Stabiliserende stat
Fordi Norge har stor stat og venstresidestyre takler vi krise best.
Av Heikki Holmås
Onsdag 22. apr 2009
Last nedOnsdag 22. apr 2009
som PDF
Å bli arbeidsløs betyr dårligere økonomi og usikkerhet for framtiden uansett. Men konsekvensene avhenger allikevel sterkt av hvilket land du bor i.
En amerikaner som mister jobben, mister inntekten og får den erstattet av en dårlig ledighetstrygd. Siden USA mangler et offentlig, skattefinansiert helsevesen, er ofte en helseforsikring en del av lønnen. Blir du arbeidsløs, mister du også muligheten til helsebehandling hvis du eller barna dine blir syke. I tillegg opplever mange av dem som blir arbeidsløse i USA for tiden at de ikke lenger har råd til å ha barna i den samme skolen og barnehagen som de har gått i til nå – prisen er for høy.
Sikkerhetsnettet for norske arbeidstakere er langt sterkere enn det USA og de fleste andre land har. Dagpengene er lavere enn lønnen, men høy nok til at de fleste klarer seg. Egenandelen for helsebehandling er lav nok til at trygdede har råd til å gå til lege når de har behov for det. Skolen er gratis, så ingen barn må bytte skole fordi mor eller far har mistet jobben. Barnehagen koster fremdeles penger, men den betydelige prisreduksjonen etter innføring av maksprisen gjør det mulig for mange å beholde barnehageplassen i en slik situasjon.
Å bli arbeidsløs i Norge skaper også økonomiske og sosiale problemer. Særlig personer som er i en utsatt situasjon, økonomisk eller på andre måter, kan oppleve at det å miste jobben er starten på andre problemer. Derfor er det så viktig å bekjempe arbeidsløshet. Men skal du velge hvilket land du skal bli arbeidsledig i, vil Norge være høyt oppe på lista. Dette er et av flere eksempler på hvordan målrettet oppbygging av den norske velferdsstaten gjennom flere tiår har gjort oss mer robuste i forhold til økonomiske kriser. I fellesskap har venstresiden bygd en stat med vilje og evne til å redusere risiko for sine innbyggere. Høyresiden har alltid hevdet at et slikt sikkerhetsnett reduserer den enkeltes motivasjon til å bidra. Historien til den skandinaviske modellen viser at dette ikke stemmer. Fremskrittspartiet vil innføre den amerikanske modellen her hos oss.
En annen viktig byggestein er de automatiske stabilisatorene. I en økonomisk krise øker utgiftene til dagpenger mens skattene blir lavere. Den naturlige konsekvensen av dette ville vært at offentlige utgifter til skoler, jernbanebygging og eldreomsorg reduseres. Da ville det offentlige bidratt til å gjøre krisen større. I stedet sørger de automatiske stabilisatorene for at statsbudsjettet korrigeres automatisk. Det betyr at stat og kommune ikke trenger å stramme inn på sin pengebruk samtidig, noe som ville bidratt til å forsterke de økonomiske problemene. I oppgangstider skjer det motsatte, og motvirker at det offentlige forsterker oppgangstider. Dermed bidrar offentlig sektor i Norge automatisk til å stabilisere aktiviteten i økonomien.
Selv om det skjer automatisk, er dette politikk. For størrelsen på offentlig sektor er avgjørende for effekten. Venstresidens ønske om at fellesskapet skal løse de sentrale velferdsbehovene for alle, fører til en stor offentlig sektor som mer effektivt motvirker økonomiske kriser. I tillegg kommer sjølsagt effekten av en bevisst motkonjunkturpolitikk. Norge er blant landene som stimulerer økonomien sterkest gjennom den økonomiske politikken. For å holde arbeidsledigheten nede bruker vi oljepenger tilsvarende 2,8 prosent av verdiskapningen i landet (BNP). Gjennomsnittet blant andre land er på 1,1 prosent, og det er bare USA og Storbritannia som er på vårt nivå. Vi bruker drøyt 120 oljemilliarder i år, inkludert ekstrabevilgningene i tiltakspakka i vinter. Resultatet er vesentlig lavere arbeidsløshet enn andre land. I februar 2009 var arbeidsledigheten i Sverige 7,5 prosent, Danmark 4,8 prosent, Tyskland 7,4 prosent, Storbritannia 6,5 prosent, EU 7,9 prosent, USA 8,5 prosent mens Norge kun hadde en ledighet på 3,1 prosent.
Noen er likevel uenige i at vi skal styre økonomien på denne måten. Frps erfarne finanspolitiker, Gjermund Hagesæter, mener finanskrisen viser at markedene fungerer. I en debatt om tiltak for å redde norsk finansnæring sa han: «Uansett viser denne krisen at marknaden korrigerer når vi får bobler i økonomien. Det skjer gong på gong. Heilt frå tulipanspekulasjonane i Holland på 1600-talet til IT-bobla og no til suprimekrisen, har marknaden korrigert når boblene i økonomien blir for store. Det er bra, og det viser at marknaden er den beste reiskapen i denne samanhengen.»
