Kurs mot Ragnarok
De som er for økt oljeutvinning, kan ta støvlene på – nå.
Av Heikki Holmås
Onsdag 03. des 2008
Last nedOnsdag 03. des 2008
som PDF
Mens vi står med begge beina godt plantet i finanskrisens gjørme på grunn av markedsfundamentalistenes tro på deregulering og fri flyt, er det lett for at varselropene om den stadig mer alvorlige klimakrisen blir overhørt.
Siste varsler ute var Det Internasjonale Energibyrået (IEA), der Norge er medlem. Deres World Energy Outlook for 2008 er som en schizofren persons beskrivelse av virkeligheten. Først beskrives prognosene for olje-, gass- og kullutvinning samt kraftproduksjon i et referansescenario, der nøkkelordene er vekst, vekst, vekst – i produksjon, økonomi og forurensning.
Men så! På side 381 av 569 kommer konsekvensene av en slik stø kurspolitikk: Ragnarok. Så sterkt advarte faktisk IEA-sjef Nobuo Tanaka. Uten svært omfattende, svært kostbare og, for mange mennesker, svært upopulære tiltak mot økt forbruk av fossile energikilder, kan gjennomsnittstemperaturen på kloden stige med opptil seks grader på lang sikt, mener IEA – som altså er de oljeavhengige landenes organisasjon. Da blir kloden ulevelig, slik Mark Lynas beskrev for oss i boken «Seks grader» som også ble presentert på SV-konferanse i Folkets Hus tidligere i år.
IEA beskriver samtidig hva som skal til for å hindre at temperaturen stiger mer enn to–tre grader, det vil si at innholdet av CO2 i atmosfæren starter å gå ned innen 2015 og stabiliserer seg på henholdsvis 450 eller 550 ppm (parts per million). Dette er anslaget for hvor mye klimagasser som kan være i atmosfæren for å oppnå henholdsvis togradersmålet og tregradersmålet. I fjor hadde ikke IEA engang med et togradersscenario, fordi de ikke visste hvordan de skulle nå målet med kjente virkemidler, noe som understreker hvor radikalt målet EU og Norge har satt for de pågående klimaforhandlingene i Poznan er.
Skal vi nå målet om å hindre ødeleggende klimaendringer, forutsetter IEA at prisen for å forurense med CO2 vil stige til 1200 kroner tonnet i 2020. I dag er EUs kvotepris milevidt fra det nivået, med om lag 135 kroner tonnet i forurensningskostnader. Det samme gjelder CO2-avgiften i Norge, som vil måtte stige fra dagens 0–390 kroner per tonn. Med reine ord: Skal vi få til den dreiningen i retning av energieffektivisering og fornybar energi som vi trenger for å stoppe klimaødeleggelsene, er dagens politikk milevidt fra å være tilstrekkelig på de fleste områder.
I grell kontrast står også oljeselskapenes lobbying for økt oljeutvinning. Det kan snart bare være Statoils informasjonsavdeling som kun forholder seg til IEAs stø kurs-scenario med økt oljeutvinning uten å forholde seg til katastrofen det vil påføre oss alle. Økt satsing på forurensing i form av økt leievirksomhet og utvikling av nye funn på norsk sokkel kan muligens sysselsette en del arbeidsfolk, men styrer oss lukt inn i klimakrisen. Det samme gjør utbygging av motorveier på Østlandet og rundt de store byene.
Det som i stedet trengs fra vår regjering og fra resten av verdens regjeringer i tiden som kommer, er at de to store krisene ses i sammenheng. Veien ut av den økonomiske krisen må gå gjennom sysselsetting av folk til de prosjektene som løser klimakrisen. Det betyr satsing på energieffektivisering, av alt fra bygninger via kraftnett til industriproduksjon. Samtidig må forskning, utvikling og utbygging av fornybar energi trappes opp for å erstatte dagens olje-, gass- og kullavhengighet. For hver kilowatt vi sparer i Norge, kan danskene holde kullkraftverket stengt litt lengre. Vi må bygge jernbane for å få folk til å ta tog i stedet for både bil og fly, og for å få godstransporten over på bane. Og vi må legge til grunn CO2-kostnader på minst 1200 kroner når vi vurderer investeringer i ny industri, lønnsomhet ved kraftutbygging og elektrifisering av sokkelen. Det dummeste vi kan gjøre som samfunn er å droppe miljøtiltak og investeringer i dag som vil bli lønnsomme i morgen fordi dagens politikk er utilstrekkelig. I tiden som kommer skal det gjøres både investeringer i oljesektoren, samferdsel og i industrien til titalls milliarder. Velger vi feil, vil vi måtte betale prisen i flere tiår.
