Nav-fiaskoen
I dag må tusener av arbeidsløse betale for regjeringens prosjektmakeri.
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 18. feb 2009
Last nedOnsdag 18. feb 2009
som PDF
I desember 2007 proklamerte Bjarne Håkon Hansen: «Nav, Norges viktigste politiske prosjekt». I løpet av fire år skulle alle norske kommuner slå sammen sosialkontorene, arbeidskontorene og trygdekontorene. Fra nå av skulle de som var blitt sendt fra kontor til kontor, slippe med «ei dør». Politikere med hjerte på rett sted ville fjerne tungt byråkrati og gjøre livet lettere for sliterne.
Slik var den politiske demagogien. I dag må tusener av arbeidsløse betale for prosjektmakeriet. Nav-kontorene har ikke kapasitet til å betale ut den ledighetstrygden folk har lovmessig rett på. I stedet for en ledighetstrygd tilsvarende 64 prosent av lønna, henvises arbeidsløse til sosialkontoret. Det betyr at arbeidsløse, ikke bare må streve med sjokket det er å miste jobben. I tillegg risikerer de å måtte gjennomgå ydmykelsen det kan være å stille seg i køen på sosialkontoret.
Etter kraftige protester fra fagforeninger og oppslag i media, har det også gått opp for regjeringa hvor udugelig de har opptrådt. Men hva skal de gjøre? Problemet er at Nav-reformen er laget for en annen virkelighet enn den krisa vi opplever i disse dagene. Nav-reformen ble utformet under høykonjunkturen av ei regjering som trodde høykonjunkturer var kommet for å bli. Næringslivet klaget på at reservearbeidskraften var for liten. Nav-reformen var skreddersydd for å løse oppgaven med å tilføre arbeidsmarkedet økte arbeidsreserver.
Når sosialklienten, den uføre og arbeidsledige kom gjennom samme dør, ble det lettere å få tak i det de hadde av arbeidsevne. Med veldig tro på sin store misjon har ministeren og Nav-direktøren gått løs på oppgaven, omorganisert velferdsetatene, endret sosiallovgivningen og loven om uføretrygd. Så mens Nav er midt opp i den store omorganiseringen, forandrer virkeligheten seg. Det er ikke lenger mangel på arbeidskraft. Det er for mye arbeidskraft! Bare den siste måneden økte tallet på registrerte ledige med 30 prosent. Mer enn 15 000 nye ledige meldte seg på arbeidskontorene i januar. Dette er trolig den kraftigste ledighetsveksten på en måned de siste 60 årene.
Denne virkeligheten burde ikke komme som en overraskelse på regjeringa. Men regjeringas analyser så lenge ut som den mente Norge var immun mot krisa. Nå, som regjeringa innser at krisa også rammer norsk økonomi, gjør den fortsatt alt den kan for å hindre at folk tar krisa på alvor. Det fører til at til tross for dramatiske krisemeldinger fra alle store økonomier i verden anslår regjeringa at ledigheten i Norge ikke blir større enn 4.6 prosent, og at bunnen er nådd alt i 2010.
Det er denne virkelighetsoppfatningen som gjør at regjeringa ennå ikke setter inn tiltak som har muligheter for å begrense ledigheten i månedene framover. Alle økonomiske indikatorer tyder på at ledigheten både blir kraftigere og mer langvarig enn det regjeringa forventer. Den økonomiske krisa startet i USA for om lag ett år siden. Da håpet finansfolk at de asiatiske vekstøkonomiene skulle bremse nedgangen. Nå har krisa spredt seg til alle verdensdeler og de asiatiske økonomiene er i «sjokk» på grunn av tempoet i kriseutvikling (The Economist 6.2.09).
Heller ikke historiske erfaringer gir mye støtte til regjeringas prognoser. Under den siste kraftige norske lavkonjunkturen 1988-93, tok det fem år fra ledighetsveksten startet til bunnen var nådd. Den gangen økte ledigheten 52 prosent første året. Nå har ledigheten vokst 54 prosent på fire måneder!
Dersom regjeringa fortsatt holder fast på sine overoptimistiske prognoser kan det koste mange dyrt:
Ikke bare kan tallet på ledige vokse opp mot 200.000. Men ledigheten kan bli langvarig og stadig flere blir langtidsledige og dermed uten rett på ledighetstrygd. For stadig flere vil sosialkontoret bli siste utvei. I så fall blir det kommunebudsjettene som må betale for regjeringas handlingslammelse.
