Mirakelet Vietnam
Hvor går veien videre for vietnamesernes sosialistiske markedsøkonomi?
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 21. jan 2009
Last nedOnsdag 21. jan 2009
som PDF
Dette er en artikkel om et tredje verdenland som har lyktes med sin utviklingsstrategi. Inntrykkene fra lange bussturer gjennom det irrgrønne vietnamesiske landskapet er sterke. Folk i flittig arbeid over alt: de planter, rydder, bærer, handler. Velorganiserte vanningsanlegg som tilfører risåkrene den riktige mengden vann. Smale veier full av sykler, mopeder og motorsykler.
Fra bussvinduet passerer de utroligste bilder: En motorsykkel med to levende griser godt surret fast på bagasjebæreren. En moped som nesten segner under vekten av mor, far og to unger. Gamle mor med stråhatt og bukser tråkker seg kilometer etter kilometer, på vei fra markedet til landsbyen med sykkelen full av varer.
Dette var mitt første besøk i Vietnam. For 34 år siden kunne folket i Vietnam feire friheten etter nesten 20 års krig mot verdens største militærmakt. Den amerikanske krigen blir nå oppsummert som historias mest ødeleggende. Den landsbygda vi passerte hadde blitt teppebombet av B52-fly. 450 tusen tonn med kjemiske midler var sprøytet ut over skogene, jordene og landsbyene.
Den 26.april 2008 hadde The Economist en «spesialrapport» om Vietnam. De kalte utviklingen i landet et «jordbruksmirakel». Etter krigen lignet landet en ruinhaug. Nå ser vi et yrende, velorganisert samfunn. Dette er et «mirakel»:
Her er ikke bøndene lutfattige landarbeidere som slaver under godseiere eller transnasjonale selskap som United Fruit. Jordreformer hadde gitt jorda til bøndene selv. Gjennom en sentralisert og godt styrt landbrukspolitikk har bøndene i Vietnam oppnådd en veldig produktivitetsvekst. Fra å være importør av mat er Vietnam i dag verdens nest største eksportør av ris. Storbyer som Hanoi og Ho Chi Minh-byen er ikke fylt opp av «shantytowns» og tiggere. Vi så ikke de vanlige søppelhaugene og forfallet som ofte preger storbyer i den tredje verden.
FN-statistikk viser at Vietnam både har oppnådd en økonomisk vekst i verdenstoppen og sikret en fordeling av verdiskapingen som gjør at hele landets befolkning har opplevd levekårsforbedringer.
Regjeringas kamp mot sykdom, barnedødelighet, analfabetisme og fattigdom har gitt utrolige resultater. I 1990 hadde 50 % av befolkningen inntekter under fattigdomsgrensa. I 2005 var andelen fattige redusert til 7 %. Analfabetismen var redusert til 15 %.
Sammenlign med analfabetismen i nabolanda: Indonesia 52 %, Filippinene 43 % og Thailand 29 %. Fordelingen av landets verdiskaping er også mye jevnere enn i nabolanda. Forholdet mellom de 10 % rikeste og de 10 % fattigste er 6.9 i Vietnam. I Kina er denne forskjellen nå hele 21,6!
Hva er årsaken til det vietnamesiske «mirakelet»? Svært lite har vært skrevet om det politiske og økonomiske systemet i vestlige medier. Men det er åpenbart at de vietnamesiske erfaringene bør studeres og diskuteres, ikke minst av antiimperialister.
Vietnam er en ettpartistat. Kommunistpartiet ledet frigjøringskrigen. Det har ledet gjennoppbyggingen etter krigen og leder i dag utviklingen av det de kaller «En sosialistisk orientert markedsøkonomi». Fra 1975 til 1986 ble Vietnam styrt etter «sovjetmodellen». Frigjøringskrigen hadde gitt partiet en enorm prestisje og etablert et politisk kommandosystem som åpenbart har fungert effektivt under gjennoppbyggingen av landet.
Men hva med utviklingen videre? Det økonomiske systemet brøyt ikke sammen da Sovjetunionen brakk ryggen. I stedet for å fortsette med kommandoøkonomien greide den politiske ledelsen å tilpasse systemet slik at de unngikk ødeleggende byråkratisering og de har åpenbart lyktes med å mobilisere veldige produktivkrefter.
I 1986 startet perioden med «åpen dør» og i 1996 lanserte de perioden med «nasjonal industrialisering og modernisering». Landet ble medlem av WTO i 2006. Ved å slippe til utenlandsk kapital skal landet nå lære industri og teknologi og dermed gå snarveien til industrisamfunnet.
Dette er teorien slik den ble framstilt for oss av direktør Thang, den dyktige sosialøkonomen som både var skolert i planøkonomi og markedsøkonomi. Men vil de nyrike, de mektige partilederne, direktørene i statsbedriftene og de utenlandske transnasjonale selskapene fortsatt godta «sosialistisk orientering»?
