Formuesskatt – en nødvendig del av et rettferdig skattesystem
Det som trengs er en omlegging av formuesskatten slik at den blir mer rettferdig og rammer de virkelig rike mer enn de små og sparsommelige. Lavere satser, større bunnfradrag og tetting av skattehull sammen med mer reelt anslåtte verdier på eiendom er en vei å gå som på lang sikt vil mobilisere mer kapital til norsk næringsliv. Skattelettelsene fra regjeringen vil i stor grad tilfalle eierne av dyre boliger og eiendommer, mens eierne av næringskapital kanskje får en skjerpelse. Det er sytinga fra den øvre middelklassen mer enn fra næringslivet som blir hørt av Foss.
Fagre - men ikke forpliktende løfter om store skatteletter
Regjeringen har lagt fram sine forslag til hvordan skattesystemet skal reformeres i skattemeldingen.[1] Her forespeiles store lettelser, 12 milliarder på noen års sikt, men det loves ikke noe konkret i inneværende valgperiode. Det skyldes at det ikke er enighet om en slik prioritering innad i regjeringen. Således er det mer snakk om et valgkampmanifest enn et konkret forslag til reform. Forslaget til stor reform virker dermed svært urealistisk. Finansministeren demonstrerte dette selv da han på spørsmål om konkret innhold i en opprydning av fradrag, som skal bringe inn et proveny på rundt 6 milliarder kroner, nøyde seg med å vise til Kommisjonens[2] innstilling. Han tilføyde at mange, ham selv inkludert, har sine favoritter blant fradragsordningene de vil verne. Disse var fradrag for frivillige gaver og pass av barn. Skal regjeringen fortsette det inntektspolitiske samarbeidet kan den heller ikke foreslå å fjerne fradrag for fagforeningskontingent. Innsparingen virker lite forpliktende. I praksis innebærer reformen lett en skattelette på opp mot 18 milliarder kroner, noe som synes svært urealistisk. En slik skattelette vil nok kunne smøre en reform, men den vil koste mer enn den smaker.
Politikken upassende både på kort og lang sikt
Dette forsterkes av at norsk økonomi for tiden er inne i en periode med ubalansert vekst med sterk privat forbruksvekst, lav vekst i offentlig forbruk og svært lave investeringer. I Statistisk sentralbyrås prognoser framgår det at vi er inne i en formidabel forbruksboble[3]: Fra 2002 til 2006 anslås forbruket å øke med over 150 milliarder kroner eller 22 pst på fire år. Samtidig er investeringene i bedrifter i Fastlands-Norge på et lavmål, med fall i investeringene i perioden 2002-2004. I samme periode mistet industrien 17 000 arbeidsplasser. I denne situasjonen ønsker Høyre å pøse på med skatteletter som vil øke ubalansen. Heldigvis ønsker ikke KrF å være med på forbruksfesten. Vi trenger en sterkere industrisektor og vi trenger et økonomisk fundament for å finansiere økende pensjonsutgifter. Som Pensjonskommisjonen viser, er det store udekkete forpliktelser i Folketrygden.
Lite å glede seg over for skapende næringsliv
Næringslivet har lite å glede seg over i skattemeldingen. Finansministeren sier jo at næringslivet har fått nok skatteletter, nå er det skattelette for lønnstakerne som gjelder. Mon det. Likevel er det urimelig når representanter for næringslivet, som NHO eller Fred Olsen, framstiller skattevilkårene for næringslivet som dårlige. I realiteten går deres kampanje mot formuesskatten ut over mulighetene til å gi næringsvirksomhet mer konkurransedyktige vilkår. Vi må skille mellom skatt på bedrifter (overskuddsskatt) og eiere (utbytte- og formuesskatt). Resten av denne artikkelen bygger på debattinnlegg som undertegnete hadde i Dagens Næringsliv i februar 2004 om formuesskatten, før regjeringen la fram skattemeldingen. Men først må det gis et sammendrag av hva regjeringen forslår i meldingen.
- Redusert toppskatt på arbeidsinntekt.
- Fordelsskatten på egen bolig fjernes. Anslått provenytap: 1,8 mrd. kroner.
- Formuesskatten halveres i løpet av 2006 og 2007 hovedsakelig gjennom reduserte satser, økt innslagspunkt og eventuelt en felles reduksjonsfaktor for alle aksjer ved verdsetting. (Anslått provenytap: 4 mrd. kroner). Det legges opp til å trappe formuesskatten videre ned med sikte på avvikling.
