Global abortsak
Endelig annulleres Bushs «kneblingsregel», til fordel for verdens kvinner.
Av Barbara Crossette
Onsdag 28. jan 2009
Last nedOnsdag 28. jan 2009
som PDF
President Barack Obama har gjort om på USAs såkalte «global gag rule». Denne «kneblingsregelen» gjorde slutt på all statlig støtte fra USA til organisasjoner som på noen måte støttet, la til rette for eller ga råd til kvinner om abort. Den ble erklært for en intetanende verden av Reagan-administrasjonen under – av alle steder – en FN-konferanse om kvinner og utvikling i Mexico i 1984. Siden har den gjort mer skade for utviklingsland enn kanskje noe annet Republikanerne har vedtatt. Og den ble satt til side sist fredag kveld – på et tidspunkt politikere vanligvis forbeholder vedtak de helst ikke vil ha oppmerksomhet rundt.
Reagans anti-abortregel har blitt en kasteball i USAs politiske system. Den ble annullert av president Bill Clinton i 1993, men gjeninnført i 1991 av George W. Bush. Sistnevnte gjorde vondt verre for verdens fattigste familier da han i tillegg besluttet å kutte USAs støtte til FNs befolkningsfond (UNFPA) – verdens største aktør innen familieplanlegging. Selv om Bush-administrasjonens internrapport nekter for det, var grunnen – eller unnskyldningen – at fondet kunne knyttes til utførelse av abort i Kina. Siden 2002 har FN-fondet gått glipp av 250 millioner dollar (1,5 milliarder norske kroner) i amerikansk støtte.
Disse lite gjennomtenkte vedtakene ble altså gjort av folk som kaller seg «familievennlige» – men som var fullstendig uvitende om hvilke skader de samtidig påførte millioner av kvinner og deres familier. Familieplanleggingsorganisasjonen International Planned Parenthood Federation (IPPF), basert i London, anslår at de siste åtte årene alene har deres samarbeidspartnere i hundre land mistet så mye som 100 millioner dollar i støtte fra USA, fordi de har nektet å etterkomme forbudet mot abort. Ifølge IPPF kunne den uteblitte støtten ha forhindret 36 millioner uønskede graviditeter og 15 millioner aborter, hvorav mange begått i desperasjon. Og flere enn 80.000 kvinner og 2,5 millioner barn kunne ha reddet livet.
Det burde ikke overraske noen at andelen usikre aborter er høyest i fattige land, der minst 200 millioner kvinner mangler tilgang på prevensjonsmidler. Verdens helseorganisasjon (WHO), som støtter trygt utført abort som siste utvei, anslår at 19 millioner av et totalt årlig antall på 45 millioner aborter globalt, utføres under utrygge forhold. Dette fører til minst 68.000 dødsfall. 40 prosent av risikoabortene utføres på mindreårige eller kvinner i alderen 15-24 år. Kvinner i utviklingsland – først og fremst i Afrika og deler av Asia – løper minst 100 ganger så stor risiko for å dø av en usikker abort som kvinner i industrilandene i Nord.
Så hvorfor har president Obama – og utenriksminister Hillary Clinton, i sin tid en frittalende forkjemper for kvinnerettigheter i u-land – gjort et så lite nummer ut av sin omlegging? Er abort fremdeles for ømtålig, noe man ikke kan snakke offentlig om? Selv når USAs utviklingshjelp legges om i ny og lovende retning, etter ordre fra presidenten selv?
I sitt dekret lover Obama også å samarbeide med Kongressen for å gjeninnføre bidragene til FNs befolkningsfond UNFPA. «Ved å gjenoppta støtten til UNFPA slutter USA seg til de 180 andre giverlandene som samarbeider for å redusere fattigdom, bedre barns og kvinners helse, forebygge hiv/aids og gi kvinner i 154 land hjelp til familieplanlegging,» het det i presidentens erklæring.
