Politikk, takk!
Kan finanskrisen repolitisere tenkingen om offentlig sektor?
Av Marianne Marthinsen
Onsdag 13. mai 2009
Last nedOnsdag 13. mai 2009
som PDF
Finanskrisen har ført til unisone krav om kraftigere regulering av finansmarkedene fra folk av nær sagt alle politiske sjatteringer. Det er noe nesten rørende over synet av ledende europeiske konservative som drar gamle Keynes opp av hatten og roper på statlig engasjement og motkonjunkturpolitikk. Diskusjonene om et nytt Bretton Woods og global styring går høyt. Politikken har fått sin renessanse på bekostning av markedskreftene.
Før jul presenterte Fafo en undersøkelse som viste at finanskrisa endrer folks oppfatning om offentlig sektor. Den slår fast at det er en økende oppslutning om offentlig sektor, større vilje til å betale skatt og stor skepsis til privatisering. Interessant nok er skillelinjene mellom høyre- og venstresidevelgerne mindre klare enn før. Kanskje kan finanskrisa også bidra til en bredere debatt om markedsrettingen i offentlig sektor. Kanskje kan vi oppleve at tenkingen rundt styringen av offentlig sektor repolitiseres.
Tendensen med fristilling og innføring av markedstenking i offentlig sektor kom som en reaksjon på eksplosjonen i offentlig utgifter på 80-tallet. Mye av kritikken var rettmessig, men det er også viktig å huske på at den store kapasitetsøkningen vi har sett, særlig i sosial- og omsorgssektoren har vært helt nødvendig for å sikre kvinners mulighet til deltagelse i yrkeslivet. Til tross for at mange av kvinnene er sysselsatt i offentlig sektor, har jenters inntog betydd markant økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft også i det private næringslivet. Det har vært viktig for både produktivitetsvekst og konkurranseevne, og det økte omfanget på offentlig sektor har altså vært en forutsetning for at det kunne skje.
Et helt sentralt element i moderniseringen av offentlig sektor var å skape vanntette skott mellom politikk og administrasjon. Politikere skulle bare definere målsettinger. Hvordan målene nås ble ikke lenger ansett som politikk – noe som naturligvis er grunnleggende feil. Effektiviteten skulle forbedres ved bruk av ledelsesprinsipper hentet fra privat sektor. Det innebar ikke nødvendigvis privatisering, men opprettelse av kvasimarkeder innenfor forvaltningen med autonome enheter som alle opererte med egne målsettinger og med egne budsjetter. Det er illustrerende at antall enheter innenfor den statlige forvaltningen ble redusert med 31 prosent fra 1990 til 2004, mens antall statsselskaper økte med over 50 prosent i samme periode. I kommunene er den tradisjonelle sektororganiseringen blitt kraftig utfordret de siste årene. Mens 13 prosent av kommunene hadde etablert autonome resultatenheter i 2000, var det samme tallet 45 prosent i 2004.
Fristilling er ikke nødvendigvis alltid feil, men med fristilling som overordnet strategi oppstår det en overhengende fare for at helhetstankegangen forsvinner, ansvaret forvitrer og for at det oppstår absurde situasjoner hvor offentlige etater bruker store ressurser på å skrive kontrakter og fakturere hverandre. Det finnes uendelig mange eksempler på at byråkratiet har tatt fullstendig overhånd når kontrakter og stykkprissystemer har tatt over for en felles og politisk begrunnet målsetting. I Oslo kommune hvor denne tenkingen antagelig har kommet lengst brukes det tid og ressurser på at kommunen krever inn husleie av seg selv til seg selv. Kollektivsystemet er delt opp i så mange enheter at det en vinter var umulig å finne ut hvem som hadde ansvaret for å rydde snø på perrongene. I Canada så vi et av de mest graverende utslagene av offentlig ansvarsforvitring i år 2000 da 7 mennesker døde og 2.300 ble syke på grunn av forurenset drikkevann. Den rutinemessige testingen av vannet var satt ut til et privat selskap, men uklarhet om rapporteringsansvaret og hvem som egentlig var oppdragsgiver gjorde at informasjonen ikke kom frem til helsemyndighetene i tide.
