Kapitalister på post
Kritisk tekning og ny økonomisk politikk vil ikke komme fra kapitalen selv.
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 24. des 2008
Last nedOnsdag 24. des 2008
som PDF
8. og 9. november i år møttes G20, lederne for verdens 20 mektigste land, for å diskutere hva som kunne gjøres for å dempe virkningene av finanskrisa. På dette tidspunktet var det klart at verdensøkonomien var på vei inn i en av historias dypeste lavkonjunkturer. Kritikken mot nyliberalismen og spekulasjonsøkonomien var nå så kraftig at det var grunn til å vente sjølkritikk og varsler om kursendring.
Kommunikeet etter toppmøtet må ha vært et slag i ansiktet for de som tror markedsøkonomiens toppledere er i stand til å fri seg fra den tvangstrøya kapitalismen har plassert dem i. Det sentrale i kommunikeet er at verdensøkonomien må utvikles etter samme hovedlinje som tidligere: Fortsatt liberalisering av verdenshandelen. Fortsatt frihet for de transnasjonale selskapene til å utbytte arbeidskraft og utnytte naturressurser over hele kloden.
Selv om noen regjeringer, som den norske, flørter med at de skal føre mer keynesiansk politikk, er dette mest talemåter. Praksis viser at serien av tiltak i milliardklassen som har kommet fra regjeringene dreier seg om å berge kapitalens nøkkelbedrifter fra konkurs. Ikke noe tyder på at de forbereder en mer regulert økonomi, mer planstyring eller en sterkere offentlig sektor.
Dette viser med all tydelighet at de kritiske analysene og den alternative politikken ikke vil komme fra kapitalens «kommandoposter». Alternativene og kritikken vil komme nedenfra, fra fagbevegelsen, fra sosialistiske partier og fra kapitalkritiske fagmiljøer. Et utmerket eksempel på en slik kritisk analyse er rapporten fra gruppa «Europeiske Økonomer for en Alternativ Økonomisk Politikk». Etter et møte 26.–28. september i år har gruppa utarbeidet ei større analyse av den nåværende krisa. (Se «EuroMemorandumet» http://www.memo-europe.uni-bremen.de/euromemo/indexmem.htm).
Analysen bekrefter det som er skrevet tidligere i Klassekampen om at krisa både er ei krise i finanssektoren og ei dramatisk overproduksjonskrise.
I en historisk gjennomgang viser disse økonomene hvordan bankene gradvis har kvittet seg med reguleringene innført etter krisa på 1930-tallet, og hvordan finanssektoren fra 1980-tallet spiller hovedrollen i utviklingen av amerikansk kapitalisme. Dette betyr etter deres mening at kapitalismen fra 80-tallet av er inne i et nytt stadie, «finansledet kapitalisme».
Et godt bevis på dette er at finanssektorens andel av profitten har økt fra 10 prosent i 1980 til 30 prosent i 2006. Den kraftige kredittilførselen har ført til at den innenlandske etterspørselen i USA langt overgår landets egen produksjon. Et stadig større handelsunderskudd finansieres av kapitalimport fra resten av verden. Under den siste høykonjunkturen har finanssektoren brukt all sin «kreativitet» til å lure den vanlige amerikaneren til å låne, stadig mer, med stadig mindre sikkerhet. Men det er grenser for hva folk kan låne. Etter hvert kom meldingene om at bankene ikke fikk de rentene og avdragene som de hadde avtalt. De første meldingene om tap kom i august 2007. Etter den dramatiske meldingen om konkursen til Lehman Brothers 15. september i år og nye meldinger om tap og underskudd var det ingen tvil, verdensøkonomien var inne i en dyp lavkonjunktur. Euromemogruppa konkluderer: «Den nyliberale finansmodellen var i ruiner.»
Bankene og storkapitalen ropte om statlig hjelp. Nå var det ikke lenger snakk om «markedets frihet» og «det selvregulerende markedet». Uten at staten hadde tatt kontrollen med store deler av banksystemet kunne «finanskapitalismen» ha brutt sammen. Men hvordan kan denne politikken forsvares av nyliberalismens profeter som disiplene til Friedrich Hayek og Milton Friedman? Hvordan kan de forsvare ideologisk at den amerikanske staten, selve høyborgen for liberal kapitalisme, må redde bankvesenet med milliardbeløp? EuroMemo-gruppa sier det slik: «Ingen økonomiske system som privatiserer gevinst og sosialiserer risiko kan overleve i det lange løp.»
Kan det forventes at skattebetalerne finner seg i at finanskapitalen skal skaffe seg enorme formuer gjennom grov utbytting og spekulasjon? Og deretter, når de taper, at ofrene for spekulasjonsøkonomien skal redde dem?
