Gretten gammel gubbe
Hvor viktig er Hagens dagligvareimperium for nasjonens ve og vel?
Av Marianne Marthinsen
Onsdag 29. juli 2009
last nedOnsdag 29. juli 2009
som PDF
Om Klassekampens lesere er grundig lei av å lese om Stein Erik Hagen og formuesskatt så har jeg stor forståelse for det, men jeg klarer rett og slett ikke å dy meg. Hans furtne og indignerte «opprør» mot det rødgrønne skatteregimet får meg nemlig til å lure på om han har det på samme måte som meg selv da jeg som liten lot raseriet over dårlig middagspolitikk eller fordelsbehandling av lillesøster kulminere i at jeg rømte stua.
Bak låst dør inne på mitt eget rom tok jeg det som en selvfølge at det foregikk hektiske krisemøter og rådslag om hvordan urettferdigheten som var begått mot meg kunne rettes opp slik at jeg ville komme ut igjen. Nederlaget var totalt da jeg måtte innse at protestaksjonene ble møtte med lite annet enn et skuldertrekk, eller i beste fall overbærende latter. Både Hagen og jeg valgte til slutt fellesskapet i stua, men ingen skulle få røre lekene mine – de ble igjen inne på rommet – og jeg passet på å være skikkelig, skikkelig sur.
Jeg må innrømme at jeg synes det er bitte litt festlig når omdømmeeksperter stempler Hagens forsøk på å fremstille seg selv som forfulgt og fordrevet som stakkarslig. Selv blant andre rikinger er det lite sympati å hente. Mangemillionær Arthur Buckhart fyser, storinvestor Jens Ulltveit-Moe tror Hagen snart flytter hjem igjen og Dagens Næringsliv kaller Hagens uttalelse om at «Vi har ikke noe annet valg, egentlig» for en av tidenes mest patetiske flyttemeldinger.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Hagen flytter ut. Han er ute etter å utnytte skatteavtalen mellom Norge og Sveits for å unngå formuesskatt og arveavgift. Ingen i Norge betaler mer enn 1,1 prosent av formuen sin i skatt. Det har Hagen selvfølgelig råd til selv om denne skatten har blitt tredoblet for enkelte av de aller rikeste under rødgrønt styre. Han mener bare at fordi han skaper arbeidsplasser, så bør han ikke betale skatt på linje med andre folk.
Jeg forstår i og for seg argumentet om at det er dumt å skattlegge såkalt «arbeidende kapital» så hardt at ingen er villige til å ta risikofylte investeringer. Vi trenger folk som skaper. Men hva er det egentlig Hagen har skapt? Hvor viktig er hans dagligvareimperium for nasjonens ve og vel? All ære til mannen for det han har fått til, og for all del – vi trenger butikker – men den store verdiskapningen skjer jo der produktene lages. I bunn og grunn har mannen tjent seg rik på å hente ut gevinst ved å selge videre det som andre har skapt.
Det er ikke slik at Norge ville vært fattigere ute Rimi. Da ville vi ha kjøpt nøyaktig de samme varene i butikker som så litt annerledes ut, og de folkene som jobbet i butikkene ville kanskje hatt en annen farge på uniformen sin. Nå er Rimi-butikkene solgt, men Hagen investerer stort sett i den samme businessen. Derfor finnes det ikke snev av samsvar mellom Hagens arroganse og den faktiske betydningen de 20 milliardene hans har for vår økonomi.
Vårt store problem er tilgang på folk som kan jobbe. Til og med i finanskrisetider er det umulig å gå ut og spise eller klippe håret uten å møte på en svenske. Vi klarer ikke å fylle alle funksjoner i samfunnet vårt selv. I framtida kommer vi til å ha kjempeutfordringer med å skaffe nok hender i eldreomsorgen, vi skal ha flere lærere inn i skolen og vi skal ha smarte ingeniører som kan utvikle framtidas energiløsninger.
Vår utfordring handler om tilgang på humankapital, og den handler om hvordan vi skaper innovasjon og grunnlag for ny og fremtidsretta industri. I den sammenheng er enhver diskusjon om skatt relevant. Selv er jeg for eksempel opptatt av avskrivningsregler og hvordan vi stimulerer norsk industri til å utvikle seg og gjøre nye store investeringer. Mine bekymringer handler i veldig liten grad om hvor mange nye butikkonsepter vi klarer å utvikle. Om de folka som jobber i Hagens butikker hadde flyttet, ja da hadde nasjonen hatt et alvorlig problem. At Hagens døtre rømmer landet sammen med en formue det knapt skattes av, er ikke noe som vil ta fra den jevne nordmann nattesøvnen. Ingen operer i et vakuum, og folk som tjener store penger på å operere i et stabilt samfunn med tilgang på høyt utdannet arbeidskraft, god infrastruktur og en stat som stiller opp i krisetider bør i anstendighetens navn være med på å betale regninga.
