Økonomiundervisning – uten fagkritikk og faghistorie?

I løpet av de siste årene har det skjedd store endringer i utdanningsopplegget i samfunnsøkonomi ved universiteter og høyskoler.[1] Gjennom det som er betegnet som ”kvalitetsreformen”, som startet opp for fullt i 2003, har disse endringene kommet klarest til syne. Fra et opplegg med ”klassiske studier” med mulighet til fordypning og, ikke minst, frihet og tid for den spesielt interesserte til å følge egne interesser, har vi nå fått studieprogrammer som gjør utdanningen mer skolepreget.[2] Strammere studieopplegg, tettere oppfølging, hyppigere eksamener og mindre tid til fordypning er dagens orden. Studenter skal nå behandles mer som elever og loses gjennom studiet fra begynnelse til slutt uten altfor mange ”utskeielser”.

Jeg skal ikke her diskutere hva reformen har ført til, men heller reflektere rundt følgende påstander: Hvorfor har grunnutdanningen i samfunnsøkonomi (bachelorprogrammet ved UiO) en så ensidig teoretisk slagside? Hvor er det blitt av økonomisk historie og idéhistorie? Hvor er fagkritikken eller alternative forklaringer som kan bidra til bedre helhetsforståelse og som, ifølge noen, har større forklaringskraft enn hva det tradisjonelle modellverktøyet kanskje måtte ha?

Instituttet hadde nylig en gjennomgang for å forbedre studieopplegget. Det ble foreslått å erstatte ”tradisjonell økonomisk historie[3]” i et kurs om vekst og utvikling med en tettere kopling mellom den økonomisk-historiske utvikling og hva slags forklaring økonomisk teori kan tilby. Endringsforslaget var omstridt. En del studenter og fagutvalget engasjerte seg mot, men det ble likevel vedtatt. I avveiningen tok en hensyn til hva studentene ville lære seg av egeninteresse. (Det er utvilsomt vanskeligere å lese teori om generell likevekt på senga enn økonomisk historie, uten å påstå at økonomisk historie er enkelt.) Et eksempel kan begrunne det fornuftige i å knytte et sterkere bånd mellom historiske utviklingslinjer og økonomisk teori: Hvordan kan vi, vel og merke som økonomer, forklare endringer i næringssammensetningen i Norge i løpet av de siste hundre årene? At vi kan bruke innsikt fra vekst- og investeringsteori, mikro- og makroøkonomisk teori, samt generell likevektsteori til å forstå hva slags krefter og mekanismer som har bidratt til endringer i næringssammensetningen, viser at faget har empirisk forklaringskraft. Vi har et apparat som kan brukes til å forstå deler av historien, og det kanskje på en måte som supplerer den innsikt andre fag gir.

I den løpende debatten om studieopplegg er det dessverre en tendens til at en glemmer en rekke viktige premisser. Jeg vil trekke fram følgende fire forhold:

• For det første lever vi ikke i en ideell verden og av den grunn må vi søke etter nest-best løsninger eller kompromisser. Slik også for studieopplegget. (Som antydet nedenfor er det mange bindinger vi har måttet forholde oss til ved utformingen av et bachelorprogram.)
• For det andre må vi ta hensyn til et tidsbudsjett; det er bestemt at vi skal ha et tre-årig bachelorprogram, med en to-årig påbygning for master, samtidig som det er lagt opp til en ukentlig arbeidsinnsats svarende til normal arbeidsuke.[4]
• For det tredje, og dette gjør utdanningsopplegget krevende for utdanningsinstitusjonene, synes ferdigheter som betyr mye for økonomistudiet; matematisk innsikt, trening i stringent tenkning og skriftlig presisjon, å ha blitt svakere de seinere år som følge av reformer nedover i skolesystemet.
• Til sist tar vi med at en voksende andel av hvert årskull velger å ta en bachelorgrad, og da må vi bruke relativt mye tid tidlig i studiet på å etablere innsikt og forståelse for også de enkleste økonomiske tankeskjemaene.

Disse forholdene kombinert med at økonomifaget har hatt en rivende utvikling siden 1970, tilsier at mye av den kritikken som rettes mot nåværende studieopplegg egentlig er litt lettvint.

Det sier seg selv at vi må prioritere, og i den prosessen har vi valgt å ta ut noen emner i bachelorprogrammet, ikke bare økonomisk historie, men viktige og interessante temaer innen idéhistorie, betydningen av imperfekt konkurranse, teorier for forskning og utvikling, politisk økonomi og betydningen av imperfekt informasjon, bare for å nevne noen. Det sier seg selv at det er ikke plass til alt, og som alltid må vi nøye vurdere kostnaden av alternativ tidsbruk! Det ville for eksempel medført for store kostnader å beholde så mye økonomisk historie som enkelte gikk inn for. Konsekvensen ville vært at bachelorstudenter i økonomi ikke ville fått noen innføring i internasjonal handelsteori og varebytte mellom land. Det ville saktens ha sett merkelig ut om økonomistudenter fra UiO ikke skulle ha noen særlig innsikt i disse spørsmålene.

