Hollandsk (p)syke
Det finnes alternativer til dagens norske strategi.
Av Erik Reinert
Onsdag 09. des 2009
Last nedOnsdag 09. des 2009
som PDF
«Hollandsk syke» er nasjonens nye trusselbilde. Denne sykdommen innebærer at en lands store lykketreff ved å kunne eksportere verdifulle naturressurser på lang sikt blir et mareritt, fordi prosessen fører til avindustrialisering og økonomisk monokultur. Et av elementene i denne syken er at naturressursenes økonomiske overflod skaper høyt kostnadsnivå og verdistigning på naturressurslandets valuta. Et annet er at det blir mulig å bruke økte inntekter i offentlig sektor. Det fokuseres imidlertid nå nokså ensidig på sykdommen som et resultat av høye offentlige utgifter. En viktig del av mekanismen utgjøres imidlertid av økningen i prisen på kroner og av kostnadsnivået generelt, noe som isolert sett ikke løses ved å manipulere med offentlig sektor.
Prototypen på hollandsk syke er slett ikke Holland – syken der fra 1960-tallet var som en lett forkjølelse å regne – men avindustrialiseringen av Spania fra slutten av 1500-tallet. Flommen av gull og sølv fra den nye verden førte til en rask avindustrialisering, godt hjulpet av en næringspolitikk som beskyttet adelens produkter (ull, vin, olivenolje) på bekostning av industrien. Økonomiske historikeres dom over hva som gikk galt i Spania er nokså enstemmig: Landet klarte ikke å investere inntektene fra naturressursene i sitt eget produksjonsapparat. Det ligger et sterkt teknologielement her: Spanias forsøk på å øke landbruksproduksjonen møtte avtagende avkastning og høyere produksjonskostnader, mens man neglisjerte industrien med dens stordriftsfordeler, synergieffekter og teknologiske endring.
Det er i dette perspektivet Stoltenberg-regimet synes å begå samme type feil som Spania gjorde. Petroleumsinntektene utgjør en type arbeidsfri inntekt, en grunnrente fra olje og gass. Dagens norske strategi går i stor grad ut på å konvertere denne typen arbeidsfri inntekt til en annen type arbeidsfri inntekt: til internasjonale finansinvesteringer som i stor grad viste seg å bli til finansspekulasjoner. Alternativer er å investere mer av grunnrenteinntektene for å oppgradere det nasjonale produksjonsapparatet (dette krever at man mentalt skiller mellom «investering» og «bruk», hvilket man i liten grad gjør nå).
Kollega Per Heum ved SNF i Bergen hadde et godt poeng forleden. Han viste til kombinasjonen av hollandsk syke og norsk psyke. Den norske psyken kan etter mitt syn beskrives med colaglassmetaforen: En finansminister viste for noen år siden på tv hvordan et colaglass rant over dersom man fortsatte å helle etter at det var blitt fullt. Poenget var at pengebruk i Norge ville skape inflasjon. Dette er etter mitt syn en farlig metafor fordi den reflekterer et svært statisk syn på økonomien.
USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan får som fortjent mye av skylden for å ha forårsaket finanskrisen, men han skal ha ære av at han ikke tok livet av IT-boomen i USA tidlig på 1990-tallet. Da mange begynte å advare mot inflasjon, oppdaget Greenspan økonomen Joseph Schumpeter. Ved hjelp av Schumpeter forklarte Greenspan at i en periode med stor teknologisk endring og rask produktivitetsutvikling var det mulig å skuffe på mer kull i økonomien uten at det ble inflasjon av det. Innovasjoner skaper deflasjon, det vet alle som har kjøpt PC eller tatt fly til London jevnlig.
Det beste botemiddelet mot hollandsk syke er å endre strukturen i fastlandsøkonomien slik at den blir i stand til å tåle et høyt lønnsnivå. Arbeiderpartiets økonomer i etterkrigstiden forstod hvilke mekanismer som da ble satt i sving: De forstod at da Norge skulle gjenreises, måtte de næringene som ikke tålte et høy lønnsnivå – som for eksempel tøffelfabrikkene – søke til produksjonssteder med lavere lønnsnivå. Denne teknologibaserte økonomiske virkelighetsforståelsen er en helt annen enn den bak colaglasset: Nye høyteknologibedrifter muliggjør en levedyktig eksportorientert fastlandsøkonomi, de skaper ikke oversvømmelse. Av Norges Banks forventningsundersøkelse i forrige uke kunne man kalkulere at 54,9 prosent av eksportbedriftene mente de ville ha færre ansatte om ett år enn i dag, mens bare 44 prosent av bedriftene som ikke konkurrerer på eksportmarkedene mente det samme. Norge har altfor lenge eksportert kunnskap «på rot». Dette har vi ikke råd til lenger.
