Yt etter evne
Høyresidens argumenter mot omfordeling gir ingen mening.
Av Heikki Holmås
Onsdag 03. juni 2009
Last nedOnsdag 03. juni 2009
som PDF
Høyresidens representanter snakker mye om å bekjempe fattigdom, men argumenterer imot omfordeling. Det tilslører debatten og gir overhodet ingen mening når de fl este mål på fattigdom som brukes, måler hvordan nettopp fordelingen av inntekt mellom folk og ikke hvor mange som sulter.
Da Fordelingsutvalget, ledet av Statistisk sentralbyrås forskningsdirektør Ådne Cappelen, la frem sin rapport (NOU 2009:10), svarte Ulf Leirstein fra partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet følgende på et spørsmål om han mente økte forskjeller var et problem: «Jeg synes ikke det er et stort problem. Ofte kommer de av folks frie valg». Høyres nestleder Jan Tore Sanner uttrykte det på beste pareto-optimale vis: «Jeg er grunnleggende uenig i utgangspunktet om at noen får det bedre ved at andre får det verre». For å oversette så folk forstår: «Vi kan godt kaste smuler til de fattigste, men ikke hvis det innebærer omfordeling fra de som har mest».
Det gir ingen mening i Norge å bruke lavinntektsmål som tar utgangspunkt i hva som trengs for å ha penger nok til mat og klær for å overleve. Å være fattig, i betydningen å ha lite penger, i Norge i dag handler om ikke å ha råd til å være med på det alle andre er med på. OECD har et lavinntektsmål som tar utgangspunkt i at folk skal kunne disponere minst 50 prosent av medianinntekten. EU har et mål på minst 60 prosent. Fordelingsutvalget har lagt seg på EU-målet. Det innebærer at en enslig må tjene minst 157 000 kroner i året (2007-nivå) for å ikke regnes for å være i lavinntektsgruppen. En enslig forsørger med ett barn må ha en inntekt på minst 205 000 (2007-nivå) for å være over grensen for lavinntekt.
I løpet av 2008–2010 har de rødgrønne partiene gjennomført to grep som bringer titusener ut av lavinntektsgruppen. Det ene er at alle minstetrygder, som minstepensjon og overgangsstønad for enslige forsørgere i to trinn, settes opp til to ganger grunnbeløpet i folketrygden fra 2010, for tiden 140.512. Utgangspunktet for minstepensjonen var 1,7933 G, som med dagens grunnbeløp ville blitt 125.990. Minstepensjonistene får med andre ord mer enn 1000 kroner ekstra å rutte med i måneden i tillegg til lønnsveksten i samfunnet som de siste årene har vært sterk. Enslige forsørgere får økt inntekten sin fra 127.163 til 140.256, igjen mer enn 1000 ekstra å leve for i måneden.
Det andre grepet er en styrking av bostøtten med en milliard kroner og utvidelse til å gjelde cirka 50.000 flere personer, fra 100.000 til 150.000 mottakere. Bostøtten er en statlig stønad som på en ubyråkratisk måte gir folk som har lav inntekt og høye boutgifter rett til bostøtte etter søknad etter en fast utregningsmåte. En kvalifiseringsstønadsmottaker, minstepensjonist eller lavtlønnet arbeidstaker som tjener 140.000 kroner og bor i en bolig som koster 5000 kroner i måneden, vil med den nye bostøtten få utbetalt om lag 23.000 kroner i bostøtte i året og dermed bli hjulpet over lavinntektsgrensen. Tilsvarende vil en enslig forsørger på overgangsstønad som har 140.000 i inntekt, dobbel barnetrygd på 23.280 i året og 6000 kroner i måneden i boligutgifter ligge omkring lavinntektsgrensen. Bostøtteforbedringene, som blant annet er utvidet til å gjelde enslige og par uten barn som er arbeidsløse og med lav inntekt, er det beste singelpolitiske grepet som er tatt, løfter titusener av enslige og par uten barn ut av lavinntektssituasjonen og bedrer økonomien til mange barnefamilier betydelig.
Forbedringen av trygdene skjedde 1. mai i fjor og fullføres 2010. Den nye bostøtten trer i kraft fra 1. juli i år og kommer til utbetaling i august, men resultatene dukker ikke opp i forskjellsstatistikkene før tidligst i 2012, og vil vise at en kanskje over halvparten av de som i dag er på listen over folk med lavinntekt har fått en inntekt som er over grensen.
Barnefamiliene som fortsatt har lav inntekt er neste gruppe som må løftes, i tillegg til sosialhjelpsmottakere. Fordelingsutvalget mener det ville være et godt grep å øke barnetrygden, fordi det treffer barnefamiliene som har mest behov for støtte, samtidig som det at barnetrygden går til alle ikke gjør det mindre lønnsomt for barneforeldre å jobbe. Det er jeg enig i. På mange måter er barnetrygden et skattefradrag for det å ha barn. En økning av barnetrygden burde derfor regnes som skattelette og på den måten fi nansieres gjennom å øke skatten for høytlønnede. Høyresiden har gjort det klart at de er imot omfordeling, så da blir det opp til oss på venstresiden å få det til – hvis folket vil.
