. Seinere har ekspansjonen vært innenfor tjenesteområdet. Og slik vil det også være i framtida: Det er på tjenesteområdet kapitalen vil finne de største ekspansjonsmulighetene.
Derfor har de økonomiske stormaktene i regi av WTO satset så mye på å liberalisere verdensmarkedet for tjenester, og derfor vedtok EU et eget tjenestedirektiv i 2006. Den gjennomsnittlige industritollen er redusert fra 45 prosent til fire prosent de siste 50 årene.
Men det er ikke like lett å liberalisere tjenesteytingen. Tjenester er ikke varer som kan produseres én plass og sendes jorda rundt for å forbrukes et helt annet sted. Tjenestene er ikke-materielle ytelser som stort sett må foregå i nærheten av den som skal motta tjenesten.
Selv om økonomene, med dagens «nytale» sier at de «produserer» tjenester, mangler fortsatt «produktet». Frisøren som skal klippe håret ditt må være nær deg, eiendomsmegleren som skal selge huset ditt, må finnes der du og huset er, læreren som skal undervise deg vil som regel være i samme rom som deg, og så videre.
Derfor er det strengt tatt feil å snakke om «fri flyt av tjenester». Det er «fri flyt av tjenesteytere» vi egentlig snakker om. Det er bankene, universitetene, eldreomsorgsbedriftene, varehandelskjedene som krever rett til å etablere seg i hele EU-området, uten nasjonale hindringer. På noen områder får tjenesteyteren forbrukeren til å flytte på seg, som studenter som reiser til USA for å kjøpe undervisningstjenester. Men skal det virkelig satses på tjenester, må bedriften flytte dit kjøperne er: norske BI må etablere seg i India om de skal få indiske kunder, amerikanske Colombia må etablere seg i Norge.
Og det er dette som gjør tjenesteområdet så problematisk for næringslivet. Bedriftene kan ikke bare ta med seg tjenestene til et lavkostland. Bedriften må etablere seg i nærheten av potensielle kjøpere av tjenesten. Dermed kan alle se hvilke forhold de ansatte jobber under. Så kommer protestene mot sosial dumping. Så kommer kravene om tariffavtaler, arbeidsmiljø og så videre.
Tjenester ble i gamle dager ytt av overklassens tjenere. I dag er mye av det viktigste av den gangens tjenester tilgjengelig for alle. I land med velferdskapitalisme, blir en stor del av de viktigste tjenestene organisert av det offentlige. 40 prosent av sysselsettingen i tjenesteyting i Norge er offentlig sysselsetting. Det har skapt problemer for «tjenestemarkedet». Skal de store markedene erobres, må de transnasjonale storselskapene inn på de offentlige tjenesteområdene. Og det forutsetter nedbygging av offentlig sektor. Derfor er kampen mot tjenestedirektivet også en kamp for å hindre at internasjonal storkapital styrker sin posisjon på de tjenesteområdene som i dag er organisert offentlig.
Vanlige folk kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg hva overklassen brukte tjenestefolk til. Men like sikkert er det at tidligere generasjoner ikke kunne forestille seg hvordan tjenesteytende virksomheter i dag dukker opp på område etter område. «Partyfiksere» er for eksempel en slik vekstnæring!
I «Standard for Næringsgruppering» står det at det nå kommer så mange nye tjenesteaktiviteter at Standarden må revideres mye raskere enn før. Viser ikke dette nettopp hvor «dynamisk» kapitalismen er! Uten økt forbruk, ingen kapitalisme. Derfor finnes det ikke grenser for hvilke muligheter dagens gründere ser for seg i sin jakt på nye tjeneste«produkter».
