Katetersosialisme?

Før jul utgir Res Publica den norske økonomen Torkel H. Aschehougs hovedverk – «Sosialøkonomi» – i fire bind med nytt forord. «Sosialøkonomi» er preget av politiske og økonomiske hendelser gjennom Aschehougs lange profesjonelle virke som jurist og økonom. Hans karriere som økonom strakte seg fra et studieopphold i England under den store finanskrisen i 1847 – som i 1848 var med på å utløse revolusjoner i alle store europeiske land unntatt England og Russland – til den store finanskrisen i USA mens han arbeidet med siste bind av verket, i 1907. Ikke unaturlig er hans kapittel om finanskriser meget fyldig, spesielt sett med dagens øyne, nå når vi i tiår har utdelt Nobelpriser i økonomi til folk som «beviste» at finanskriser ikke kunne skje og at Keynes tok feil. Utgivelsen er en del av markeringen av at det i år er 100 år siden Aschehoug gikk bort.

«Sosialøkonomi» er et massivt og teoretisk uhyre solid verk. Forfatteren siterer 899 andre økonomer, og det er tydelig at målet har vært størst mulig faglig bredde. Verkets tittel minner oss om at begrepene sosialøkonomi (i Norge) og nasjonaløkonomi (i Sverige) begge ble født som kontinentale protestbevegelser mot David Ricardos liberalistiske økonomi som verken tok sosiale eller nasjonale hensyn.

Aschehoug var professor i både rettsvitenskap, statsøkonomi og statistikk ved Universitetet i Oslo, men er i dag langt mer kjent på juridisk fakultet enn blant samfunnsøkonomene. En viktig grunn til dette er at juristene, i motsetning til økonomene, holder sitt eget fags historie i hevd. Metodologien i Aschehougs sosialøkonomi er preget av juristens. Også i økonomifaget oppnås her objektivitet gjennom å se en sak fra flere sider, ikke gjennom a priori forutsetninger om hvordan verden ville kunne sett ut i en idealsituasjon. Som hos Den tyske historiske skolen er «praksisnærhet» en viktig underliggende målsetting.

Det hersker ingen tvil om at det er i den tyske historiske økonomiskolen Torkel Aschehoug faglig hører hjemme. Det var representanter for denne økonomiske skolen som i 1872 grunnla «Foreningen for Sosialpolitikk» som skulle skape velferdsstatens viktigste institusjoner. Foreningen bestod av personer som hadde forstått alvoret i «det sosiale spørsmål» som red Europa som en mare. De hadde sett at Marx hadde rett i sin analyse, men de godtok ikke hans løsninger på problemene. Deres politiske motstandere kalte dem «katetersosialister».

Når Aschehoug beskriver «Foreningen for Sosialpolitikk» beskriver han også sitt eget syn: «Denne (foreningen) vil verken ofre samfunnet for individet, ei heller individet for samfunnet, men forsone begges interesse». Aschehoug var formann i Det konservative parti og stortingsmann for partiet fra 1868 til 1882. Men likevel er staten til stede som en meget viktig aktør i hele hans økonomiske verk.

Det er i dette tilsynelatende paradokset – at Aschehoug kunne være formann i Det konservative partiet samtidig som han tilhørte det datidens liberalister hånte som «katetersosialister» som arbeidet for en velferdsstat – at hans verk er så viktig. Det bringer frem og forklarer ufattelig mange økonomiske og politiske nyanser som har gått tapt i etterkrigstidens mørketid i økonomifaget. Kontrasten mellom virkelighetsforståelsen i Aschehougs økonomifag på den ene side og nyklassisismens grelle forenklinger og nyliberalismens statsfiendtlige versjon av samme på den annen side vil fremstå tydelig for enhver som tar seg tid til noen timer med Aschehougs økonomiske hovedverk.

I et leksikon fra 1904 heter det om hans Sosialøkonomi: «Dette verket er en pryd for norsk vitenskap også av den grunn at det med et slag bringer vårt lands deltagelse i den samfunnsvitenskapelige forskning på høyde med samtidens kvalitativt ypperste i noe land». I 1908 ble Aschehoug tildelt Borgerdådsmedaljen i Gull, en heder som bare er blitt 28 nordmenn til del.

Aschehoug var konservativ, og man vil finne ideer som med dagens tidsånd synes forstokket. Hans kvinnesyn er dessverre bare det man kan forvente av en prestesønn født i 1822. Men Aschehoug var en nasjonsbyggende teoretiker som arbeidet for et selvstendig Norge. Han var del av en bevegelse som ville temme liberalismens eksesser og skapte en mengde nye institusjoner som faktisk klarte dette. Dette står i sterk kontrast til dagens nyliberalisme der det ikke spiller noen rolle om et land faller tilbake til økonomisk monokultur som råvareproduserende koloni.