Snart slutt?

Hvert eneste år legger IEA (Det internasjonale energibyrået) frem sine mer eller mindre lystelige prognoser for fremtiden og verdens energisituasjon. Hvert år har vi fått høre at energibehovet vil eksplodere i årene fremover, og at etterspørselsveksten i hovedsak må dekkes opp ved bruk av fossile energikilder. I 2008-rapporten var noe annerledes. For første gang beskrev IEA konsekvensene av sitt eget scenario. Konklusjonen var entydig: Ragnarok. En temperaturøkning på opp mot seks grader – noe som antagelig vil bety at vi utsletter livsgrunnlaget vårt. Allikevel har IEAs fremtidsbeskrivelser fått status om uomtvistelige og uunngåelige sannheter. Rapportene deres får politikere og folk i energibransjen til å si ting som at «vi kommer ikke utenom at bruken av fossil energi vil være totalt dominerende i minst 50 år til». Tregheten i klimaendringene er det eneste som gjør at slike utsagn og oppfatninger kan fremstå som rasjonelle.

Den endelige innrømmelsen av klimaproblemets alvorlighetsgrad er imidlertid ikke det eneste interessante i IEAs rapport. Helt siden de første oljedråpene ble pumpet opp har vi diskutert når eventyret vil ta slutt. Så langt har ekspertene stort sett vært ganske klare på at store deler av verdens oljereserver fortsatt ligger uoppdaget, og at utvinningsgraden vil være stabilt høy i lang tid fremover. De som har spådd en snarlig «peak oil», har av mange vært stemplet som dommedagsprofeter og profesjonelle pessimister. Desto mer oppsiktsvekkende er det at IEA nå skriver: «although global oil production in total is not expected to peak before 2030, production of conventional oil is projected to level off toward the end of the projection period». Da The Guardians journalist, George Monbiot presset IEA-direktøren på hva det betyr, viste svaret seg å være 2020 – kun elleve år frem i tid. Det er oppsiktsvekkende fordi IEA helt frem til i fjor forsikret alle om at det kom til være mer enn nok konvensjonell olje frem til 2030. Den gang baserte man seg på et årlig produksjonsfall i eksisterende oljefelt på 3,7 prosent årlig. Nå viser det seg at disse feltene har et faktisk fall i produksjonen på 6,7 prosent.

I Norge er den samme tendensen tydelig. Antall interessante funn er redusert. Bare ett av tre funn de siste ti årene er regnet som drivverdige. Før 1995 var det tre av fire funn. I tillegg er de funnene som gjøres små. Ormen Lange i 1997 er det siste av virkelig stor betydning. KonKrafts nyeste rapport om produksjonsutviklingen på norsk sokkel sier helt tydelig at økende gassproduksjon ikke vil kunne erstatte fallet i oljeproduksjonen etter 2015 med mindre nye tiltak settes inn. Med nye tiltak menes blant annet omfattende lete- og boreaktivitet i svært sårbare og kontroversielle områder. At klimaendringene om kort tid vil kan gjør Arktis isfritt om sommeren ses i deler av oljeindustrien på som en spennende utvikling som åpner for nye muligheter.

Spørsmålet er hvordan vi velger å møte denne virkelighetsbeskrivelsen. Kommer verden til å satse tungt på utvinning av ukonvensjonell olje, for eksempel gjennom store oljesandprosjekter? Oljesand kan representere inntil 2/3 av verdens gjenværende oljereserver, men den er svært kostbar å utvinne, prosessering til olje og diesel er vanskelig og ikke minst er utvinningen ekstremt forurensende. Kommer vi til å gå løs på områder som i dag er utenfor alle diskusjoner om oljeutvinning? Jeg tror ikke det. En av Aljazeeras kommentatorer skrev nylig om London på slutten av 1800-tallet hvor antallet hester utgjorde et ekstremt miljøproblem. To tusen tonn møkk ble produsert hver eneste dag, og fylte byen med stank, støv og fluer. The Times regnet ut at gatene ville være begravet i tre meter hestemøkk i løpet av 50 år. Det skjedde selvfølelig ikke. 35 år senere var det knapt en hest å se i London. I stedet fikk vi fossildrevne biler. I løpet av få tiår kommer de til å lide samme skjebne som Londons hester i sin tid gjorde når de utslippsfrie kjøretøyene for alvor gjør sitt inntog. Spørsmålet er hvilken hest Norge velger å satse på. Skal vi bruke stadig flere ressurser på utvinne stadig mer kompliserte oljefelter eller skal vi bruke dem på å utvikle framtidas løsninger?