Hvor kommer de økonomiske idéene fra?

La oss starte med selve betegnelsen økonomi. Ordet økonomi brukes i flere betydninger. Opprinnelsen er gresk og har med evnen til å styre en husholdning å gjøre. På norsk finner vi det igjen i yrkesbetegnelsen ”husøkonom” og ordet ”økonomisk”, sistnevnte i betydningen ”å få mye ut av pengene”. Etter hvert som de europeiske statsdannelsene vokste fram ble det, særlig fra syttenhundretallet av og framover, behov for kunnskap om styring av statsfi nansene. Vi fikk begreper som ”politisk økonomi” i Frankrike og senere England og ”statsøkonomi” i bl.a. Tyskland og Norge. Statens økonomi kunne imidlertid ikke ses som uavhengig av den økonomiske situasjonen mer generelt, og begreper som ”politisk økonomi” fikk derfor etter hvert et bredere innhold. Fra begynnelsen av nittenhundretallet ble det mer og mer vanlig å bare bruke begrepet ”economics” i stedet for ”politisk økonomi”, men begrepene ble lenge brukt synonymt. I dag brukes ”politisk økonomi” ofte som betegnelse for en retning innen den økonomiske vitenskap somfokuserer på politiske institusjoner, organisasjoner, makt og sosiale klasser, eller – alternativt – betegner det en retning som bruker ”økonomiske” ideer og metoder til å analysere politikk og samfunnsliv mer generelt.

Like lite som det finnes noen klar og entydig forståelse av ordet økonomi, finnes det en enhetlig økonomisk teori som gir svar på alle spørsmål. Av og til kan man riktignok få inntrykk av at dette er annerledes, for eksempel når media bruker uttrykk som ”økonomene mener” etc. Ved et nærmere studie av det økonomiske ordskiftet vil man imidlertid raskt nå den konklusjon at det ville vært mer korrekt å si at noen, eller kanskje til og med mange økonomer deler en bestemt oppfatning. Som regel vil det alltid være noen økonomer som er av annen mening. Og det skyldes ikke nødvendigvis at mindretallet er mindre ”flinke”, eller at de representerer ulike partsinteresser (selv om det meget vel kan være tilfelle), men like gjerne at de opererer med ulike forutsetninger om hvem de relevante aktørene er, hvordan de tenker og handler, og hva konsekvensene er. Et lite tilbakeblikk på den økonomiske vitenskapens utvikling kan være med å illustrere hvordan og hvorfor slike forskjeller i forutsetninger oppstår og videreføres.

Starten på den moderne samfunnsøkonomiske vitenskap

Det er vanlig å datere den moderne samfunnsøkonomiske vitenskap til framveksten av den såkalte ”klassiske politiske økonomi” - en term oppfunnet av Karl Marx - i England for rundt to hundre år siden. De klassiske politiske økonomene, anført av Adam Smith og David Ricardo, sto midt i basketaket mellom ulike sosiale sjikt og politiske grupper som karakteriserte den industrielle revolusjonen i England og årene som fulgte. På det ene siden aristokratiet, landeiere og andre tilhengere av status quo, på den andre siden det framvoksende industriborgerskapet, som så sine interesser best tjent med avskaffelse av det omfattende systemet av reguleringer, avgifter og privilegier som den tradisjonelle overklassen baserte mye av sin makt og rikdom på. Argumentet var, selvfølgelig, at slike reguleringer hindret investeringer, spredning av ny teknologi (maskiner) og økonomisk vekst for samfunnet som helhet. Her ser vi altså utviklingen av to sentrale økonomiske ideer som har dominert mye økonomisk tenkning i århundrene som fulgte, nemlig at økonomisk vekst er en følge av investeringer i nytt kapitalutstyr/maskiner, at slike investeringer skjer best i en frikonkurranse-økonomi mest mulig fri for statlige reguleringer etc..

For eksempel var Robert Solow’s vekst-teori, som han fikk Nobel-prisen for i 1970, basert på nettopp disse to forutsetningene. Disse idéene har blant annet hatt stor innflytelse på de vestlige lands politikk overfor fattige land i de senere år, for eksempel gjennom internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og Pengefondet (det som gjerne kalles ”the market friendly approach to development”). Idéene, som oppsto i en bestemt historisk, teknologisk og institusjonell kontekst, har blitt allmenngjort, det vil si gjort gyldige for andre land, verdensdeler og tidsaldre. Men det ligger et potensielt problem i dette som det er viktig å være oppmerksom på. Selv om det skulle være tilfelle at disse idéene ga et adekvat bilde av forholdene i England for to hundre år siden, så er det ikke opplagt at de er like relevante for andre land, verdensdeler og tidsaldre hvor de underliggende forutsetningene kanskje er ganske annerledes.