- Aksjeinntekter (utbytte/gevinst) til personer over en beregnet alternativavkastning, skattlegges likt som alminnelig inntekt (aksjonærmodellen). Skatten på høye utbytter og gevinster anslås å gi et proveny på om lag 3 mrd. kroner. Dermed blir det i praksis en toppskatt på aksjeinntekter med en sats på 48 pst. Meningen er å hindre omdefinering av høye lønnsinntekter til aksjeinntekter, som etter dagens skatteregler har lavere sats.
- Regjeringen vurderer å øke kommunenes muligheter til å kreve inn eiendomsskatt både når det gjelder omfang og nivå (økt valgfrihet mht. opptrapping av sats og hvilke eiendommer det kan skrives ut eiendomsskatt på.[4] En ordning der kommunene i større grad gis mulighet til å behandle ulike eiendomstyper forskjellig, vurderes. Inntektene fra eiendomskatten vil i følge meldingen kunne øke med om lag 200-300 mill. kroner.[5]
Regjeringen følger altså ikke opp Kommisjonens forslag om å kompensere bortfall av inntekt fra formuesskatt med økt eiendomsskatt. Selv regner regjeringen ikke med at dette vil føre til særlig økt proveny. Økt inntekt fra toppskatt på aksjer vil dermed mer en motveies av tapet i inntekt fra skatt på formue og bolig. Til sammen inneholder pakken av skatt på kapital en skattelette på 2,5 milliarder kroner.[6] Letten vil i stor grad tilfalle eierne av dyre boliger og eiendommer, mens eierne av næringskapital kanskje får en skjerpelse. Det er sytinga fra den øvre middelklassen mer enn fra næringslivet som blir hørt av Foss.[7]
Den store misforståelsen
Skipsreder Fred Olsen fikk en dobbeltside i Dagens næringsliv 4. februar til å fortelle leserne at formuesskatten er hovedgrunnen til at det går dårlig med norsk næringsliv. Han ergrer seg over formuesskatten, som potensielt gjør et innhogg i kapitalavkastningen og ”fører til en kreftliknende erosjon av norsk næringsliv”. Men det er ikke slik systemet virker, og det vet naturligvis skipsrederen godt. Ellers hadde han ikke vært så rik fremdeles.
Det gis fortsatt betydelige rabatter i formuesskatten. De som har en næringsformue å snakke om, plasserer den i et familieeid selskap, som gis 35 prosent rabatt på alle verdifastsettelser. Kombinert med opptak av lån, eiendomsinvesteringer og gjentatte selskapsoperasjoner betyr dette at formuesskatten på disse aktiva raskt går mot null. Derfor er det bare skuebrød når Olsen opererer med en ”tenkt formuesskatt på total markedsverdi av Oslo børs” som om det er en interessant tallstørrelse.
Det lønner seg ikke å operere med den slags skattetriks hvis man er en småaksjonær eller vanlig formuende person. Den gruppen formuesskatten reelt sett rammer mest, er de som bor i en beskjeden og nedbetalt bolig, og har spart penger i bankinnskudd og mindre aksjeinnskudd. Disse ser sine oppsparte midler redusert av inflasjon og skatt.
Langt bedre er det da å låne så mye som mulig og investere i dyre boliger og landsteder (hytte er en misvisende betegnelse). Boligen kan en så selge uten gevinstskatt etter kort tid. Endog kan man leie ut halvparten av boligen og oppnå skattefri inntekt. Dette fører naturligvis til stor feilplassering av sparemidler, med overinvestering i boliger og eiendom.
Det som trengs er derfor en omlegging av formuesskatten slik at den blir mer rettferdig og rammer de virkelig rike mer enn de små og sparsommelige. Lavere satser, større bunnfradrag og tetting av skattehull sammen med mer reelt anslåtte verdier på eiendom er en vei å gå som på lang sikt vil mobilisere mer kapital til norsk næringsliv. Dette er altså stikk motsatt retning av hva regjeringen og finansminister Foss foreslår, som vil redusere samlet skatt på boliger og eiendom.
Fred Olsen legger skylda på tilhengerne av utbytteskatten for at selskapene nå tømmes for penger gjennom høye uttak av utbytte. Dette er snudd på hodet. Det er regjeringen Bondeviks skatteamnesti, ved å oppheve utbytteskatten som var innført som har ført til dette. Nå foreslår regjeringen å gjeninnføre denne skatten, selv om det er i en noe annen form, med et bunnfradrag for avkastning på nivå med bankinnskudd. Det har kostet staten og selskapene store verdier at de borgerlige fjernet den beskjedne skatten på utbytte vi hadde før.
