Frostvekselhyppighet
Den tradisjonelle reindriften gir det beste vernet mot klimavariasjoner.
Av Erik S. Reinert
Onsdag 03. feb 2010
Last nedOnsdag 03. feb 2010
som PDF
Det Internasjonale Polaråret (IPY) er nettopp avsluttet, og i juni samles et rekordantall polarforskere i Oslo for å trekke konklusjoner. Modellene for klimautvikling spår en svært høy temperaturstigning i Finnmark, og med kolleger ved Samisk Høyskole i Kautokeino så vi på konsekvensene av dette for samisk reindrift.
Hvilken rolle ville det spille for reindriften om det istedenfor for å være 35 kuldegrader en vinterdag bare skulle være 30? Av et enormt antall meteorologiske observasjoner er det noen få som virkelig er viktige, og for å finne disse er reindriftens egen tradisjonskunnskap helt uunnværlig. Men også gammeldags geografi viste seg nyttig. Den tyske geografen Carl Troll (1899–1975) var spesialist på ekstremklimaer, som i høyfjellområdet i Andesfjellene og i Arktis. Troll opererte med begrepet Frostwechselhäufigkeit: han målte hvor mange dager i året temperaturen var både over og under null i løpet av et døgn på ulike steder. «Frostveksel» betyr her vekslingen fra over null til under null eller omvendt. «Her er vinter hver natt og sommer hver dag» beskrev Troll fra Andesfjellene.
Utstyrt med begrepet «frostvekselhyppighet» kunne Troll forklare beliggenheten av de pre-columbianske byene i Andesfjellene. En viktig del av dietten i Andeskulturene har alltid vært tørkede poteter: chuño. Potetene blir nærmest frysetørket ved at det fryser hver natt, mens de på dagtid tørker og blir kvitt fuktigheten i en stekende sol. Denne prosessen er avhengig av et minimum antall dager i året med både frost og stekende sol, med andre ord av tilstrekkelig Frostwechselhäufigkeit. Får man ikke det, vil potetene råtne isteden. Det er bare over 3.000 meter over havet at man finner disse forholdene, og derfor befinner sentrum av de store Andeskulturene seg alle over denne høyden: området rundt Titicacasjøen i Bolivia og Peru, byene Cuzco i Peru og Quito i Ecuador.
Carl Trolls begrep passet som en teoretisk knagg å henge reindriftens egen forståelse av problemene på. Som naturlig er har reindriften et stort antall begreper for sne, man har til nå katalogisert 155 ulike ord. Den største trusselen for reindriften er låste beiter, når det legger seg et tykt islag på beitet, noen ganger helt nede på bakken, slik at det er umulig for reinen å komme til maten. I reindriften betyr beite «tilgang på mat gjennom sne og is». Ved klimaendringer er det den samme frostvekselhyppigheten som muliggjør frysetørring av matvarer i Andesfjellene som øker faren for låste beiter. Det er et økt antall dager da temperaturen befinner seg både over og under null som utgjør den store klimafaren for reindriften. I store uår har det hendt at alle årets reinkalver omkommer på grunn av låste beiter.
«Et år er ikke det annet års bror»sier et samisk ordtak, og naturfolk reduserer risiko gjennom prinsipper som ikke er ulike de du finner i moderne forsikring. Risikoen spres gjennom å skape større mangfold. «En vakker reinflokk» er en flokk med størst mulig mangfold av rein i form av aldersgrupper, farger, og en optimal blanding av bukker, simler, kalver og kastrater. Et stort antall bukker beskytter flokken mot rovdyr og roer den ned slik at energibruken blir mindre, og i situasjoner med låste beiter spiller kastratene en vesentlig rolle. ’Kastratene er viddas gentlemen’ forklarte en kvinnelig reineier meg. Det er de som er sterke nok til å bryte gjennom islaget over maten slik at kalver og simler kommer til.
Tradisjonelt har reindriftens botemiddel mot låste beiter vært å flytte reinen inn i de finske skogene der trærne forhindrer at bakken fryser slik som på vidda. Etter 1852, da grensen til Finland ble stengt for reindriften (en meget viktig bakenforliggende årsak til Kautokeino-opprøret som ble borte et sted mellom manus og ferdig film), er dette ikke lenger mulig.
Flokkstrukturen blir derfor reindriftens viktigste forsikringspolise mot større klimavariasjoner. Problemet er imidlertid at Landbruksdepartementet ser på den tradisjonelle robuste flokkstrukturen som «avleggs», og har i årtier subsidiert frem en flokkstruktur med stor overvekt av simler og kalver og samtidig forsøkt å begrense kastrering. Utfra kriterier fra fjøsproduksjon er bukker og kastrater «uproduktive», utfra reindriftens egen tradisjon utgjør de en viktig forsikringspolise mot naturens uforutsigelighet.