Regjeringas omsorg for finanskapitalen har vært rørende. Til nå har vi ikke sett mye omsorg for de arbeidsløse. Navs hovedoppgave nå må være å sikre folks trygderettigheter og øke tallet på tiltaksplasser kraftig. 30-40 000 nye tiltaksplasser vil snart være nødvendig. Det er også nødvendig å sikre langtidsledige trygd. Derfor må retten til ledighetstrygd økes fra dagens to år og til tre år, slik det var før 1996. Ei regjering som kaller seg rød-grønn kan ikke fortsette med nyliberal politikk i krisetider.
Slik var den politiske demagogien. I dag må tusener av arbeidsløse betale for prosjektmakeriet. Nav-kontorene har ikke kapasitet til å betale ut den ledighetstrygden folk har lovmessig rett på. I stedet for en ledighetstrygd tilsvarende 64 prosent av lønna, henvises arbeidsløse til sosialkontoret. Det betyr at arbeidsløse, ikke bare må streve med sjokket det er å miste jobben. I tillegg risikerer de å måtte gjennomgå ydmykelsen det kan være å stille seg i køen på sosialkontoret.
Etter kraftige protester fra fagforeninger og oppslag i media, har det også gått opp for regjeringa hvor udugelig de har opptrådt. Men hva skal de gjøre? Problemet er at Nav-reformen er laget for en annen virkelighet enn den krisa vi opplever i disse dagene. Nav-reformen ble utformet under høykonjunkturen av ei regjering som trodde høykonjunkturer var kommet for å bli. Næringslivet klaget på at reservearbeidskraften var for liten. Nav-reformen var skreddersydd for å løse oppgaven med å tilføre arbeidsmarkedet økte arbeidsreserver.
Når sosialklienten, den uføre og arbeidsledige kom gjennom samme dør, ble det lettere å få tak i det de hadde av arbeidsevne. Med veldig tro på sin store misjon har ministeren og Nav-direktøren gått løs på oppgaven, omorganisert velferdsetatene, endret sosiallovgivningen og loven om uføretrygd. Så mens Nav er midt opp i den store omorganiseringen, forandrer virkeligheten seg. Det er ikke lenger mangel på arbeidskraft. Det er for mye arbeidskraft! Bare den siste måneden økte tallet på registrerte ledige med 30 prosent. Mer enn 15 000 nye ledige meldte seg på arbeidskontorene i januar. Dette er trolig den kraftigste ledighetsveksten på en måned de siste 60 årene.
Denne virkeligheten burde ikke komme som en overraskelse på regjeringa. Men regjeringas analyser så lenge ut som den mente Norge var immun mot krisa. Nå, som regjeringa innser at krisa også rammer norsk økonomi, gjør den fortsatt alt den kan for å hindre at folk tar krisa på alvor. Det fører til at til tross for dramatiske krisemeldinger fra alle store økonomier i verden anslår regjeringa at ledigheten i Norge ikke blir større enn 4.6 prosent, og at bunnen er nådd alt i 2010.
Det er denne virkelighetsoppfatningen som gjør at regjeringa ennå ikke setter inn tiltak som har muligheter for å begrense ledigheten i månedene framover. Alle økonomiske indikatorer tyder på at ledigheten både blir kraftigere og mer langvarig enn det regjeringa forventer. Den økonomiske krisa startet i USA for om lag ett år siden. Da håpet finansfolk at de asiatiske vekstøkonomiene skulle bremse nedgangen. Nå har krisa spredt seg til alle verdensdeler og de asiatiske økonomiene er i «sjokk» på grunn av tempoet i kriseutvikling (The Economist 6.2.09).
Heller ikke historiske erfaringer gir mye støtte til regjeringas prognoser. Under den siste kraftige norske lavkonjunkturen 1988-93, tok det fem år fra ledighetsveksten startet til bunnen var nådd. Den gangen økte ledigheten 52 prosent første året. Nå har ledigheten vokst 54 prosent på fire måneder!
Dersom regjeringa fortsatt holder fast på sine overoptimistiske prognoser kan det koste mange dyrt:
Ikke bare kan tallet på ledige vokse opp mot 200.000. Men ledigheten kan bli langvarig og stadig flere blir langtidsledige og dermed uten rett på ledighetstrygd. For stadig flere vil sosialkontoret bli siste utvei. I så fall blir det kommunebudsjettene som må betale for regjeringas handlingslammelse.
Regjeringas omsorg for finanskapitalen har vært rørende. Til nå har vi ikke sett mye omsorg for de arbeidsløse. Navs hovedoppgave nå må være å sikre folks trygderettigheter og øke tallet på tiltaksplasser kraftig. 30-40 000 nye tiltaksplasser vil snart være nødvendig. Det er også nødvendig å sikre langtidsledige trygd. Derfor må retten til ledighetstrygd økes fra dagens to år og til tre år, slik det var før 1996. Ei regjering som kaller seg rød-grønn kan ikke fortsette med nyliberal politikk i krisetider.