Vietnam har til nå vært et «mirakel». Greier landets politiske ledelse både å holde fast på de sosialistiske målene og «bruke» utenlandsk kapital, er dette også et mirakel. Følg med!
Fra bussvinduet passerer de utroligste bilder: En motorsykkel med to levende griser godt surret fast på bagasjebæreren. En moped som nesten segner under vekten av mor, far og to unger. Gamle mor med stråhatt og bukser tråkker seg kilometer etter kilometer, på vei fra markedet til landsbyen med sykkelen full av varer.
Dette var mitt første besøk i Vietnam. For 34 år siden kunne folket i Vietnam feire friheten etter nesten 20 års krig mot verdens største militærmakt. Den amerikanske krigen blir nå oppsummert som historias mest ødeleggende. Den landsbygda vi passerte hadde blitt teppebombet av B52-fly. 450 tusen tonn med kjemiske midler var sprøytet ut over skogene, jordene og landsbyene.
Den 26.april 2008 hadde The Economist en «spesialrapport» om Vietnam. De kalte utviklingen i landet et «jordbruksmirakel». Etter krigen lignet landet en ruinhaug. Nå ser vi et yrende, velorganisert samfunn. Dette er et «mirakel»:
Her er ikke bøndene lutfattige landarbeidere som slaver under godseiere eller transnasjonale selskap som United Fruit. Jordreformer hadde gitt jorda til bøndene selv. Gjennom en sentralisert og godt styrt landbrukspolitikk har bøndene i Vietnam oppnådd en veldig produktivitetsvekst. Fra å være importør av mat er Vietnam i dag verdens nest største eksportør av ris. Storbyer som Hanoi og Ho Chi Minh-byen er ikke fylt opp av «shantytowns» og tiggere. Vi så ikke de vanlige søppelhaugene og forfallet som ofte preger storbyer i den tredje verden.
FN-statistikk viser at Vietnam både har oppnådd en økonomisk vekst i verdenstoppen og sikret en fordeling av verdiskapingen som gjør at hele landets befolkning har opplevd levekårsforbedringer.
Regjeringas kamp mot sykdom, barnedødelighet, analfabetisme og fattigdom har gitt utrolige resultater. I 1990 hadde 50 % av befolkningen inntekter under fattigdomsgrensa. I 2005 var andelen fattige redusert til 7 %. Analfabetismen var redusert til 15 %.
Sammenlign med analfabetismen i nabolanda: Indonesia 52 %, Filippinene 43 % og Thailand 29 %. Fordelingen av landets verdiskaping er også mye jevnere enn i nabolanda. Forholdet mellom de 10 % rikeste og de 10 % fattigste er 6.9 i Vietnam. I Kina er denne forskjellen nå hele 21,6!
Hva er årsaken til det vietnamesiske «mirakelet»? Svært lite har vært skrevet om det politiske og økonomiske systemet i vestlige medier. Men det er åpenbart at de vietnamesiske erfaringene bør studeres og diskuteres, ikke minst av antiimperialister.
Vietnam er en ettpartistat. Kommunistpartiet ledet frigjøringskrigen. Det har ledet gjennoppbyggingen etter krigen og leder i dag utviklingen av det de kaller «En sosialistisk orientert markedsøkonomi». Fra 1975 til 1986 ble Vietnam styrt etter «sovjetmodellen». Frigjøringskrigen hadde gitt partiet en enorm prestisje og etablert et politisk kommandosystem som åpenbart har fungert effektivt under gjennoppbyggingen av landet.
Men hva med utviklingen videre? Det økonomiske systemet brøyt ikke sammen da Sovjetunionen brakk ryggen. I stedet for å fortsette med kommandoøkonomien greide den politiske ledelsen å tilpasse systemet slik at de unngikk ødeleggende byråkratisering og de har åpenbart lyktes med å mobilisere veldige produktivkrefter.
I 1986 startet perioden med «åpen dør» og i 1996 lanserte de perioden med «nasjonal industrialisering og modernisering». Landet ble medlem av WTO i 2006. Ved å slippe til utenlandsk kapital skal landet nå lære industri og teknologi og dermed gå snarveien til industrisamfunnet.
Dette er teorien slik den ble framstilt for oss av direktør Thang, den dyktige sosialøkonomen som både var skolert i planøkonomi og markedsøkonomi. Men vil de nyrike, de mektige partilederne, direktørene i statsbedriftene og de utenlandske transnasjonale selskapene fortsatt godta «sosialistisk orientering»?
Vietnam har til nå vært et «mirakel». Greier landets politiske ledelse både å holde fast på de sosialistiske målene og «bruke» utenlandsk kapital, er dette også et mirakel. Følg med!