Ved å gi millioner av verdens fattigste kvinner rett til samme reproduktive rettigheter og livsvalg som kvinner i rikere land, ser president Obama fattigdomsreduksjon som en ringvirkning av familieplanlegging. Det har ikke gått upåaktet hen hos Thoraya Obaid, den modige saudiarabiske kvinnen som er direktør for UNFPA.
«President Obamas avgjørelse kunne knapt ha kommet på et viktigere tidspunkt,» uttalte hun bare timer etter kunngjøringen fra Det hvite hus. Den er, la hun til, «et avgjørende skritt i retning av å sikre alle kvinner muligheten til deltakelse i samfunnet som likeverdige borgere». Obaid understreket samtidig at andelen dødsfall som følge av graviditet og fødsler – hvorav 99 prosent skjer i utviklingsland – globalt har falt med bare 1 prosent fra 1990 til 2005: «Hvert minutt dør en kvinne idet hun gir et liv til verden. I løpet av én generasjon blir antallet 10 millioner kvinner,» het det fra UNFPA-direktøren.
Innad i FN, hvor befolkningsvekst ikke er noe populært tema, har UNFPA påpekt gang på gang at høy fertilitet (som oftest ikke et resultat av kvinners valg) gir lavere inntekt per innbygger, forringer utdanningsnivået og legger beslag på ressurser som trengs for å gi folk et sunt og produktivt liv. Det skaper også hele generasjoner av unge, lavt utdannete mennesker uten jobb og framtidsutsikter. De er lette å rekruttere til militante grupper av alle slag, og dette er en trussel mot stabiliteten i land der demokratiet er nytt og står på ustø grunn.
Her har utenriksminister Hillary Clinton sjansen til å få ting gjort; hun er etter eget utsagn opptatt både av utvikling og demokrati.
En mann som har kjempet mot USAs destruktive politikk for familieplanlegging siden den ble innført, er Steven Sinding – tidligere generaldirektør i IPPF, nå professor ved Columbia University og rådgiver for Verdensbanken. Sinding arbeidet med familieplanlegging for amerikanske myndigheter i 1984 da «kneblingsregelen» ble kunngjort i Mexico – til overraskelse for USAs egne embetsfolk.
I en e-post skriver Sinding at omleggingen i ’84 «tvang IPFF til å legge ned klinikker, si opp ansatte og – til slutt – gi opp sin bistand til familieplanlegging for hundretusener, kanskje millioner, av kvinner i utviklingsland».
For Sinding er president Obamas politiske kursendring nærmest å sammenlikne med «en strålende soloppgang etter en lang og uvanlig mørk natt».
Reagans anti-abortregel har blitt en kasteball i USAs politiske system. Den ble annullert av president Bill Clinton i 1993, men gjeninnført i 1991 av George W. Bush. Sistnevnte gjorde vondt verre for verdens fattigste familier da han i tillegg besluttet å kutte USAs støtte til FNs befolkningsfond (UNFPA) – verdens største aktør innen familieplanlegging. Selv om Bush-administrasjonens internrapport nekter for det, var grunnen – eller unnskyldningen – at fondet kunne knyttes til utførelse av abort i Kina. Siden 2002 har FN-fondet gått glipp av 250 millioner dollar (1,5 milliarder norske kroner) i amerikansk støtte.
Disse lite gjennomtenkte vedtakene ble altså gjort av folk som kaller seg «familievennlige» – men som var fullstendig uvitende om hvilke skader de samtidig påførte millioner av kvinner og deres familier. Familieplanleggingsorganisasjonen International Planned Parenthood Federation (IPPF), basert i London, anslår at de siste åtte årene alene har deres samarbeidspartnere i hundre land mistet så mye som 100 millioner dollar i støtte fra USA, fordi de har nektet å etterkomme forbudet mot abort. Ifølge IPPF kunne den uteblitte støtten ha forhindret 36 millioner uønskede graviditeter og 15 millioner aborter, hvorav mange begått i desperasjon. Og flere enn 80.000 kvinner og 2,5 millioner barn kunne ha reddet livet.
