FNs havarikommisjon

Med kriser kommer behovet for å evaluere. Det sies at man kan spotte økonomiske kriser opp gjennom historien ved å se på antall bokutgivelser om emnet fra år til år. Mange land har satt ned finanskrisekommisjoner. I Norge har vi fått en bredt sammensatt gruppe hvor alt fra Karen Helene Ulltveit-Moe til Erik Reinert er representert. Verden v/FN har også hatt sin kommisjon, og den har blitt ledet av nobelprisvinneren Joseph Stiglitz.

I forrige uke diskuterte FN konklusjonene fra rapporten til Stiglitz’ utvalg. Det er konklusjoner som er verdt å legge merke til. Mens mange av tiltakene man diskuterer, blant annet i G20-regi handler om å redde systemet mer eller mindre uendret gjennom krisa, foreslår Stiglitz langt mer varige og dyptgripende endringer for å gjøre økonomien mer bærekraftig.

Friest mulig handel, ikke-diskriminering og åpne grenser har vært kjenningsmelodien de siste tiåra. Svært få benekter at handel er grunnleggende bra, eller at deltagelse i den globale økonomien er en forutsetning for økonomisk velstand. Men når frihandel blir et mål i seg selv og muligheten til å ta sosiale hensyn forsvinner, selv for landene med de aller mest utsatte befolkningene – da er man i ferd med å skape et system som ikke kan overleve på sikt. I Norge har sosiale hensyn og krav til fordeling lagt sterke føringer på den økonomiske politikken. Blandingsøkonomi og en solid velferdsstat har vist seg å ikke bare være solidarisk og fint, men også dønn lønnsomt. En handelspolitikk som gir landene større rom for å drive politikk og ta sosiale hensyn er tvingende nødvendig, og det er den viktigste årsaken til at Stiglitz’ råd er verdt å lytte til.

FNs klimapanel har med sine rapporter satt klimakrisen tungt på den internasjonale dagsorden. Stiglitz foreslår at det opprettes et ekspertpanel for global økonomi etter samme modell. Kommisjonen anbefaler også at man får et økonomisk råd på samme nivå som FNs sikkerhetsråd som skal være overordnet og samkjøre politikken som føres i blant annet IMF, Verdensbanken og WTO. Stiglitz peker også på behovet for et nytt globalt finanssystem som ikke er baser på amerikanske dollar.

Historien om Bretton Woods-institusjonenes rolle og krav om privatisering, offentlige budsjettkutt og liberalisering av utviklingslandenes økonomi er velkjent og godt beskrevet i mange sammenhenger. Det er bakgrunnen for at det i Soria Moria-erklæringen ble skrevet et eget punkt om at FN-sporet må styrkes, og at Norge skal bidra til at multilaterale finansinstitusjoner som IMF gir land politisk handlingsrom, blant annet til å utvikle offentlige velferdstjenester.

I kjølvannet av krisa har G20 og IMF fått styrket sine roller. Etter G20-møtet i London ble det stilt 750 milliarder dollar til rådighet for IMF. Det er bare ett år siden fondet var på randen av konkurs på grunn av manglende tillitt. En gjennomgang Third World Network har gjort av kriselånene som IMF har gitt til de ni landene Georgia, Ukraina, Ungarn, Island, Latvia, Pakistan, Serbia, Belarus og El Salvador, viser at IMF-lånene fortsatt følges av krav om å føre en stram penge- og finanspolitikk med kutt i offentlige budsjetter. Derfor er det så viktig at landene har mulighet til å velge å låne fra andre kreditorer. Stiglitz-kommisjonen mener at vi trenger en alternativ, mer demokratisk kredittinstitusjon. Det er en tanke mange har tenkt tidligere, men som det er nå er politisk rom for å diskutere med mer tyngde.

I bunn og grunn handler dette om å sikre utviklingslandene politisk handlingsrom og mulighet til å skjerme egen befolkning og egen økonomi i en sårbar fase – nøyaktig slik alle utviklede land har gjort før dem. Den omfattende liberaliseringen av finanssektoren har gjort dette handlingsrommet mindre. Utviklingslandene har løftet inn en rekke forslag til mer fleksibilitet i WTO-systemet.

Norge har tradisjon for å spille rollen som brobygger mellom sør og nord i denne type forhandlinger. Det er en rolle som er viktigere enn noensinne. Vi må bidra til å løfte og skape gjennomslag for utviklingslandenes krav på dette området. Det vil bidra til et mer bærekraftig økonomisk system for oss alle.