Det er ikke riktig å framstille det norske skattesystemet som uvennlig mot næringsvirksomhet, selv om det nok på enkelte områder kan forbedres. Vi har lav skattesats[8] og de aller fleste andre land har skatt på aksjeinntekt og høyere skatt på kapitalinntekter generelt enn vi har i Norge. Den største skaden for sysselsettingen i industri og konkurranseutsatt virksomhet ble påført av en mislykket pengepolitikk i 2002-2003 med et unødig kostnadssjokk som kostet tusener av arbeidsplasser.[9]
Folk burde slutte å ergre seg så veldig over en formueskatt på 1,1 pst av kapitalen, når banker og fondsmeklerne flest tar om lag dobbelt så mye i provisjon for jobben med å spre folks investeringer i aksjemarkedet. Dette er de blitt søkkrike på, og plasserer i økende grad sine lettjente penger i eiendom.
Formuesskatten: Hvor skal NHO, Rederiforbundet og Regjeringen ta 8 milliarder kroner fra?
Det har vært noe i nærheten av en kampanje for å bli kvitt skatten på formue. I svarene til mitt innlegg om formuesskatt støttet NHOs Tor Steig, Rederiforbundets Marianne Lie, Høyres Jan Tore Sanner, Dagens næringsliv på lederplass og rederiet Høeghs Westbye Høegh[10] alle opp om Fred Olsens krav om at formuesskatten må bort. Problemet er da hvordan en skal erstatte tapet av skatteinntekter på 8 milliarder kroner. Det sier disse debattantene lite om. Bare Marianne Lie berører temaet. Det er feil utgangspunkt, sier hun. Offentlige inntekter betyr altså ingen ting, incentiver for eierskap betyr alt. Slik kan en nok tillate seg å opptre når en representerer en smal gruppe. Regjeringen kan selvsagt ikke det, og heller ikke brede arbeidstakerinteresser som LO.
Å fjerne skatter er lett og populært, det motsatte ikke fullt så enkelt. Bush er et godt eksempel på det og USAs budsjettunderskudd er nå 5 pst av BNP. Jeg ser til min glede at motstanden mot utbytteskatt er i ferd med å svekkes. NHO har jo tidligere hevdet at dette fører til ”innelåsning av kapital”. Imidlertid vil skatt på utbytte etter Skattekommisjonens forslag ikke kunne kompensere bortfallet fullt ut, jf. avsnitt 1.
NHO er enig i at eiendom bør beskattes hardere. Også Høegh er opptatt av at formuesskattens nåværende utforming ”leder til dårlige investeringer og uproduktive plasseringer”. Sanner unngår imidlertid å berøre skatt på eiendom. Høyre har som uttalt mål å fjerne skatt på inntekt av bolig i denne valgperioden, og er mot den kommunale eiendomsskatten. Denne politikken favoriserer uproduktive plasseringer ytterligere. I skattemeldingen ble da også forslaget bare en målsetting om å halvere skatt på formue, og nokså tentative forslag om videre kutt og kompensasjon i form av en frivillig eiendomsskatt med et lite proveny.
Dersom formues- eiendoms- og boligbeskatning ses under ett, kan vi få til løsninger som er økonomisk bærekraftige, som fortsatt skjermer beskjedne boliginvesteringer. I Norge tar vi inn om lag 1 pst av BNP på eiendomsskatt, formuesskatt, dokumentavgift, arveavgift og fordelsbeskatning av bolig. I OECD- området og i Sverige og Danmark ligger det samlete nivået dobbelt så høyt. Når det sutres om den ”særnorske” skatten på formue, glemmes det at folk i Norge slipper unna med lav skatt på bolig og særlig eiendom.[11]
Regjeringen satser på de velstående – ikke på næringsutvikling
Regjeringen satser altså på å innfri valgløftene om å fjerne boligskatten, og halvere skatt på formue uten å ta noe ansvar for å øke skatt på eiendom. Begrunnelsen for å fjerne boligskatten er et studium i politisk retorikk: Siden takstene varierer og slår ut på en urettferdig måte er skatten blitt urettferdig og urimelig (sant). Dermed bør den fjernes (høyst tvilsomt). Høyre og de andre borgerlige partiene har i årevis kjempet med nebb og klør mot at vi skal få til en mer rettferdig taksering. Det gis jo ingen fornuftige økonomiske grunner for å fjerne boligskatten, bare politiske. Når regjeringen ikke vil kompensere tapet med en obligatorisk eiendomsskatt, vil skatteletten nok en gang gå til den øvre middelklassen og oppover, og finansiere et stadig økende privat boligkonsum på bekostning av næringskapital.