Bak låst dør inne på mitt eget rom tok jeg det som en selvfølge at det foregikk hektiske krisemøter og rådslag om hvordan urettferdigheten som var begått mot meg kunne rettes opp slik at jeg ville komme ut igjen. Nederlaget var totalt da jeg måtte innse at protestaksjonene ble møtte med lite annet enn et skuldertrekk, eller i beste fall overbærende latter. Både Hagen og jeg valgte til slutt fellesskapet i stua, men ingen skulle få røre lekene mine – de ble igjen inne på rommet – og jeg passet på å være skikkelig, skikkelig sur.
Jeg må innrømme at jeg synes det er bitte litt festlig når omdømmeeksperter stempler Hagens forsøk på å fremstille seg selv som forfulgt og fordrevet som stakkarslig. Selv blant andre rikinger er det lite sympati å hente. Mangemillionær Arthur Buckhart fyser, storinvestor Jens Ulltveit-Moe tror Hagen snart flytter hjem igjen og Dagens Næringsliv kaller Hagens uttalelse om at «Vi har ikke noe annet valg, egentlig» for en av tidenes mest patetiske flyttemeldinger.
Det er ikke vanskelig å se hvorfor Hagen flytter ut. Han er ute etter å utnytte skatteavtalen mellom Norge og Sveits for å unngå formuesskatt og arveavgift. Ingen i Norge betaler mer enn 1,1 prosent av formuen sin i skatt. Det har Hagen selvfølgelig råd til selv om denne skatten har blitt tredoblet for enkelte av de aller rikeste under rødgrønt styre. Han mener bare at fordi han skaper arbeidsplasser, så bør han ikke betale skatt på linje med andre folk.
Jeg forstår i og for seg argumentet om at det er dumt å skattlegge såkalt «arbeidende kapital» så hardt at ingen er villige til å ta risikofylte investeringer. Vi trenger folk som skaper. Men hva er det egentlig Hagen har skapt? Hvor viktig er hans dagligvareimperium for nasjonens ve og vel? All ære til mannen for det han har fått til, og for all del – vi trenger butikker – men den store verdiskapningen skjer jo der produktene lages. I bunn og grunn har mannen tjent seg rik på å hente ut gevinst ved å selge videre det som andre har skapt.
Det er ikke slik at Norge ville vært fattigere ute Rimi. Da ville vi ha kjøpt nøyaktig de samme varene i butikker som så litt annerledes ut, og de folkene som jobbet i butikkene ville kanskje hatt en annen farge på uniformen sin. Nå er Rimi-butikkene solgt, men Hagen investerer stort sett i den samme businessen. Derfor finnes det ikke snev av samsvar mellom Hagens arroganse og den faktiske betydningen de 20 milliardene hans har for vår økonomi.
Vårt store problem er tilgang på folk som kan jobbe. Til og med i finanskrisetider er det umulig å gå ut og spise eller klippe håret uten å møte på en svenske. Vi klarer ikke å fylle alle funksjoner i samfunnet vårt selv. I framtida kommer vi til å ha kjempeutfordringer med å skaffe nok hender i eldreomsorgen, vi skal ha flere lærere inn i skolen og vi skal ha smarte ingeniører som kan utvikle framtidas energiløsninger.
Vår utfordring handler om tilgang på humankapital, og den handler om hvordan vi skaper innovasjon og grunnlag for ny og fremtidsretta industri. I den sammenheng er enhver diskusjon om skatt relevant. Selv er jeg for eksempel opptatt av avskrivningsregler og hvordan vi stimulerer norsk industri til å utvikle seg og gjøre nye store investeringer. Mine bekymringer handler i veldig liten grad om hvor mange nye butikkonsepter vi klarer å utvikle. Om de folka som jobber i Hagens butikker hadde flyttet, ja da hadde nasjonen hatt et alvorlig problem. At Hagens døtre rømmer landet sammen med en formue det knapt skattes av, er ikke noe som vil ta fra den jevne nordmann nattesøvnen. Ingen operer i et vakuum, og folk som tjener store penger på å operere i et stabilt samfunn med tilgang på høyt utdannet arbeidskraft, god infrastruktur og en stat som stiller opp i krisetider bør i anstendighetens navn være med på å betale regninga.
