Sårbar sionisme
Truer nyliberal kapitalisme den israelske sionisme?
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 18. mar 2009
Last nedOnsdag 18. mar 2009
som PDF
Det israelske økonomiske systemet har levd i spenningen mellom den sionistiske, sterkt korporative og militære økonomien på den ene sida og den frie markedsøkonomien på den andre. Staten Israel var fra første stund en militærstat. Både gutter og jenter avtjente tre års verneplikt. Gjennom alle år har Israel brukt langt større ressurser til forsvaret enn andre land. Mens norske forsvarsutgifter har ligget på om lag 2 prosent av BNP har de Israelske variert fra 9 til 32 prosent. En stor del av industrien og arbeidsplassene har vært eid av fagbevegelsen Histadrut som sammen med den jødiske militærstaten var en bastion for sionistiske interesser.
I denne sionistiske staten hadde den politiske ledelsen betydelig kontroll. I løpet av 80-tallet har det skjedd en nyliberal revolusjon i den israelske økonomien. Spenningen mellom sionistisk ideologi og styring på den ene siden og marked og kapitalkrefter på den andre har ført kapitalkreftene på offensiven. Statens rolle og Histadruts og sionistiske institusjoners rolle er redusert. Markedskreftene og den økonomiske overklassen er på offensiven. Israelsk presse snakker om «de femti» familiene som styrer Israels økonomi. Dette er de femti rikeste familiene, ikke de mest politisk overbeviste!
Samtidig har det skjedd en teknologisk revolusjon i landets økonomi. Israels satsing på militærindustri har lagt grunnlaget for en teknologisk revolusjon i næringslivet. Tett samarbeid med amerikansk forsvarsindustri over en årrekke og militære overføringer fra USA i størrelsesorden 10-15 milliarder kroner har bidratt kraftig til veksten i forsvarsindustrien. Industrien som skulle sikre Israels sjølstendighet, er blitt en av landets sterkeste eksportnæringer. Israel er i dag verdens 5. største våpeneksportør og jakter verden rundt etter nye eksportmarkeder. Nylig inngikk Israel en avtale med India for salg av våpen til over 10 milliarder kroner. India er i dag et av Israels beste eksportmarkeder. Business Week 28. august 2008 melder at selv om tallene holdes hemmelig anslår de eksporten av militærutstyr til 35 milliarder kroner. «Det er for tida en «boom» i Israels eksport av militært utstyr». Forsvarsindustrien er blitt et satsingsområde med ringvirkninger til en rekke «high-tech»-virksomheter. En stor del av high-techindustrien er direkte og indirekte knyttet til forsvaret. Om lag 20 prosent av arbeidskraften og 50 prosent av de vitenskapelige ansatte er knyttet til våpenindustrien. Israel har i dag trolig verdens sterkeste «high-tech» satsing med 70 prosent flere vitenskapelig ansatte per innbygger enn USA!
Denne satsingen har trukket til seg forskningsvirksomheter fra verdens storbedrifter. Intel, Motorola, Microsoft og Veolia er kjente navn som er godt etablert i Israel. Gjennom en rekke «Silicon Valleys» er det bygd opp avanserte teknologiske forskningsmiljøer.
Denne veldige militærteknologiske satsingen har også ført til store endringer i Israels eksportstruktur. Mens 63 prosent av eksporten i 1970 fortsatt besto av de «klassiske» eksportvarene «frukt, matvarer, tekstiler og diamanter» var disse sterkt arbeidsintensive næringene redusert til 7 prosent av eksporten i 2004. Landet er blitt stadig mer avhengig av utenrikshandelen og av utenlandsk kapital.
Denne utviklingen av det økonomiske systemet kan på sikt være truende for den sionistiske staten. For det første har kapitalinteresser styrket seg på bekostning av de politiske kreftene som styrer ut fra hva som tjener sionismen. Kapitalinteressene spør etter prisen på arbeidskraft. Ikke om de er jøder eller ikke. For det andre er avhengigheten av utenrikshandel og utenlandsk kapital en konstant trussel, særlig i lavkonjunkturer som de vi er inne i nå. De transnasjonale selskapene investerer bare i Israel om prisen på vitenskapelig ansatte er lav i forhold til andre steder og om den politiske situasjonen er stabil. Ustabilitet og høye kostnader gjør at kapitalen velger andre investeringsområder. Etter den første Intifadaen sank eksporten med over 600 millioner dollar. I 2000 investerte utenlandsk kapital 11.5 milliarder dollar i Israel. Etter den andre Intifadaen sank investeringene til 3.8 milliarder.
