Helsefarlig marked
Et blikk på Sverige viser at en høyreregjering raskt kan gjøre ting verre.
Av Ali Esbati
Onsdag 15. juli 2009
last nedOnsdag 15. juli 2009
som PDF
Den Frp-delegasjonen som i vår reiste til Malmö-forstedet Rosengård, kunne ikke akkurat finne belegg for at «Sharia-loven har tatt over fullstendig», slik Siv Jensen hadde hevdet. Likevel utropte man Rosengård til «et klart vitnesbyrd om en totalt feilslått politikk» − et eksempel på «hvordan det kan gå hvis vi ikke får en ny politikk» i Norge. Journalistene noterte nøye.
Neste gang foreslår jeg en journalist- og Frp-delegasjon til en annen innvandrertett svensk bydel: Stockholmsforstaden Rinkeby, der jeg selv bodde før jeg flyttet til Norge. Dra til legesenteret («vårdcentralen») der for å se hvordan det kan gå hvis man får en ny politikk som ligger nærmere Frps.
I den svenske hovedstaden har høyrestyret gjennomført «Vårdval Stockholm»: fri etableringsrett for private selskaper, en finansieringsmodell som legger vekt på antallet legebesøk, og fjerning av en fordelingsmekanisme som tok hensyn til sosioøkonomiske forhold.
Resultatet er at ressursene til den offentlig finansierte behandlingen fordeles mer «markedsmessig». En ny rapport konstaterer at områder med høye inntekter har mindre behov for helsetjenester, samtidig som ressursene har gått «fra områder/mottak med større behov til tilsvarende områder/mottak med mindre behov».
Med andre ord mindre helsepenger til dem som er fattige og syke − mer til dem som er rike og friske. For Rinkeby har det gjort at mens pasienttrykket har økt med cirka 40 prosent, har man måttet avvikle rundt halve personalet. Det gjør sikkert susen for både folkehelsen og integrasjonen.
En annen effekt er at institusjonene tjener på korte legebesøk. Det gjør at man liker forkjølelser og urinveisinfeksjoner, men misliker kompliserte sykdomstilfeller. Som sjefen for legesenteret i Vårby − en annen lite fasjonabel forstad − sier til Dagens Nyheter: «Er du multisyk, er du ikke lønnsom. Men det er slike pasienter vi har.»
Systemet er imidlertid til glede for private helsebedrifter, som nå har tatt over halvparten av primærhelsetjenesten i Stockholm. En lege forteller anonymt om «høyst diskutable metoder» på flere steder. Pasienter med stølhet etter trening oppfordres til å komme inn på legebesøk. Prøveresultater meddeles ikke via brev, men ved et nytt, unødvendig, legebesøk.
Nylig kom det fram hvordan helseopplysningstjenesten i Stockholm − som er lagt ut på anbud − og noen helsebedrifter, har brukt bonussystemer der sykepleiere og leger har fått ekstrabetaling hvis de ekspederer mange pasienter på kort tid. Å ta seg god tid til å lytte til pasientenes behov er derimot en tapsvirksomhet.
Det står dårlig til med den svenske økonomien. Store skattesenkninger, utsulting av offentlig sektor og en aktiv, markedsfundamentalistisk passivitet overfor krisen har bidratt til at BNP i år synker med cirka seks prosent − det verste resultatet siden 40-tallet. I denne situasjonen er det naturligvis ekstra gledelig for helsebedriftene å kunne presse behandlingskvaliteten og få betalt med garanterte skattepenger for å gjøre det.
Disse selskapene er hovedsakelig internasjonale konsern, med navn som Carema og Attendo. Flere eies av risikokapitalselskaper. For dem er Sverige et av mange vannhull − men et som er uvanlig innbydende. Den svenske regjeringen har nemlig drevet igjennom en lov som tvinger svenske fylkeskommuner å innføre systemer for valg av behandling av samme type som i Stockholm. Dermed åpnes et marked på 30 milliarder kroner.
Et betydelig innslag av markedstilpasning og private helsetjenester finnes allerede i Norge. Men et raskt blikk på Sverige viser at en forberedt høyreregjering raskt kan gjøre ting mye verre. Frps besettelse av stykkprisfinansiering, og partiets vektlegging av at det «ikke [skal] være et krav om at helse- og omsorgstjenester utføres i offentlig regi, men for offentlig regning» gjør det klart hvilken retning norsk helsevesen vil ta med markedsliberalere som tilrettelegger for den voksende helseindustrien.