2009 vil bli et kriseår for verdenskapitalismen. Nyliberalerne vil nå gjøre alt de kan for at lærdommene av krisa skal glemmes fortest mulig. Vil de greie det? Det er vår oppgave å hindre at det skjer. Vi har et overveldende bevismateriale som skal brukes mot dem. EuroMemogruppas arbeid viser at det ligger mye sprengstoff i sannheten om finanskapitalismen.
Kommunikeet etter toppmøtet må ha vært et slag i ansiktet for de som tror markedsøkonomiens toppledere er i stand til å fri seg fra den tvangstrøya kapitalismen har plassert dem i. Det sentrale i kommunikeet er at verdensøkonomien må utvikles etter samme hovedlinje som tidligere: Fortsatt liberalisering av verdenshandelen. Fortsatt frihet for de transnasjonale selskapene til å utbytte arbeidskraft og utnytte naturressurser over hele kloden.
Selv om noen regjeringer, som den norske, flørter med at de skal føre mer keynesiansk politikk, er dette mest talemåter. Praksis viser at serien av tiltak i milliardklassen som har kommet fra regjeringene dreier seg om å berge kapitalens nøkkelbedrifter fra konkurs. Ikke noe tyder på at de forbereder en mer regulert økonomi, mer planstyring eller en sterkere offentlig sektor.
Dette viser med all tydelighet at de kritiske analysene og den alternative politikken ikke vil komme fra kapitalens «kommandoposter». Alternativene og kritikken vil komme nedenfra, fra fagbevegelsen, fra sosialistiske partier og fra kapitalkritiske fagmiljøer. Et utmerket eksempel på en slik kritisk analyse er rapporten fra gruppa «Europeiske Økonomer for en Alternativ Økonomisk Politikk». Etter et møte 26.–28. september i år har gruppa utarbeidet ei større analyse av den nåværende krisa. (Se «EuroMemorandumet» http://www.memo-europe.uni-bremen.de/euromemo/indexmem.htm).
Analysen bekrefter det som er skrevet tidligere i Klassekampen om at krisa både er ei krise i finanssektoren og ei dramatisk overproduksjonskrise.
I en historisk gjennomgang viser disse økonomene hvordan bankene gradvis har kvittet seg med reguleringene innført etter krisa på 1930-tallet, og hvordan finanssektoren fra 1980-tallet spiller hovedrollen i utviklingen av amerikansk kapitalisme. Dette betyr etter deres mening at kapitalismen fra 80-tallet av er inne i et nytt stadie, «finansledet kapitalisme».
Et godt bevis på dette er at finanssektorens andel av profitten har økt fra 10 prosent i 1980 til 30 prosent i 2006. Den kraftige kredittilførselen har ført til at den innenlandske etterspørselen i USA langt overgår landets egen produksjon. Et stadig større handelsunderskudd finansieres av kapitalimport fra resten av verden. Under den siste høykonjunkturen har finanssektoren brukt all sin «kreativitet» til å lure den vanlige amerikaneren til å låne, stadig mer, med stadig mindre sikkerhet. Men det er grenser for hva folk kan låne. Etter hvert kom meldingene om at bankene ikke fikk de rentene og avdragene som de hadde avtalt. De første meldingene om tap kom i august 2007. Etter den dramatiske meldingen om konkursen til Lehman Brothers 15. september i år og nye meldinger om tap og underskudd var det ingen tvil, verdensøkonomien var inne i en dyp lavkonjunktur. Euromemogruppa konkluderer: «Den nyliberale finansmodellen var i ruiner.»
Bankene og storkapitalen ropte om statlig hjelp. Nå var det ikke lenger snakk om «markedets frihet» og «det selvregulerende markedet». Uten at staten hadde tatt kontrollen med store deler av banksystemet kunne «finanskapitalismen» ha brutt sammen. Men hvordan kan denne politikken forsvares av nyliberalismens profeter som disiplene til Friedrich Hayek og Milton Friedman? Hvordan kan de forsvare ideologisk at den amerikanske staten, selve høyborgen for liberal kapitalisme, må redde bankvesenet med milliardbeløp? EuroMemo-gruppa sier det slik: «Ingen økonomiske system som privatiserer gevinst og sosialiserer risiko kan overleve i det lange løp.»
Kan det forventes at skattebetalerne finner seg i at finanskapitalen skal skaffe seg enorme formuer gjennom grov utbytting og spekulasjon? Og deretter, når de taper, at ofrene for spekulasjonsøkonomien skal redde dem?
2009 vil bli et kriseår for verdenskapitalismen. Nyliberalerne vil nå gjøre alt de kan for at lærdommene av krisa skal glemmes fortest mulig. Vil de greie det? Det er vår oppgave å hindre at det skjer. Vi har et overveldende bevismateriale som skal brukes mot dem. EuroMemogruppas arbeid viser at det ligger mye sprengstoff i sannheten om finanskapitalismen.