Varierende utfordringer – varierende teorier

Den klassiske politiske økonomien dominerte den økonomiske diskursen, særlig i England, som jo var den dominerende makten i verden på denne tiden og hvis ideer følgelig sto sterkt (som amerikanske ideer i våre dager!). Jeg inkluderer da Karl Marx som, på tross av store forskjeller i politiske synspunkter, bygget nokså direkte på de klassiske økonomenes ideer. På slutten av 1800-tallet får vi imidlertid framveksten av den retningen innen økonomifaget som er blitt kalt ”marginalistisk” eller ”nyklassisk” og som dominerer økonomisk tenking og undervisning i dag. Bakgrunnen for dette var dels at forsøkene på å konstruere en konsistent økonomisk modell, inkludert en pristeori basert på arbeidsverditeorien som spesielt Ricardo og Marx forfektet, støtte på store problemer. Dessuten hadde arbeidsverditeorien en politisk side (som spesielt Marx framhevet): Hvorfor i all verden skulle arbeiderne finne seg i at kapitalistene la beslag på en så stor del av verdiskapningen når dette åpenbart var arbeidernes eget verk? Det var derfor velkomment, ikke minst i det ”bestående”, da nyklassiske økonomer var i stand til formulere teorier som forklarte prisdannelsen ut i fra idéene om knappe ressurser og tilbud og etterspørsel som den mekanisme som, i en frikonkurranseøkonomi, sikrer den beste fordelingen av disse ressursene mellom alternative anvendelsesområder. Ut ifra dette perspektivet var jo ikke profitt å betrakte som ”størknet svette” skapt av arbeiderne, men tvert om som en rettferdig pris for bruken av den knappe produksjonsfaktoren kapital (på samme måte som lønna var en ”rettferdig pris” på innsatsfaktoren arbeid). Genialt, Egon!

De nyklassiske idéene om markedenes funksjonsmåte hadde også en annen fordel. De kunne formuleres presist ved hjelp av matematikk kjent fra tekniske fag, hvor studiet av optimal ressursbruk under ellers gitte forutsetninger var vel etablert. De framsto derfor som en mer ”vitenskapelig” (troverdig) versjon av Smiths og Ricardos visjoner om markedets fortreffelighet. Offentlige inngrep i markedenes frie liv ble stort sett frarådd. Denne klokkertroen på økonomiens evne til å styre seg selv fikk imidlertid et grunnskudd gjennom den økonomiske krisen i mellomkrigstiden. Den massive arbeidsløsheten og nøden som fulgte fikk Keynes til å formulere sin ”general theory” hvor han hevdet at full ressursutnyttelse bare var en av mange mulige likevekter i en markedsøkonomi. For å komme vekk fra en utilfredstillende situasjon preget av arbeidsløshet og til full sysselsetting, var statlige inngrep i økonomien nødvendig, hevdet han. Økonomens oppgave ble ut i fra dette perspektivet å hente inn data og studere teknikker som det offentlige kunne anvende for å bøte på problemene i økonomien. Økonomene ble med andre ord sett på som samfunnsfaglige ingeniører. Uttrykket ”verktøykasse” - brukt om økonomisk teori - er basert på en slik forståelse. Dette skulle komme til å gi mange økonomer høy prestisje og gunstige arbeidsforhold i årene som fulgte (samt en viss misunnelse fra andre samfunnsvitere som ikke ble sett på som like ”nyttige”)!