Israels politikk er nådeløst fanget i denne motsetningen – sionistisk styring eller frie markedskrefter og vekst. Det er denne spenningen som også gjør Israel så ekstremt sårbar for alle former for økonomisk boikott.
I denne sionistiske staten hadde den politiske ledelsen betydelig kontroll. I løpet av 80-tallet har det skjedd en nyliberal revolusjon i den israelske økonomien. Spenningen mellom sionistisk ideologi og styring på den ene siden og marked og kapitalkrefter på den andre har ført kapitalkreftene på offensiven. Statens rolle og Histadruts og sionistiske institusjoners rolle er redusert. Markedskreftene og den økonomiske overklassen er på offensiven. Israelsk presse snakker om «de femti» familiene som styrer Israels økonomi. Dette er de femti rikeste familiene, ikke de mest politisk overbeviste!
Samtidig har det skjedd en teknologisk revolusjon i landets økonomi. Israels satsing på militærindustri har lagt grunnlaget for en teknologisk revolusjon i næringslivet. Tett samarbeid med amerikansk forsvarsindustri over en årrekke og militære overføringer fra USA i størrelsesorden 10-15 milliarder kroner har bidratt kraftig til veksten i forsvarsindustrien. Industrien som skulle sikre Israels sjølstendighet, er blitt en av landets sterkeste eksportnæringer. Israel er i dag verdens 5. største våpeneksportør og jakter verden rundt etter nye eksportmarkeder. Nylig inngikk Israel en avtale med India for salg av våpen til over 10 milliarder kroner. India er i dag et av Israels beste eksportmarkeder. Business Week 28. august 2008 melder at selv om tallene holdes hemmelig anslår de eksporten av militærutstyr til 35 milliarder kroner. «Det er for tida en «boom» i Israels eksport av militært utstyr». Forsvarsindustrien er blitt et satsingsområde med ringvirkninger til en rekke «high-tech»-virksomheter. En stor del av high-techindustrien er direkte og indirekte knyttet til forsvaret. Om lag 20 prosent av arbeidskraften og 50 prosent av de vitenskapelige ansatte er knyttet til våpenindustrien. Israel har i dag trolig verdens sterkeste «high-tech» satsing med 70 prosent flere vitenskapelig ansatte per innbygger enn USA!
Denne satsingen har trukket til seg forskningsvirksomheter fra verdens storbedrifter. Intel, Motorola, Microsoft og Veolia er kjente navn som er godt etablert i Israel. Gjennom en rekke «Silicon Valleys» er det bygd opp avanserte teknologiske forskningsmiljøer.
Denne veldige militærteknologiske satsingen har også ført til store endringer i Israels eksportstruktur. Mens 63 prosent av eksporten i 1970 fortsatt besto av de «klassiske» eksportvarene «frukt, matvarer, tekstiler og diamanter» var disse sterkt arbeidsintensive næringene redusert til 7 prosent av eksporten i 2004. Landet er blitt stadig mer avhengig av utenrikshandelen og av utenlandsk kapital.
Denne utviklingen av det økonomiske systemet kan på sikt være truende for den sionistiske staten. For det første har kapitalinteresser styrket seg på bekostning av de politiske kreftene som styrer ut fra hva som tjener sionismen. Kapitalinteressene spør etter prisen på arbeidskraft. Ikke om de er jøder eller ikke. For det andre er avhengigheten av utenrikshandel og utenlandsk kapital en konstant trussel, særlig i lavkonjunkturer som de vi er inne i nå. De transnasjonale selskapene investerer bare i Israel om prisen på vitenskapelig ansatte er lav i forhold til andre steder og om den politiske situasjonen er stabil. Ustabilitet og høye kostnader gjør at kapitalen velger andre investeringsområder. Etter den første Intifadaen sank eksporten med over 600 millioner dollar. I 2000 investerte utenlandsk kapital 11.5 milliarder dollar i Israel. Etter den andre Intifadaen sank investeringene til 3.8 milliarder.
Israels politikk er nådeløst fanget i denne motsetningen – sionistisk styring eller frie markedskrefter og vekst. Det er denne spenningen som også gjør Israel så ekstremt sårbar for alle former for økonomisk boikott.