De fleste private selskaper har mål som enkelt lar seg tallfeste. De skal levere et visst kvantum til en viss pris. Begrunnelsen for velferdsstaten er politisk. Den skal sikre innbyggerne grunnleggende trygghet, skape rettssikkerhet og være åpen og demokratisk. Hvordan måler man det? Å utforme en perfekt kontrakt med perfekte incentiver er svært krevende. Ingen kontrakt kan klare å fange opp velferdsstatens kjerneverdier. Det er derfor demokratisk og politisk innflytelse over hvordan vi løser velferdsoppgavene er så viktig. Jeg heier på politikken!
Før jul presenterte Fafo en undersøkelse som viste at finanskrisa endrer folks oppfatning om offentlig sektor. Den slår fast at det er en økende oppslutning om offentlig sektor, større vilje til å betale skatt og stor skepsis til privatisering. Interessant nok er skillelinjene mellom høyre- og venstresidevelgerne mindre klare enn før. Kanskje kan finanskrisa også bidra til en bredere debatt om markedsrettingen i offentlig sektor. Kanskje kan vi oppleve at tenkingen rundt styringen av offentlig sektor repolitiseres.
Tendensen med fristilling og innføring av markedstenking i offentlig sektor kom som en reaksjon på eksplosjonen i offentlig utgifter på 80-tallet. Mye av kritikken var rettmessig, men det er også viktig å huske på at den store kapasitetsøkningen vi har sett, særlig i sosial- og omsorgssektoren har vært helt nødvendig for å sikre kvinners mulighet til deltagelse i yrkeslivet. Til tross for at mange av kvinnene er sysselsatt i offentlig sektor, har jenters inntog betydd markant økt tilgang på kvalifisert arbeidskraft også i det private næringslivet. Det har vært viktig for både produktivitetsvekst og konkurranseevne, og det økte omfanget på offentlig sektor har altså vært en forutsetning for at det kunne skje.
Et helt sentralt element i moderniseringen av offentlig sektor var å skape vanntette skott mellom politikk og administrasjon. Politikere skulle bare definere målsettinger. Hvordan målene nås ble ikke lenger ansett som politikk – noe som naturligvis er grunnleggende feil. Effektiviteten skulle forbedres ved bruk av ledelsesprinsipper hentet fra privat sektor. Det innebar ikke nødvendigvis privatisering, men opprettelse av kvasimarkeder innenfor forvaltningen med autonome enheter som alle opererte med egne målsettinger og med egne budsjetter. Det er illustrerende at antall enheter innenfor den statlige forvaltningen ble redusert med 31 prosent fra 1990 til 2004, mens antall statsselskaper økte med over 50 prosent i samme periode. I kommunene er den tradisjonelle sektororganiseringen blitt kraftig utfordret de siste årene. Mens 13 prosent av kommunene hadde etablert autonome resultatenheter i 2000, var det samme tallet 45 prosent i 2004.
Fristilling er ikke nødvendigvis alltid feil, men med fristilling som overordnet strategi oppstår det en overhengende fare for at helhetstankegangen forsvinner, ansvaret forvitrer og for at det oppstår absurde situasjoner hvor offentlige etater bruker store ressurser på å skrive kontrakter og fakturere hverandre. Det finnes uendelig mange eksempler på at byråkratiet har tatt fullstendig overhånd når kontrakter og stykkprissystemer har tatt over for en felles og politisk begrunnet målsetting. I Oslo kommune hvor denne tenkingen antagelig har kommet lengst brukes det tid og ressurser på at kommunen krever inn husleie av seg selv til seg selv. Kollektivsystemet er delt opp i så mange enheter at det en vinter var umulig å finne ut hvem som hadde ansvaret for å rydde snø på perrongene. I Canada så vi et av de mest graverende utslagene av offentlig ansvarsforvitring i år 2000 da 7 mennesker døde og 2.300 ble syke på grunn av forurenset drikkevann. Den rutinemessige testingen av vannet var satt ut til et privat selskap, men uklarhet om rapporteringsansvaret og hvem som egentlig var oppdragsgiver gjorde at informasjonen ikke kom frem til helsemyndighetene i tide.
De fleste private selskaper har mål som enkelt lar seg tallfeste. De skal levere et visst kvantum til en viss pris. Begrunnelsen for velferdsstaten er politisk. Den skal sikre innbyggerne grunnleggende trygghet, skape rettssikkerhet og være åpen og demokratisk. Hvordan måler man det? Å utforme en perfekt kontrakt med perfekte incentiver er svært krevende. Ingen kontrakt kan klare å fange opp velferdsstatens kjerneverdier. Det er derfor demokratisk og politisk innflytelse over hvordan vi løser velferdsoppgavene er så viktig. Jeg heier på politikken!