På samme måte som den nyklassiske motstanden mot en aktiv stat fikk et skudd for baugen under krisen i mellomkrigstiden, fikk de styringsoptimistiske idéene til keynesianerne problemer under stagflasjonen på sytti- og åttitallet. Velkjente teknikker syntes å ha mistet sin kraft, og folk spurte hvorfor. Dette åpnet for nye ideer, og det er ikke mulig i denne korte artikkelen å yte rettferdighet til alle. Delvis fikk vi en renessanse for det nyklassiske perspektivet: Rasjonelle aktører med perfekt kunnskap om alle relevante forhold av betydning for deres situasjon vil jo bare tilpasse seg i samsvar med sine grunnleggende preferanser. De lar seg ikke lure til grunnleggende å forandre sin atferd på grunn av noen politiske inngrep de vet ikke vil vare (da er det bedre å fi nne måter å omgå dem på)! Andre, som for eksempel Nobelprisvinneren Herbert Simon, argumenterte for et helt annet syn på aktørenes rolle i økonomien: Han hevdet at ideen om økonomiske aktører som allvitere med en ubegrenset evne til å prosessere informasjon var uten empirisk belegg. I virkeligheten var aktørenes kapasitet i så måte sterkt begrenset. Lignende ideer ble også forfektet av såkalte evolusjonære økonomer.

Det er nærliggende å tenke seg at de evolusjonære idéene kommer fra biologi hvor evolusjonær tenkning har vært dominerende siden Darwin. Men det er nok riktigere å si at evolusjonær biologi og evolusjonær økonomi bygger på et felles sett av grunnleggende ideer. For eksempel var Darwins evolusjonære tilnærming inspirert av arbeidene til den engelske politiske økonomen og teologen Malthus. De bærende idéene i evolusjonær økonomi kan sammenfattes under overskriftene innovasjon, kontinuitet og utvelgelse. Innovasjon og nyskaping (parallellen til mutasjon i biologien) er ifølge denne retningen den egentlige kilden til økonomisk vekst. Innovasjonsprosessen har et viktig islett av kontinuitet fordi innovasjon bygger på eksisterende kunnskap, samtidig som den kunnskap som høstes gjennom innovasjonsprosesser i dag vil påvirke morgendagens innovasjoner. Innovasjon i seg selv har imidlertid få effekter hvis de nye løsningene ikke tas i bruk. Utvelgelse – seleksjon – er betegnelsen på den prosessen som bestemmer om en innovasjon slår igjennom eller ikke. Siden mange forhold i og utenfor den økonomiske sfære kan tenkes å ha betydning for oppkomst og utvelgelse av innovasjoner, tenderer denne forskningen til å spenne over flere fagområder, ikke bare økonomi i snever forstand. Evolusjonære perspektiver på økonomisk utvikling har også hatt betydning for historisk forskning (spesielt økonomisk historie).

Hvorfor noen ideer slår igjennom (mens andre blir glemt)

La oss etter denne korte rundturen i idéenes landskap gå tilbake det til spørsmålet vi startet med. Hvor kommer de økonomiske idéene fra? Hvis vi ser på en del av de idéene vi har nevnt her, som for eksempel de nyklassiske eller evolusjonære, viser forskningen at idéene ofte kan spores langt tilbake. Men en slik tidlig manifestasjon av en ide har ikke nødvendigvis særlig betydning. Kanskje gikk ideen imot fort i glemmeboken, for deretter å bli oppdaget på ny langt senere. Det finnes mange eksempler på ideer som har oppstått uavhengig av hverandre og med lange mellomrom (ideen om skriftspråk for å nevne et nærliggende eksempel). Det interessante er kanskje ikke så mye at ideer oppstår og gjenoppstår, for det gjør de hele tiden, men hva som siden skjer med disse idéene. Blir de overbrakt andre, videreutviklet og akseptert av brede grupper? Leder de til konkrete anvendelser med økonomiske og sosiale effekter? Man snakker ofte om at en idé ”slår igjennom”, at ”tiden var moden” for en idé osv. Hvilke forhold er med på å bestemme dette?

Hvis vi ser på de eksemplene vi har diskutert foran, så er det klart at flere forhold kan være med å påvirke om ideer slår igjennom eller ikke. Et forhold er det rent vitenskapelige, dvs. om et gitt sett ideer er forenelig med viktige observasjoner innen sitt antatte gyldighetsområde. Ideen om at arbeidet dannet grunnlag for all verdi kom her til kort, og dette bidro til at ideen mistet utbredelse og aksept. Men da noe tilsvarende skjedde med nyklassisk teori at halvt århundre senere, gjennom den såkalte ”kapitalkontroversen” som Cambridge-økonomen Piero Sraffa ga støtet til (se Skarstein 1976), fi kk det langt mindre betydning for de underliggende idéenes popularitet. Kanskje skyldes det at alternativet, den såkalte nyrikardianske teorien basert på Sraffas arbeider, ble oppfattet som lite attraktivt fordi den sa så lite om økonomiens funksjonsmåte. Men uansett illustrerer det et viktig poeng:, nemlig at vitenskapelig konsistens ikke alltid er avgjørende for om ideer får utbredelse eller ikke.