En amerikaner som mister jobben, mister inntekten og får den erstattet av en dårlig ledighetstrygd. Siden USA mangler et offentlig, skattefinansiert helsevesen, er ofte en helseforsikring en del av lønnen. Blir du arbeidsløs, mister du også muligheten til helsebehandling hvis du eller barna dine blir syke. I tillegg opplever mange av dem som blir arbeidsløse i USA for tiden at de ikke lenger har råd til å ha barna i den samme skolen og barnehagen som de har gått i til nå – prisen er for høy.
Sikkerhetsnettet for norske arbeidstakere er langt sterkere enn det USA og de fleste andre land har. Dagpengene er lavere enn lønnen, men høy nok til at de fleste klarer seg. Egenandelen for helsebehandling er lav nok til at trygdede har råd til å gå til lege når de har behov for det. Skolen er gratis, så ingen barn må bytte skole fordi mor eller far har mistet jobben. Barnehagen koster fremdeles penger, men den betydelige prisreduksjonen etter innføring av maksprisen gjør det mulig for mange å beholde barnehageplassen i en slik situasjon.
Å bli arbeidsløs i Norge skaper også økonomiske og sosiale problemer. Særlig personer som er i en utsatt situasjon, økonomisk eller på andre måter, kan oppleve at det å miste jobben er starten på andre problemer. Derfor er det så viktig å bekjempe arbeidsløshet. Men skal du velge hvilket land du skal bli arbeidsledig i, vil Norge være høyt oppe på lista. Dette er et av flere eksempler på hvordan målrettet oppbygging av den norske velferdsstaten gjennom flere tiår har gjort oss mer robuste i forhold til økonomiske kriser. I fellesskap har venstresiden bygd en stat med vilje og evne til å redusere risiko for sine innbyggere. Høyresiden har alltid hevdet at et slikt sikkerhetsnett reduserer den enkeltes motivasjon til å bidra. Historien til den skandinaviske modellen viser at dette ikke stemmer. Fremskrittspartiet vil innføre den amerikanske modellen her hos oss.
En annen viktig byggestein er de automatiske stabilisatorene. I en økonomisk krise øker utgiftene til dagpenger mens skattene blir lavere. Den naturlige konsekvensen av dette ville vært at offentlige utgifter til skoler, jernbanebygging og eldreomsorg reduseres. Da ville det offentlige bidratt til å gjøre krisen større. I stedet sørger de automatiske stabilisatorene for at statsbudsjettet korrigeres automatisk. Det betyr at stat og kommune ikke trenger å stramme inn på sin pengebruk samtidig, noe som ville bidratt til å forsterke de økonomiske problemene. I oppgangstider skjer det motsatte, og motvirker at det offentlige forsterker oppgangstider. Dermed bidrar offentlig sektor i Norge automatisk til å stabilisere aktiviteten i økonomien.
Selv om det skjer automatisk, er dette politikk. For størrelsen på offentlig sektor er avgjørende for effekten. Venstresidens ønske om at fellesskapet skal løse de sentrale velferdsbehovene for alle, fører til en stor offentlig sektor som mer effektivt motvirker økonomiske kriser. I tillegg kommer sjølsagt effekten av en bevisst motkonjunkturpolitikk. Norge er blant landene som stimulerer økonomien sterkest gjennom den økonomiske politikken. For å holde arbeidsledigheten nede bruker vi oljepenger tilsvarende 2,8 prosent av verdiskapningen i landet (BNP). Gjennomsnittet blant andre land er på 1,1 prosent, og det er bare USA og Storbritannia som er på vårt nivå. Vi bruker drøyt 120 oljemilliarder i år, inkludert ekstrabevilgningene i tiltakspakka i vinter. Resultatet er vesentlig lavere arbeidsløshet enn andre land. I februar 2009 var arbeidsledigheten i Sverige 7,5 prosent, Danmark 4,8 prosent, Tyskland 7,4 prosent, Storbritannia 6,5 prosent, EU 7,9 prosent, USA 8,5 prosent mens Norge kun hadde en ledighet på 3,1 prosent.
Noen er likevel uenige i at vi skal styre økonomien på denne måten. Frps erfarne finanspolitiker, Gjermund Hagesæter, mener finanskrisen viser at markedene fungerer. I en debatt om tiltak for å redde norsk finansnæring sa han: «Uansett viser denne krisen at marknaden korrigerer når vi får bobler i økonomien. Det skjer gong på gong. Heilt frå tulipanspekulasjonane i Holland på 1600-talet til IT-bobla og no til suprimekrisen, har marknaden korrigert når boblene i økonomien blir for store. Det er bra, og det viser at marknaden er den beste reiskapen i denne samanhengen.»