Da Fordelingsutvalget, ledet av Statistisk sentralbyrås forskningsdirektør Ådne Cappelen, la frem sin rapport (NOU 2009:10), svarte Ulf Leirstein fra partiet med det misvisende navnet Fremskrittspartiet følgende på et spørsmål om han mente økte forskjeller var et problem: «Jeg synes ikke det er et stort problem. Ofte kommer de av folks frie valg». Høyres nestleder Jan Tore Sanner uttrykte det på beste pareto-optimale vis: «Jeg er grunnleggende uenig i utgangspunktet om at noen får det bedre ved at andre får det verre». For å oversette så folk forstår: «Vi kan godt kaste smuler til de fattigste, men ikke hvis det innebærer omfordeling fra de som har mest».
Det gir ingen mening i Norge å bruke lavinntektsmål som tar utgangspunkt i hva som trengs for å ha penger nok til mat og klær for å overleve. Å være fattig, i betydningen å ha lite penger, i Norge i dag handler om ikke å ha råd til å være med på det alle andre er med på. OECD har et lavinntektsmål som tar utgangspunkt i at folk skal kunne disponere minst 50 prosent av medianinntekten. EU har et mål på minst 60 prosent. Fordelingsutvalget har lagt seg på EU-målet. Det innebærer at en enslig må tjene minst 157 000 kroner i året (2007-nivå) for å ikke regnes for å være i lavinntektsgruppen. En enslig forsørger med ett barn må ha en inntekt på minst 205 000 (2007-nivå) for å være over grensen for lavinntekt.
I løpet av 2008–2010 har de rødgrønne partiene gjennomført to grep som bringer titusener ut av lavinntektsgruppen. Det ene er at alle minstetrygder, som minstepensjon og overgangsstønad for enslige forsørgere i to trinn, settes opp til to ganger grunnbeløpet i folketrygden fra 2010, for tiden 140.512. Utgangspunktet for minstepensjonen var 1,7933 G, som med dagens grunnbeløp ville blitt 125.990. Minstepensjonistene får med andre ord mer enn 1000 kroner ekstra å rutte med i måneden i tillegg til lønnsveksten i samfunnet som de siste årene har vært sterk. Enslige forsørgere får økt inntekten sin fra 127.163 til 140.256, igjen mer enn 1000 ekstra å leve for i måneden.
Det andre grepet er en styrking av bostøtten med en milliard kroner og utvidelse til å gjelde cirka 50.000 flere personer, fra 100.000 til 150.000 mottakere. Bostøtten er en statlig stønad som på en ubyråkratisk måte gir folk som har lav inntekt og høye boutgifter rett til bostøtte etter søknad etter en fast utregningsmåte. En kvalifiseringsstønadsmottaker, minstepensjonist eller lavtlønnet arbeidstaker som tjener 140.000 kroner og bor i en bolig som koster 5000 kroner i måneden, vil med den nye bostøtten få utbetalt om lag 23.000 kroner i bostøtte i året og dermed bli hjulpet over lavinntektsgrensen. Tilsvarende vil en enslig forsørger på overgangsstønad som har 140.000 i inntekt, dobbel barnetrygd på 23.280 i året og 6000 kroner i måneden i boligutgifter ligge omkring lavinntektsgrensen. Bostøtteforbedringene, som blant annet er utvidet til å gjelde enslige og par uten barn som er arbeidsløse og med lav inntekt, er det beste singelpolitiske grepet som er tatt, løfter titusener av enslige og par uten barn ut av lavinntektssituasjonen og bedrer økonomien til mange barnefamilier betydelig.
Forbedringen av trygdene skjedde 1. mai i fjor og fullføres 2010. Den nye bostøtten trer i kraft fra 1. juli i år og kommer til utbetaling i august, men resultatene dukker ikke opp i forskjellsstatistikkene før tidligst i 2012, og vil vise at en kanskje over halvparten av de som i dag er på listen over folk med lavinntekt har fått en inntekt som er over grensen.
Barnefamiliene som fortsatt har lav inntekt er neste gruppe som må løftes, i tillegg til sosialhjelpsmottakere. Fordelingsutvalget mener det ville være et godt grep å øke barnetrygden, fordi det treffer barnefamiliene som har mest behov for støtte, samtidig som det at barnetrygden går til alle ikke gjør det mindre lønnsomt for barneforeldre å jobbe. Det er jeg enig i. På mange måter er barnetrygden et skattefradrag for det å ha barn. En økning av barnetrygden burde derfor regnes som skattelette og på den måten fi nansieres gjennom å øke skatten for høytlønnede. Høyresiden har gjort det klart at de er imot omfordeling, så da blir det opp til oss på venstresiden å få det til – hvis folket vil.