Europas (ned)tur
EU må la de svakeste landene tre ut av fellesvalutaens tvangstrøye.
Av Erik Reinert
Onsdag 10. mar 2010
Last nedOnsdag 10. mar 2010
som PDF
En gang midt på 1970-tallet begynte fallet i lønninger i mange av de mindre landene i Latin-Amerika. I Peru, der jeg oppholdt meg mye, ble reallønningene mer enn halvert mellom midten av 70-tallet og slutten av 80-tallet. Dette ble ikke reflektert i BNP (bruttonasjonalproduktet), fordi finanssektoren – bredt definert som Finans, Forsikring og Eiendom (FI-FO-EI) – økte som prosent av BNP ettersom lønningene sank.
Så – etter Berlinmurens fall – kom turen til det som til da hadde vært Østblokklandene, fra Latvia til Russland og Mongolia falt BNP med mer enn 50 prosent, og med det også lønningene. Noen land kom seg tilsynelatende igjen etter sjokket, slik som de baltiske landene, andre ikke. Nå gjenoppstår denne typen problemer ubehagelig nær oss i EU.
Noen ganger er markedet faktisk på de relativt fattige lands side, hvis vi bare lar det virke som det skal. Et land hvis næringsliv ikke er konkurransedyktig vil se verdien av sin valuta synke – bli devaluert – noe som i sin tur vil gjøre landet mer konkurransedyktig. Land som gjør det veldig bra vil oppleve at valutaen stiger i verdi – blir revaluert – i forhold til andre lands. Sveits, Tyskland og Japan er eksempler på det siste i løpet av de siste tiårene. Sverige er et av de landene som har styrket sin økonomi gjennom stadige devalueringer. Fra 1992 til 2006 devaluerte Sverige 30,7 prosent i forhold til euro og dens forgjenger ecu, og også i 2008 hadde Sverige en de facto devaluering.
Det forbausende er at man i det siste tiåret har vært stadig mindre villig til å ta markedsmekanismen som regulator av valutaer i bruk. Euroen ble etablert i 2002, og er nå valuta i 16 land. Euroen frøs kunstig valutakurser mellom land som ellers fører en uavhengig økonomisk politikk. En slik fastfrysing vil automatisk støtte de landene som under normale forhold ville bli tvunget til å revaluere, slik som Tyskland, og straffe de landene som normalt ville devaluert, slik som Portugal og Hellas.
Alternativet til en vanlig devaluering av valutaen er en «intern devaluering», at man reduserer statsbudsjettet og lønninger internt, uten å endre valutakursene, blant annet for at importen skal minke og eksporten øke. Dette ser vi nå begynnelsen på i Portugal og Hellas, der folk streiker fordi lønninger og pensjoner fryses. Latvia er det landet som til nå har hatt den mest «vellykkede» interne devalueringen. Varehandelen er sunket med 36 prosent i forhold til toppen i april 2008, offentlige lønninger er redusert med 25 prosent, og arbeidsløsheten er 22,8 prosent. Eksporten falt med 19,4 prosent fra 2008 til 2009, men importen falt enda mer, med 38,4 prosent, slik at handelsunderskuddet overfor utlandet ble redusert. Latvia ble nettoeksportør av biler, selv om de ikke produserer noen selv. Bilforhandlerne tar biler tilbake fra folk som ikke betaler og selger dem til utlandet. I sum eksporterte landet på denne måten flere biler enn det importerte. En konsekvens av den interne devalueringen er at stadig flere latviere forlater landet for å søke jobb ute.
Mens en normal devaluering treffer hele et lands økonomi, vil en intern devaluering i stor grad skjerme FI-FO-EI-sektoren definert ovenfor). Svært meget av det som så ut som økonomisk vekst i de baltiske landene var i virkeligheten en boble i eiendomsmarkedet og en lånebasert innkjøpsboom. Denne boblen ble i hovedsaken finansiert i euro, selv om de baltiske landene ennå ikke er med i eurosamarbeidet. Dersom disse landene skulle foreta en normal devaluering, ville gjelden på eiendomsmassen bli kraftig revaluert. Siden eiendomsprisene i lokal valuta allerede er omtrent halvert, ville en devaluering (=revaluering av gjeld på fast eiendom) drive store deler av middel- og overklassen til konkurs, samtidig som bankene, mange av dem skandinaviske, ville bli påført enorme tap.
Hvis noen skulle lure på hvorfor man ikke vil la markedsmekanismene virke gjennom gammeldagse devalueringer, er dette en del av forklaringen. I Baltikum redder en intern devaluering bankene.