De samme økonomene som ikke så finanskrisen komme, ser nå heller ikke hvor alvorlig norsk realøkonomi kan rammes mens oljeinvesteringene trappes ned. De tok feil når det gjaldt finanskrisen, og de tar feil igjen.
Prototypen på hollandsk syke er slett ikke Holland – syken der fra 1960-tallet var som en lett forkjølelse å regne – men avindustrialiseringen av Spania fra slutten av 1500-tallet. Flommen av gull og sølv fra den nye verden førte til en rask avindustrialisering, godt hjulpet av en næringspolitikk som beskyttet adelens produkter (ull, vin, olivenolje) på bekostning av industrien. Økonomiske historikeres dom over hva som gikk galt i Spania er nokså enstemmig: Landet klarte ikke å investere inntektene fra naturressursene i sitt eget produksjonsapparat. Det ligger et sterkt teknologielement her: Spanias forsøk på å øke landbruksproduksjonen møtte avtagende avkastning og høyere produksjonskostnader, mens man neglisjerte industrien med dens stordriftsfordeler, synergieffekter og teknologiske endring.
Det er i dette perspektivet Stoltenberg-regimet synes å begå samme type feil som Spania gjorde. Petroleumsinntektene utgjør en type arbeidsfri inntekt, en grunnrente fra olje og gass. Dagens norske strategi går i stor grad ut på å konvertere denne typen arbeidsfri inntekt til en annen type arbeidsfri inntekt: til internasjonale finansinvesteringer som i stor grad viste seg å bli til finansspekulasjoner. Alternativer er å investere mer av grunnrenteinntektene for å oppgradere det nasjonale produksjonsapparatet (dette krever at man mentalt skiller mellom «investering» og «bruk», hvilket man i liten grad gjør nå).
Kollega Per Heum ved SNF i Bergen hadde et godt poeng forleden. Han viste til kombinasjonen av hollandsk syke og norsk psyke. Den norske psyken kan etter mitt syn beskrives med colaglassmetaforen: En finansminister viste for noen år siden på tv hvordan et colaglass rant over dersom man fortsatte å helle etter at det var blitt fullt. Poenget var at pengebruk i Norge ville skape inflasjon. Dette er etter mitt syn en farlig metafor fordi den reflekterer et svært statisk syn på økonomien.
USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan får som fortjent mye av skylden for å ha forårsaket finanskrisen, men han skal ha ære av at han ikke tok livet av IT-boomen i USA tidlig på 1990-tallet. Da mange begynte å advare mot inflasjon, oppdaget Greenspan økonomen Joseph Schumpeter. Ved hjelp av Schumpeter forklarte Greenspan at i en periode med stor teknologisk endring og rask produktivitetsutvikling var det mulig å skuffe på mer kull i økonomien uten at det ble inflasjon av det. Innovasjoner skaper deflasjon, det vet alle som har kjøpt PC eller tatt fly til London jevnlig.
Det beste botemiddelet mot hollandsk syke er å endre strukturen i fastlandsøkonomien slik at den blir i stand til å tåle et høyt lønnsnivå. Arbeiderpartiets økonomer i etterkrigstiden forstod hvilke mekanismer som da ble satt i sving: De forstod at da Norge skulle gjenreises, måtte de næringene som ikke tålte et høy lønnsnivå – som for eksempel tøffelfabrikkene – søke til produksjonssteder med lavere lønnsnivå. Denne teknologibaserte økonomiske virkelighetsforståelsen er en helt annen enn den bak colaglasset: Nye høyteknologibedrifter muliggjør en levedyktig eksportorientert fastlandsøkonomi, de skaper ikke oversvømmelse. Av Norges Banks forventningsundersøkelse i forrige uke kunne man kalkulere at 54,9 prosent av eksportbedriftene mente de ville ha færre ansatte om ett år enn i dag, mens bare 44 prosent av bedriftene som ikke konkurrerer på eksportmarkedene mente det samme. Norge har altfor lenge eksportert kunnskap «på rot». Dette har vi ikke råd til lenger.
De samme økonomene som ikke så finanskrisen komme, ser nå heller ikke hvor alvorlig norsk realøkonomi kan rammes mens oljeinvesteringene trappes ned. De tok feil når det gjaldt finanskrisen, og de tar feil igjen.