Nordisk ethos

For et halvt år siden var jeg gjest på en forelesning ved Yale University. På et kombinert kurs i økonomi og filosofi gikk professor John Roemer gjennom ulike former for ethos, eller innstillinger og skikker i et samfunn. I noen samfunn, hevdet han, var der bygget opp en tradisjon med egen vinning i sentrum, mens det i andre samfunn så ut til å være større bevissthet om fellesskap.

Tema for forelesningen var filosofen John Rawls’ rettferdighetsprinsipp. Hans hovedpoeng var at et fordelingsprinsipp må velges for sin egen del for å bli rettferdig. En må kunne stemme for et slikt prinsipp uten å kjenne sin egen plassering i inntektsfordelingen («bak et slør av uvitenhet», som Rawls skrev). Med et interesseløst utgangspunkt ville de fleste foreslå en lik fordeling, der alle har den samme inntekten.

«Hvordan har man klart å bygge samfunn som de skandinaviske landene, som bygger på så stor grad av likhet?», hørte jeg professor Roemer spørre. Svaret hans var: «De må ha en annen samfunnsethos enn det USA har.» Dette ga meg en blandet følelse: På den ene siden stolthet; på den andre siden en urolig trang til å påpeke at alt ikke er så rosenrødt i Norge heller. Vi har helsekøer, og vi har et voksende populistisk parti som krever lavere skatter og mindre omfordeling.

Likevel tror jeg at Roemer har et poeng. Det finnes ulike måter å bygge samfunn på, og det er likeledes stor variasjon i hva som motiverer folk. For eksempel kan vi ha moralske motiver for å gjøre noe annet enn vår økonomiske egeninteresse skulle tilsi; de fleste blir motivert av både moral og privatøkonomi. Hva som teller mest i ulike situasjoner er individuelt forskjellig – men også avhengig av hva slags samfunn man lever i.

Flere forskningsstudier har vist at innføring av økonomiske insentiver kan fortrenge eksisterende moralske insentiver. Et eksempel er hentet fra en barnehage, der noen foreldre til stadighet hentet barna sine for sent. Barnehagen besluttet derfor å innføre en avgift – med det resultatet at flere foreldre kom for sent. Når de nå kunne betale for senere henting, ble dette en rent økonomisk avveining. Tidligere hadde spørsmålet om hentetid vært en moralsk avveining, der det helt klart var galt å hente barna for sent.

Et annet eksempel er blodgiving. Flere land har hatt problemer med å få nok donorer, og har innført en ordning der hver enkelt blodgiver får utbetalt en mindre pengesum. To problemer har oppstått med dette systemet. For det første har deltagelsen sunket. For dem som tidligere stilte opp gratis av moralske grunner, blir dette nå en økonomisk avveining – og de kan tjene mer penger på andre ting. For det andre har det oppstått et såkalt seleksjonsproblem. Det ser ut til at det man kan kalle «pengeblodgivere» er en kvalitativt annen gruppe enn «moralske blodgivere». Noen steder viste det seg at den nye gruppen blodgivere hadde flere og andre typer sykdommer enn den gruppen som tidligere hadde gitt blod.

John Roemer spurte meg etter forelesningen om jeg trodde der fantes en slik nordisk ethos som var annerledes enn den amerikanske. Svaret mitt var ja – selv om jeg måtte innrømme at jeg til tider synes det er vanskelig å få øye på fellesskapstankegangen, også her til lands. Men vi vet fra økonomiske eksperimenter at moralske avveininger veier tungt i den norske befolkningen.

Jeg fortalte John Roemer om min opplevelse da jeg første gang skulle betale skatt. Jeg hadde akkurat kommet over fribeløpet og skulle bli trukket 300 kroner fra lønningen min. Jeg kom hjem til mine foreldre og beklaget meg, hvorpå min far svarte at dette burde jeg være glad for. Endelig fikk jeg muligheten til å bidra til det fellesskapet som jeg hele livet hadde mottatt tjenester fra. Fram til da hadde jeg kun mottatt skole- og helsetjenester, lesemuligheter fra biblioteket og subsidiert barneidrett.

«Det må da føles godt å bidra!» Kanskje dette er – eller i det minste har vært – noe av det vi kan kalle for en genuint nordisk ethos?