Mer enn fantasiene om Rosengård, kan det være verdt å se på det som skjer med svensk helsevesen, og hvordan det bærer «et klart vitnesbyrd om en totalt feilslått politikk».
Neste gang foreslår jeg en journalist- og Frp-delegasjon til en annen innvandrertett svensk bydel: Stockholmsforstaden Rinkeby, der jeg selv bodde før jeg flyttet til Norge. Dra til legesenteret («vårdcentralen») der for å se hvordan det kan gå hvis man får en ny politikk som ligger nærmere Frps.
I den svenske hovedstaden har høyrestyret gjennomført «Vårdval Stockholm»: fri etableringsrett for private selskaper, en finansieringsmodell som legger vekt på antallet legebesøk, og fjerning av en fordelingsmekanisme som tok hensyn til sosioøkonomiske forhold.
Resultatet er at ressursene til den offentlig finansierte behandlingen fordeles mer «markedsmessig». En ny rapport konstaterer at områder med høye inntekter har mindre behov for helsetjenester, samtidig som ressursene har gått «fra områder/mottak med større behov til tilsvarende områder/mottak med mindre behov».
Med andre ord mindre helsepenger til dem som er fattige og syke − mer til dem som er rike og friske. For Rinkeby har det gjort at mens pasienttrykket har økt med cirka 40 prosent, har man måttet avvikle rundt halve personalet. Det gjør sikkert susen for både folkehelsen og integrasjonen.
En annen effekt er at institusjonene tjener på korte legebesøk. Det gjør at man liker forkjølelser og urinveisinfeksjoner, men misliker kompliserte sykdomstilfeller. Som sjefen for legesenteret i Vårby − en annen lite fasjonabel forstad − sier til Dagens Nyheter: «Er du multisyk, er du ikke lønnsom. Men det er slike pasienter vi har.»
Systemet er imidlertid til glede for private helsebedrifter, som nå har tatt over halvparten av primærhelsetjenesten i Stockholm. En lege forteller anonymt om «høyst diskutable metoder» på flere steder. Pasienter med stølhet etter trening oppfordres til å komme inn på legebesøk. Prøveresultater meddeles ikke via brev, men ved et nytt, unødvendig, legebesøk.
Nylig kom det fram hvordan helseopplysningstjenesten i Stockholm − som er lagt ut på anbud − og noen helsebedrifter, har brukt bonussystemer der sykepleiere og leger har fått ekstrabetaling hvis de ekspederer mange pasienter på kort tid. Å ta seg god tid til å lytte til pasientenes behov er derimot en tapsvirksomhet.
Det står dårlig til med den svenske økonomien. Store skattesenkninger, utsulting av offentlig sektor og en aktiv, markedsfundamentalistisk passivitet overfor krisen har bidratt til at BNP i år synker med cirka seks prosent − det verste resultatet siden 40-tallet. I denne situasjonen er det naturligvis ekstra gledelig for helsebedriftene å kunne presse behandlingskvaliteten og få betalt med garanterte skattepenger for å gjøre det.
Disse selskapene er hovedsakelig internasjonale konsern, med navn som Carema og Attendo. Flere eies av risikokapitalselskaper. For dem er Sverige et av mange vannhull − men et som er uvanlig innbydende. Den svenske regjeringen har nemlig drevet igjennom en lov som tvinger svenske fylkeskommuner å innføre systemer for valg av behandling av samme type som i Stockholm. Dermed åpnes et marked på 30 milliarder kroner.
Et betydelig innslag av markedstilpasning og private helsetjenester finnes allerede i Norge. Men et raskt blikk på Sverige viser at en forberedt høyreregjering raskt kan gjøre ting mye verre. Frps besettelse av stykkprisfinansiering, og partiets vektlegging av at det «ikke [skal] være et krav om at helse- og omsorgstjenester utføres i offentlig regi, men for offentlig regning» gjør det klart hvilken retning norsk helsevesen vil ta med markedsliberalere som tilrettelegger for den voksende helseindustrien.
Mer enn fantasiene om Rosengård, kan det være verdt å se på det som skjer med svensk helsevesen, og hvordan det bærer «et klart vitnesbyrd om en totalt feilslått politikk».