Et mer fornuftig forslag ville være å innføre en ”toppskatt” på bolig. Det ville bety at vanlige boliger slapp unna omtrent som i dag, mens dyrere boliger blir beskattet på linje med andre investeringsobjekter. Da vil skatten virker mer riktig på investeringer, samtidig som en tar hensyn til at boliger ikke helt er en investering på linje med andre investeringer. Et sted må man jo bo. Det er overinvesteringer i boliger og eiendom som ikke lenger bør skjermes gjennom favorisering. Når regjeringen setter sin prestisje inn på å innføre en toppskatt på utbytte, så kan den også gjøre det for bolig og eiendom. Hvorfor skal palasser skattes på lik linje med rekkehus?
Hvem sparer hva på regjeringens skatteforslag?
Den store saken for regjeringen er å senke skatten på inntekt av arbeid. Dette er litt merkelig når vi vet at inntektsskatten i Norge, som et av de få land i OECD har lavere skatt på inntekt enn for 20 år siden.[12] Det norske nivået ligger omtrent 10 prosentpoeng lavere enn ellers i Norden. Her er noen eksempler på hvordan reformen kan slå ut, basert på egne foreløpige beregninger med halv formuesskatt, endringer i bunnfradrag og toppskatt ( i mangel av slike beregninger i meldingen):
Her smøres altså en gjennomsnitts lønnstaker med en skatte lette på kr 1500 for lavtlønte og kr 3 500 for en industriarbeider for at millioninntekter og -formuer skal få lettelser fra 40 – 60 000 kr. I tillegg er det de med nyest og dyrest boliger og inntekt som sparer mest på bortfall av boligskatt. Økt skatt på aksjeinntekter vil trekke i motsatt retning, men langt fra motvirke denne skjevfordelingen. Også regnet i pst av lønn gir dette langt mer til de som har mest fra før, om lag 1 pst for lavere og midlere lønte, og 4-5 prosent for de med [mer enn] en million i inntekt og formue. Det vil ta mange lønnsoppgjør med lavlønnsprofil å rette opp en slik skjevfordeling.[13] Riktig nok drypper det litt på klokkeren, men å ta imot slike almisser fra regjeringen Bondevik blir som å selge førstefødselsretten for en tallerken linser.
Formueskatt skadelig for næringsvirksomhet, vekst og sparing?
Steig og Sanner er opptatt av at formuesskatten påløper uansett inntekt og mener derfor at den er sterkt skadelig. Det er ikke riktig. Reglene skjermer mot dette på flere måter, særlig gjennom skattebegrensingsregler som avkorter formuesskatt mot inntekt. Det er derfor ikke riktig å si at formuesskatten ”rammer bedriftene uavhengig av inntekt”. Problemstillingen er dessuten den samme for både formues – bolig - og eiendomsskatt fordi alle bygger på kapitalverdier. Det sier seg selv at noen enkelttilfeller med lav inntekt ikke er begrunnelse god nok for å droppe denne typen av skatter helt. Når det gjelder nystartete bedrifter, nyter de godt av at forretningsverdi (goodwill) i ikke børsnoterte selskaper ikke regnes med i verdigrunnlaget. Det samme gjelder ikke ved børsnotering, så det betyr at en tidlig børsintrodusering i noen typer av nyere bedrifter vil kunne hemmes. Slike problemer må vel kunne løses uten å fjerne formuesskatten?