De som synes det var lurt å pumpe opp olje raskest mulig, samt å selge oljeformuen i 2001 for å investere på børs, traff vel ikke akkurat blink, verken for miljøet eller fellesskapet. La oss ikke gjøre samme tabben igjen.
Siste varsler ute var Det Internasjonale Energibyrået (IEA), der Norge er medlem. Deres World Energy Outlook for 2008 er som en schizofren persons beskrivelse av virkeligheten. Først beskrives prognosene for olje-, gass- og kullutvinning samt kraftproduksjon i et referansescenario, der nøkkelordene er vekst, vekst, vekst – i produksjon, økonomi og forurensning.
Men så! På side 381 av 569 kommer konsekvensene av en slik stø kurspolitikk: Ragnarok. Så sterkt advarte faktisk IEA-sjef Nobuo Tanaka. Uten svært omfattende, svært kostbare og, for mange mennesker, svært upopulære tiltak mot økt forbruk av fossile energikilder, kan gjennomsnittstemperaturen på kloden stige med opptil seks grader på lang sikt, mener IEA – som altså er de oljeavhengige landenes organisasjon. Da blir kloden ulevelig, slik Mark Lynas beskrev for oss i boken «Seks grader» som også ble presentert på SV-konferanse i Folkets Hus tidligere i år.
IEA beskriver samtidig hva som skal til for å hindre at temperaturen stiger mer enn to–tre grader, det vil si at innholdet av CO2 i atmosfæren starter å gå ned innen 2015 og stabiliserer seg på henholdsvis 450 eller 550 ppm (parts per million). Dette er anslaget for hvor mye klimagasser som kan være i atmosfæren for å oppnå henholdsvis togradersmålet og tregradersmålet. I fjor hadde ikke IEA engang med et togradersscenario, fordi de ikke visste hvordan de skulle nå målet med kjente virkemidler, noe som understreker hvor radikalt målet EU og Norge har satt for de pågående klimaforhandlingene i Poznan er.
Skal vi nå målet om å hindre ødeleggende klimaendringer, forutsetter IEA at prisen for å forurense med CO2 vil stige til 1200 kroner tonnet i 2020. I dag er EUs kvotepris milevidt fra det nivået, med om lag 135 kroner tonnet i forurensningskostnader. Det samme gjelder CO2-avgiften i Norge, som vil måtte stige fra dagens 0–390 kroner per tonn. Med reine ord: Skal vi få til den dreiningen i retning av energieffektivisering og fornybar energi som vi trenger for å stoppe klimaødeleggelsene, er dagens politikk milevidt fra å være tilstrekkelig på de fleste områder.
I grell kontrast står også oljeselskapenes lobbying for økt oljeutvinning. Det kan snart bare være Statoils informasjonsavdeling som kun forholder seg til IEAs stø kurs-scenario med økt oljeutvinning uten å forholde seg til katastrofen det vil påføre oss alle. Økt satsing på forurensing i form av økt leievirksomhet og utvikling av nye funn på norsk sokkel kan muligens sysselsette en del arbeidsfolk, men styrer oss lukt inn i klimakrisen. Det samme gjør utbygging av motorveier på Østlandet og rundt de store byene.
Det som i stedet trengs fra vår regjering og fra resten av verdens regjeringer i tiden som kommer, er at de to store krisene ses i sammenheng. Veien ut av den økonomiske krisen må gå gjennom sysselsetting av folk til de prosjektene som løser klimakrisen. Det betyr satsing på energieffektivisering, av alt fra bygninger via kraftnett til industriproduksjon. Samtidig må forskning, utvikling og utbygging av fornybar energi trappes opp for å erstatte dagens olje-, gass- og kullavhengighet. For hver kilowatt vi sparer i Norge, kan danskene holde kullkraftverket stengt litt lengre. Vi må bygge jernbane for å få folk til å ta tog i stedet for både bil og fly, og for å få godstransporten over på bane. Og vi må legge til grunn CO2-kostnader på minst 1200 kroner når vi vurderer investeringer i ny industri, lønnsomhet ved kraftutbygging og elektrifisering av sokkelen. Det dummeste vi kan gjøre som samfunn er å droppe miljøtiltak og investeringer i dag som vil bli lønnsomme i morgen fordi dagens politikk er utilstrekkelig. I tiden som kommer skal det gjøres både investeringer i oljesektoren, samferdsel og i industrien til titalls milliarder. Velger vi feil, vil vi måtte betale prisen i flere tiår.
De som synes det var lurt å pumpe opp olje raskest mulig, samt å selge oljeformuen i 2001 for å investere på børs, traff vel ikke akkurat blink, verken for miljøet eller fellesskapet. La oss ikke gjøre samme tabben igjen.