Etter mitt syn må EU la de svakeste landene tre ut av den monetære eurotvangstrøyen og få tilbake sine lokale valutaer. Det er ikke sannsynlig at andre land vil vise den stoiske tålmodigheten latviere, og deres baltiske naboer, til nå har vist mens levestandarden har kollapset rundt dem. For under ti år siden var Argentina et eksempel på hvor galt det kan gå når man tviholder på en vekselkurs for lenge. I Argentina falt reallønningene med 40 prosent fra topp til bunn.
Så – etter Berlinmurens fall – kom turen til det som til da hadde vært Østblokklandene, fra Latvia til Russland og Mongolia falt BNP med mer enn 50 prosent, og med det også lønningene. Noen land kom seg tilsynelatende igjen etter sjokket, slik som de baltiske landene, andre ikke. Nå gjenoppstår denne typen problemer ubehagelig nær oss i EU.
Noen ganger er markedet faktisk på de relativt fattige lands side, hvis vi bare lar det virke som det skal. Et land hvis næringsliv ikke er konkurransedyktig vil se verdien av sin valuta synke – bli devaluert – noe som i sin tur vil gjøre landet mer konkurransedyktig. Land som gjør det veldig bra vil oppleve at valutaen stiger i verdi – blir revaluert – i forhold til andre lands. Sveits, Tyskland og Japan er eksempler på det siste i løpet av de siste tiårene. Sverige er et av de landene som har styrket sin økonomi gjennom stadige devalueringer. Fra 1992 til 2006 devaluerte Sverige 30,7 prosent i forhold til euro og dens forgjenger ecu, og også i 2008 hadde Sverige en de facto devaluering.
Det forbausende er at man i det siste tiåret har vært stadig mindre villig til å ta markedsmekanismen som regulator av valutaer i bruk. Euroen ble etablert i 2002, og er nå valuta i 16 land. Euroen frøs kunstig valutakurser mellom land som ellers fører en uavhengig økonomisk politikk. En slik fastfrysing vil automatisk støtte de landene som under normale forhold ville bli tvunget til å revaluere, slik som Tyskland, og straffe de landene som normalt ville devaluert, slik som Portugal og Hellas.
Alternativet til en vanlig devaluering av valutaen er en «intern devaluering», at man reduserer statsbudsjettet og lønninger internt, uten å endre valutakursene, blant annet for at importen skal minke og eksporten øke. Dette ser vi nå begynnelsen på i Portugal og Hellas, der folk streiker fordi lønninger og pensjoner fryses. Latvia er det landet som til nå har hatt den mest «vellykkede» interne devalueringen. Varehandelen er sunket med 36 prosent i forhold til toppen i april 2008, offentlige lønninger er redusert med 25 prosent, og arbeidsløsheten er 22,8 prosent. Eksporten falt med 19,4 prosent fra 2008 til 2009, men importen falt enda mer, med 38,4 prosent, slik at handelsunderskuddet overfor utlandet ble redusert. Latvia ble nettoeksportør av biler, selv om de ikke produserer noen selv. Bilforhandlerne tar biler tilbake fra folk som ikke betaler og selger dem til utlandet. I sum eksporterte landet på denne måten flere biler enn det importerte. En konsekvens av den interne devalueringen er at stadig flere latviere forlater landet for å søke jobb ute.
Mens en normal devaluering treffer hele et lands økonomi, vil en intern devaluering i stor grad skjerme FI-FO-EI-sektoren definert ovenfor). Svært meget av det som så ut som økonomisk vekst i de baltiske landene var i virkeligheten en boble i eiendomsmarkedet og en lånebasert innkjøpsboom. Denne boblen ble i hovedsaken finansiert i euro, selv om de baltiske landene ennå ikke er med i eurosamarbeidet. Dersom disse landene skulle foreta en normal devaluering, ville gjelden på eiendomsmassen bli kraftig revaluert. Siden eiendomsprisene i lokal valuta allerede er omtrent halvert, ville en devaluering (=revaluering av gjeld på fast eiendom) drive store deler av middel- og overklassen til konkurs, samtidig som bankene, mange av dem skandinaviske, ville bli påført enorme tap.
Hvis noen skulle lure på hvorfor man ikke vil la markedsmekanismene virke gjennom gammeldagse devalueringer, er dette en del av forklaringen. I Baltikum redder en intern devaluering bankene.
Etter mitt syn må EU la de svakeste landene tre ut av den monetære eurotvangstrøyen og få tilbake sine lokale valutaer. Det er ikke sannsynlig at andre land vil vise den stoiske tålmodigheten latviere, og deres baltiske naboer, til nå har vist mens levestandarden har kollapset rundt dem. For under ti år siden var Argentina et eksempel på hvor galt det kan gå når man tviholder på en vekselkurs for lenge. I Argentina falt reallønningene med 40 prosent fra topp til bunn.