Det er heller ikke riktig at dagens skatt på kapitalinntekter og formue samlet sett rammer spesielt hardt i forhold til utlandet. Så lenge vi ikke har utbytteskatt for norske eiere er forholdet omvendt, og det er bakgrunnen for at dette nå blir tatt opp av EU. Skattekommisjonen (s 98) fant at ”Studien (kommisjonen har fått utført) gir ikke støtte til en hypotese om at utenlandske investorer vurderer bedriftsbeskatningen i Norge som relativt hard og derfor søker skattemotiverte tilpasninger ved for eksempel utbytte og internprising”. Også skattemeldinga slår fast at bedriftsbeskatningen er forholdsvis moderat i Norge, og at Norge kommer spesielt godt ut når bedrift og eier ses under ett.[14]
Konklusjoner
Skattekommisjonen gir ikke overbevisende argumenter for at formuesskatten har store negative konsekvenser for sparing, investeringer og konkurranseevne. Det gjør heller ikke regjeringen i skattemeldingen. Fjernes vridningseffektene i dagens utforming er de fleste problemer med formuesskatten løst. Regjeringen forveksler et behov for reparasjon med et behov for utskifting. Bileiere som oppfører seg slik blir fort blakke. Derimot gir Kommisjonen et overbevisende argument (s 394) som berører fordeling og rettferdighet: ”Skatteyterne med de høyeste inntektene har den høyeste andelen kapitalinntekter. Siden kapitalinntekter skattelegges lavere enn arbeidsinntekter, er gjennomsnittlig skatt for en skatteyter med en høy andel kapitalinntekter lavere enn gjennomsnittsskatten for en skatteyter med mesteparten av sin inntekt fra arbeid. Formuesskatten bidrar derfor til å øke gjennomsnittsskatten for personer som har store kapitalinntekter, og supplerer dermed inntektsskatten når det gjelder å ivareta fordelingshensyn”. Full fjerning eller en kraftig reduksjon av formuesskatten vil dermed både redusere skatten for de som har høyest inntekt og øke forskjellene mellom skatt på arbeid og kapital og dermed motvirke en sentral målsetting om å utjevne forskjellene.
Fotnoter
2 NOU 2003:9, Skattekommisjonens innstilling
3 Økonomiske analyser nr 6 2003, Statistisk sentralbyrå, Oslo
4 Per i dag kan kommunal eiendomsskatt skrives ut på grunn og bygninger som ligger klart i avgrensede områder som helt eller delvis er utbygget på byvis, eller der slik utbygging er igangsatt. Utenfor slike områder er det bare adgang til å skrive ut eiendomsskatt på ”verk og bruk”. Dagens eiendomsskatt skal være minst 2 promille og maksimum 7 promille av eiendommens takstverdi. Første året det blir skrevet ut eiendomsskatt i kommunen kan ikke satsen være høyere enn 2 promille, og satsen kan ikke øke med mer enn 2 promille per år. For gårdsbruk og skogbruk skal eiendomsskatten ikke utgjøre mer enn 4 promille av takstverdien. Kommunen kan fastsette bunnfradrag i eiendomsskatten for alle selvstendige boenheter i faste eiendommer som ikke blir brukt i næringsvirksomhet. Provenyet fra dagens kommunale eiendomsskatt er anslått til 2,9 mrd. kroner, hvorav om lag 1 mrd. kroner skyldes beskatning av bolig. Nær halvparten av landets kommuner skriver ut eiendomsskatt, men i en del av disse kommunene er boligeiendommer fritatt for eiendomsskatt.
5 Det er da lagt til grunn at de kommuner som i dag skriver ut eiendsomsskatt på boliger viderefører gjeldende satser og takster, men utvider grunnlaget til å gjelde alle boliger og fritidseiendommer.
6 - 4 (formue) + 3 (aksjer)+ 0,3 (eiendom) – 1,8 (bolig) = - 2,5 milliarder kroner
7 Aftenposten 21. april 2004:”Skal skattereformen lykkes, må Høyre oppgi sin motvilje mot å ta i bruk eiendomsskatt,” skriver Frederik Zimmer. Han er professor i skatterett ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Han foreslår ”en “obligatorisk” eiendomsskatt, gjerne med kommunene som kreditor, (som) bør lett la seg kombinere med at kommunene kan velge å utskrive ytterligere eiendomsskatt”
8 Skatten på alminnelig inntekt, og inntekt i bedrifter er 28 pst. I OECD er bare Irland lavere, se tabell 3.1. Skatten på eiers hånd er null. Summen av skatt på selskapsoverskudd er dermed lavest av alle land i tabellen.
9 Selv Norges Bank innrømmer nå dette. Sterkere kronekurs enn forutsatt var den største bidragyteren til at banken bommet så mye på prismålet i 2003. Avviket mellom faktisk og anslått prisvekst var –1 1⁄2 prosentpoeng der kronekursen bidro med mellom –1/4 og – 1⁄2 . Kristine Høegh-Omdahl (2004):Etterprøving av Norges Banks anslag for 2003. Penger og Kreditt 1/04, Norges Bank, Oslo
10 Sener sluttet enda flere seg til og noen skrev to innlegg, Dagens næringsliv februar og mars 2004.
12 OECD historical statistics, elektronisk utgave.
13 Året oppgjør ga et generelt tillegg på en krone og et lavlønnstillegg på 50 øre. Det vil ta ti slike oppgjør å utlikene forskjellen i skattelette mellom vanlig lønner og millionlønna forutsatt at tilleggene ikke omfatter denne.
14 Skattemeldninga kapittel 3, s 35