Storselskaper innenfor ulike tjenesteområder dominerer stadig mer markedsøkonomiene. I USA sto tjenester for 20 prosent av nasjonalproduktet i 1947. I dag står tjenester for 79 prosent. I Norge jobbet vel 40 prosent av nordmenn i tertiærsektoren i 1930. I dag jobber over 80 prosent i tertiærsektoren. (Vidt definert er tjenester det samme som tertiærsektoren.) Nesten all sysselsettingsveksten den siste tiårsperioden er kommet innen næringsområdene – finansielle tjenester – helse- og sosiale tjenester og undervisningstjenester. Industrien hadde sin storhetstid fram til 70-tallet. Seinere har ekspansjonen vært innenfor tjenesteområdet. Og slik vil det også være i framtida: Det er på tjenesteområdet kapitalen vil finne de største ekspansjonsmulighetene.
Derfor har de økonomiske stormaktene i regi av WTO satset så mye på å liberalisere verdensmarkedet for tjenester, og derfor vedtok EU et eget tjenestedirektiv i 2006. Den gjennomsnittlige industritollen er redusert fra 45 prosent til fire prosent de siste 50 årene.
Men det er ikke like lett å liberalisere tjenesteytingen. Tjenester er ikke varer som kan produseres én plass og sendes jorda rundt for å forbrukes et helt annet sted. Tjenestene er ikke-materielle ytelser som stort sett må foregå i nærheten av den som skal motta tjenesten.
Selv om økonomene, med dagens «nytale» sier at de «produserer» tjenester, mangler fortsatt «produktet». Frisøren som skal klippe håret ditt må være nær deg, eiendomsmegleren som skal selge huset ditt, må finnes der du og huset er, læreren som skal undervise deg vil som regel være i samme rom som deg, og så videre.
Derfor er det strengt tatt feil å snakke om «fri flyt av tjenester». Det er «fri flyt av tjenesteytere» vi egentlig snakker om. Det er bankene, universitetene, eldreomsorgsbedriftene, varehandelskjedene som krever rett til å etablere seg i hele EU-området, uten nasjonale hindringer. På noen områder får tjenesteyteren forbrukeren til å flytte på seg, som studenter som reiser til USA for å kjøpe undervisningstjenester. Men skal det virkelig satses på tjenester, må bedriften flytte dit kjøperne er: norske BI må etablere seg i India om de skal få indiske kunder, amerikanske Colombia må etablere seg i Norge.
Og det er dette som gjør tjenesteområdet så problematisk for næringslivet. Bedriftene kan ikke bare ta med seg tjenestene til et lavkostland. Bedriften må etablere seg i nærheten av potensielle kjøpere av tjenesten. Dermed kan alle se hvilke forhold de ansatte jobber under. Så kommer protestene mot sosial dumping. Så kommer kravene om tariffavtaler, arbeidsmiljø og så videre.
Tjenester ble i gamle dager ytt av overklassens tjenere. I dag er mye av det viktigste av den gangens tjenester tilgjengelig for alle. I land med velferdskapitalisme, blir en stor del av de viktigste tjenestene organisert av det offentlige. 40 prosent av sysselsettingen i tjenesteyting i Norge er offentlig sysselsetting. Det har skapt problemer for «tjenestemarkedet». Skal de store markedene erobres, må de transnasjonale storselskapene inn på de offentlige tjenesteområdene. Og det forutsetter nedbygging av offentlig sektor. Derfor er kampen mot tjenestedirektivet også en kamp for å hindre at internasjonal storkapital styrker sin posisjon på de tjenesteområdene som i dag er organisert offentlig.
Vanlige folk kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg hva overklassen brukte tjenestefolk til. Men like sikkert er det at tidligere generasjoner ikke kunne forestille seg hvordan tjenesteytende virksomheter i dag dukker opp på område etter område. «Partyfiksere» er for eksempel en slik vekstnæring!
I «Standard for Næringsgruppering» står det at det nå kommer så mange nye tjenesteaktiviteter at Standarden må revideres mye raskere enn før. Viser ikke dette nettopp hvor «dynamisk» kapitalismen er! Uten økt forbruk, ingen kapitalisme. Derfor finnes det ikke grenser for hvilke muligheter dagens gründere ser for seg i sin jakt på nye tjeneste«produkter».