Dette bringer meg naturlig over til et av de siktemålene vi har hatt i forbindelse med oppbyggingen av studieprogrammet i samfunnsøkonomi. Et hovedmål er å gjøre studentene i stand til å kunne skille mellom velfunderte og logisk holdbare forklaringer om samfunnsøkonomiske saksforhold på den ene siden, og all synsing og dårlig-funderte forklaringer på den andre siden. Det siste er det mer enn nok av! Parallelt med utviklingen av samfunnsøkonomi som fag, har det vært en overproduksjon av ulike avskygninger av mer eller mindre useriøse ”økonomer”; mange med bakgrunn i bedriftsøkonomiske ledelsesfag. Mange ikke-økonomer ynder å uttale seg om økonomiske saksforhold; den retten skal vi selvsagt ikke ta fra dem. Det er en demokratisk rett for alle å mene noe om økonomiske spørsmål. Det er likevel ikke uproblematisk når debattanter gir det som egentlig er synspunkter et skinn av spesialisert økonomisk kompetanse, under dekke av en eller annen økonom-tittel. Av og til observerer vi at aktører, titulerte som ”økonomer”, gir råd om politikkimplikasjoner samtidig som de ikke skjelner klart mellom samfunnsøkonomiske og privatøkonomiske disposisjoner.

Når de samme personene også retter kritikk mot faget (hvor kritikken i mange sammenhenger er basert på åpenbare misforståelser) og samtidig er aktive i interesse- eller lobbygrupper som sikter sugerørene sine inn mot statskassa, ser vi det som vår plikt å utdanne kandidater som vil være i stand til å avsløre feilslutningene. På samme måte er det vår oppgave å utdanne kandidater som kan begrunne overfor politikere hva som er sunn eller effektiv ressursanvendelse. Solid teoretisk innsikt er strengt nødvendig for å oppnå dette. Kjennskap til økonomisk historie kan aldri være fullgod erstatning når målet er å utstyre studentene med ferdigheter til både å utforme god politikk og å avsløre faglig falskneri.

La meg avslutte med å kommentere to andre innvendinger mot dagens undervisningsopplegg i samfunnsøkonomi. En innvending er fraværet av fagkritikk – eller fraværet av alternative forklaringsmodeller. Fagkritikk er historisk sett et felt som studentene selv har tatt et grep om. I min egen studietid arrangerte vi fagkritiske seminarer blant annet om marxistisk og sosialistisk økonomi. Når bekymringen blant studentene er stor nok, kommer den til syne i fagkritiske seminarer, slik tilfelle også er.

Den andre innvendingen bekymrer meg mer, nemlig at fagets historiske idégrunnlag har kommet for mye i bakgrunnen. Dette gjør at idéer og problemstillinger blir liggende i et tidsmessig vakuum, som om tilsvarende idéer aldri har vært diskutert tidligere. Idéer har preget og drevet utviklingen av faget, og fagforståelsen berikes med kjennskap til idéene og omstendighetene de oppsto under. ”Idésykler” og idégrunnlag bør trekkes inn i den løpende undervisningen, nettopp for å få plassert idéene i et faghistorisk (så vel som i et historisk) lys. Å få frem under hvilke omstendigheter en idé eller et paradigme fikk gjennomslag, gir alltid verdifull innsikt. Det var ikke tilfeldig at keynesianske idéer vokste fram på 1930-tallet, i en tid da nyklassisk tankegods i liten grad kunne bidra til å forstå – og til å løse – ledighetsproblemet. På samme måte kan Ricardos teori fra 1817 om komparative fortrinn , som den gang var knyttet til politiske motsetninger i England i en tid da jordeiere var beskyttet mot import av jordbruksprodukter gjennom kornlovene, brukes til bedre å forstå mange av dagens konflikter og problemer. Dette kan gjøres hvis de faghistoriske linjene blir framhevet klarere i den løpende undervisningen. Da vil vi, som økonomer, kunne forklare og forstå historiske og økonomiske utviklingslinjer langt bedre.

Forfatteren, som er leder av bachelorprogrammet i samfunnsøkonomi ved UiO, står ene og alene ansvarlig for de
synspunkter og påstander som fremkommer i denne artikkelen. Jeg takker Helle Stensbak for innsiktsfulle og kritiske
kommentarer til et tidlig utkast.

Fotnoter

1 Mine erfaringer er knyttet kun til Universitetet i Oslo.

2 Det kommer bl.a. til uttrykk ved at flere og flere studenter i dag omtaler universitetet som ”skolen”.

3 Red. anm: Kurset tok i hovedsak opp materiell økonomisk historie, ikke økonomifagets idéhistorie (jf definisjonene
i forordet).

4 Dessverre forteller undersøkelser at mange studenter allerede har innført kortere arbeidsuke enn normalarbeidsuka.