Reineiernes århundregamle rett til å kastrere sine egne dyr blir derfor en hovedsak for at Norges kanskje aller eldste næringsvei klarer å overleve. Her møter næringens egen forståelse en mur av uforstand fra Oslo.
Hvilken rolle ville det spille for reindriften om det istedenfor for å være 35 kuldegrader en vinterdag bare skulle være 30? Av et enormt antall meteorologiske observasjoner er det noen få som virkelig er viktige, og for å finne disse er reindriftens egen tradisjonskunnskap helt uunnværlig. Men også gammeldags geografi viste seg nyttig. Den tyske geografen Carl Troll (1899–1975) var spesialist på ekstremklimaer, som i høyfjellområdet i Andesfjellene og i Arktis. Troll opererte med begrepet Frostwechselhäufigkeit: han målte hvor mange dager i året temperaturen var både over og under null i løpet av et døgn på ulike steder. «Frostveksel» betyr her vekslingen fra over null til under null eller omvendt. «Her er vinter hver natt og sommer hver dag» beskrev Troll fra Andesfjellene.
Utstyrt med begrepet «frostvekselhyppighet» kunne Troll forklare beliggenheten av de pre-columbianske byene i Andesfjellene. En viktig del av dietten i Andeskulturene har alltid vært tørkede poteter: chuño. Potetene blir nærmest frysetørket ved at det fryser hver natt, mens de på dagtid tørker og blir kvitt fuktigheten i en stekende sol. Denne prosessen er avhengig av et minimum antall dager i året med både frost og stekende sol, med andre ord av tilstrekkelig Frostwechselhäufigkeit. Får man ikke det, vil potetene råtne isteden. Det er bare over 3.000 meter over havet at man finner disse forholdene, og derfor befinner sentrum av de store Andeskulturene seg alle over denne høyden: området rundt Titicacasjøen i Bolivia og Peru, byene Cuzco i Peru og Quito i Ecuador.
Carl Trolls begrep passet som en teoretisk knagg å henge reindriftens egen forståelse av problemene på. Som naturlig er har reindriften et stort antall begreper for sne, man har til nå katalogisert 155 ulike ord. Den største trusselen for reindriften er låste beiter, når det legger seg et tykt islag på beitet, noen ganger helt nede på bakken, slik at det er umulig for reinen å komme til maten. I reindriften betyr beite «tilgang på mat gjennom sne og is». Ved klimaendringer er det den samme frostvekselhyppigheten som muliggjør frysetørring av matvarer i Andesfjellene som øker faren for låste beiter. Det er et økt antall dager da temperaturen befinner seg både over og under null som utgjør den store klimafaren for reindriften. I store uår har det hendt at alle årets reinkalver omkommer på grunn av låste beiter.
«Et år er ikke det annet års bror»sier et samisk ordtak, og naturfolk reduserer risiko gjennom prinsipper som ikke er ulike de du finner i moderne forsikring. Risikoen spres gjennom å skape større mangfold. «En vakker reinflokk» er en flokk med størst mulig mangfold av rein i form av aldersgrupper, farger, og en optimal blanding av bukker, simler, kalver og kastrater. Et stort antall bukker beskytter flokken mot rovdyr og roer den ned slik at energibruken blir mindre, og i situasjoner med låste beiter spiller kastratene en vesentlig rolle. ’Kastratene er viddas gentlemen’ forklarte en kvinnelig reineier meg. Det er de som er sterke nok til å bryte gjennom islaget over maten slik at kalver og simler kommer til.
Tradisjonelt har reindriftens botemiddel mot låste beiter vært å flytte reinen inn i de finske skogene der trærne forhindrer at bakken fryser slik som på vidda. Etter 1852, da grensen til Finland ble stengt for reindriften (en meget viktig bakenforliggende årsak til Kautokeino-opprøret som ble borte et sted mellom manus og ferdig film), er dette ikke lenger mulig.
Flokkstrukturen blir derfor reindriftens viktigste forsikringspolise mot større klimavariasjoner. Problemet er imidlertid at Landbruksdepartementet ser på den tradisjonelle robuste flokkstrukturen som «avleggs», og har i årtier subsidiert frem en flokkstruktur med stor overvekt av simler og kalver og samtidig forsøkt å begrense kastrering. Utfra kriterier fra fjøsproduksjon er bukker og kastrater «uproduktive», utfra reindriftens egen tradisjon utgjør de en viktig forsikringspolise mot naturens uforutsigelighet.
Reineiernes århundregamle rett til å kastrere sine egne dyr blir derfor en hovedsak for at Norges kanskje aller eldste næringsvei klarer å overleve. Her møter næringens egen forståelse en mur av uforstand fra Oslo.