Det burde ikke overraske noen at andelen usikre aborter er høyest i fattige land, der minst 200 millioner kvinner mangler tilgang på prevensjonsmidler. Verdens helseorganisasjon (WHO), som støtter trygt utført abort som siste utvei, anslår at 19 millioner av et totalt årlig antall på 45 millioner aborter globalt, utføres under utrygge forhold. Dette fører til minst 68.000 dødsfall. 40 prosent av risikoabortene utføres på mindreårige eller kvinner i alderen 15-24 år. Kvinner i utviklingsland – først og fremst i Afrika og deler av Asia – løper minst 100 ganger så stor risiko for å dø av en usikker abort som kvinner i industrilandene i Nord.
Så hvorfor har president Obama – og utenriksminister Hillary Clinton, i sin tid en frittalende forkjemper for kvinnerettigheter i u-land – gjort et så lite nummer ut av sin omlegging? Er abort fremdeles for ømtålig, noe man ikke kan snakke offentlig om? Selv når USAs utviklingshjelp legges om i ny og lovende retning, etter ordre fra presidenten selv?
I sitt dekret lover Obama også å samarbeide med Kongressen for å gjeninnføre bidragene til FNs befolkningsfond UNFPA. «Ved å gjenoppta støtten til UNFPA slutter USA seg til de 180 andre giverlandene som samarbeider for å redusere fattigdom, bedre barns og kvinners helse, forebygge hiv/aids og gi kvinner i 154 land hjelp til familieplanlegging,» het det i presidentens erklæring.
Ved å gi millioner av verdens fattigste kvinner rett til samme reproduktive rettigheter og livsvalg som kvinner i rikere land, ser president Obama fattigdomsreduksjon som en ringvirkning av familieplanlegging. Det har ikke gått upåaktet hen hos Thoraya Obaid, den modige saudiarabiske kvinnen som er direktør for UNFPA.
«President Obamas avgjørelse kunne knapt ha kommet på et viktigere tidspunkt,» uttalte hun bare timer etter kunngjøringen fra Det hvite hus. Den er, la hun til, «et avgjørende skritt i retning av å sikre alle kvinner muligheten til deltakelse i samfunnet som likeverdige borgere». Obaid understreket samtidig at andelen dødsfall som følge av graviditet og fødsler – hvorav 99 prosent skjer i utviklingsland – globalt har falt med bare 1 prosent fra 1990 til 2005: «Hvert minutt dør en kvinne idet hun gir et liv til verden. I løpet av én generasjon blir antallet 10 millioner kvinner,» het det fra UNFPA-direktøren.
Innad i FN, hvor befolkningsvekst ikke er noe populært tema, har UNFPA påpekt gang på gang at høy fertilitet (som oftest ikke et resultat av kvinners valg) gir lavere inntekt per innbygger, forringer utdanningsnivået og legger beslag på ressurser som trengs for å gi folk et sunt og produktivt liv. Det skaper også hele generasjoner av unge, lavt utdannete mennesker uten jobb og framtidsutsikter. De er lette å rekruttere til militante grupper av alle slag, og dette er en trussel mot stabiliteten i land der demokratiet er nytt og står på ustø grunn.
Her har utenriksminister Hillary Clinton sjansen til å få ting gjort; hun er etter eget utsagn opptatt både av utvikling og demokrati.
En mann som har kjempet mot USAs destruktive politikk for familieplanlegging siden den ble innført, er Steven Sinding – tidligere generaldirektør i IPPF, nå professor ved Columbia University og rådgiver for Verdensbanken. Sinding arbeidet med familieplanlegging for amerikanske myndigheter i 1984 da «kneblingsregelen» ble kunngjort i Mexico – til overraskelse for USAs egne embetsfolk.
I en e-post skriver Sinding at omleggingen i ’84 «tvang IPFF til å legge ned klinikker, si opp ansatte og – til slutt – gi opp sin bistand til familieplanlegging for hundretusener, kanskje millioner, av kvinner i utviklingsland».
For Sinding er president Obamas politiske kursendring nærmest å sammenlikne med «en strålende soloppgang etter en lang og uvanlig mørk natt».