En annen faktor kan som nevnt foran være at noen ideer er lettere å transformere til et språk som oppfattes som ”vitenskapelig”, for eksempel ved bruk av matematikk. Dette har utvilsomt vært – og fortsetter å være – av stor betydning for nyklassiske ideer om aktører og markeder. Men minst like viktig er det nok om idéene svarer til klart definerte behov i samfunnet. For eksempel fikk nyklassiske ideer antagelig viktig drahjelp fordi de korresponderte vel med borgerskapets legitimeringsbehov vis a vis den politisk oppvåknende arbeiderklassen. Keynesianske ideer om en aktiv stat slo igjennom midt i en dyp krise, sosialt, økonomisk og politisk, og det er neppe noen tilfeldighet. Tilsvarende ble de samme keynesianske idéene svekket på sytti- og åttitallet, da virkemidler som hadde blitt utviklet på dette grunnlaget viste seg å ha liten effekt. Evolusjonære ideer, spesielt basert på Schumpeters arbeider, fikk derimot samtidig et oppsving som bare fortsetter. Det kan være verdt å merke seg at disse idéene på ingen måte var nye. Schumpeters arbeider daterer seg fra perioden 1900-1950, og de fleste sentrale idéene kom i tidlige arbeider. Så hvorfor fikk Schumpeter et oppsving så lenge etter sin død? Jeg vil våge den påstanden at det har mest med endringer i samfunnet å gjøre. Faktorer som FoU, innovasjon etc., som Schumpeter var opptatt av har blitt mer synlige og behovet for kunnskap mer uttrykt, samtidig som det var åpenbart for alle og enhver at andre økonomiske retninger (eller ”-ismer”) hadde lite fornuftig å si om disse tingene.

Konklusjon

Hvis denne korte gjennomgangen har illustrert en ting, håper jeg det er at det opp gjennom historien har eksistert mange forskjellige økonomiske teorier, som refl ekterer ulike ideer og forutsetninger om hvordan verden ser ut. Slik er det fortsatt, så langt jeg kan se, og det er ikke nødvendigvis noen dårlig ting. Antagelig er ingen av disse idéene/teoriene universelt gyldige, men de kan likevel alle være ”sanne”, gitt at bestemte forutsetninger om virkeligheten er oppfylt. Dessverre er det slik at økonomer svært ofte er mer opptatt av den interne, formelle logikken i en teoretisk framstilling enn om de forutsetninger framstillingen bygger på er relevante. Det siste fortjener imidlertid mer oppmerksomhet. For som Keynes påpekte:

”... if orthodox economics is at fault, the error is not to be found in the superstructure, which has been erected with great care for logical consistency, but in lack of clearness and generality of the premisses.” (Keynes, 1936, s. xxi)

Et essay av denne typen bør ha en moral til slutt, så her følger mitt forslag: Det er etter mitt syn liten grunn til å være bekymret for mangel på nye ideer (eller ideer i det hele tatt). Derimot er det grunn til å være opptatt av hvordan vi behandler idéene, både nye og eksisterende. Eksponerer vi oss nok for det mangfold av ideer som eksisterer? Lar vi de nye idéene få en reell sjanse? Er vi åpne for synspunkter og ideer som kan være relevante for det saksforhold vi studerer, men som er utviklet i andre spesialiseringer, disipliner eller former enn det vi er vant med? Eller er vi mentale fanger av de begrensninger som vår egen utdanning og yrkesrolle setter? For nok en gang å si det med Keynes:

”The difficulty lies, not in the new ideas, but in escaping from the old ones, which ramify, for those brought up as most of us have been, into every corner of our minds”. (Keynes, 1936, s. xxiii)

Referanser

John Maynard Keynes,The General Theory of Employment, Interest and Money, 1936 , utgitt på nytt for The Royal Economic Society av MACMILLAN, London, 1973

Rune Skarstein, Sosialøkonomiens elendighet, Pax, 1976