Veiene viruset følger

Det er en vanlig misforståelse å tro at fattigdom går hånd i hånd med utbredelsen av hiv/aids-epidemien i Afrika. I en artikkel som sto på trykk i Klassekampen den 11. mars i år, om Aids-overtro i Ghana, refereres det til ferske forskningsresultater fra sosiologene Knudsen og Antwi. De er interessert i finne en forklaring på det som har blitt kalt «the Ghanian puzzle».

I Ghana viser statistikken nemlig at det i de relativt fattige nordlige områdene er færre hiv/aids-tilfeller enn det er i de rikere sørlige områdene av landet. Artikkelen hevder at det normalt er slik at hiv/aids får størst utbredelse i områder der det råder fattigdom og mangel på utdanning. I Ghana viser altså undersøkelser motsatt trend.

Knudsen og Antwi foreslår at dette kan være fordi folk i de fattige områdene i nord har større tro på medisinske forklaringer. Folk i nord hører på radiosendinger som har formidla informasjon om hiv/aids, og har på denne måten redusert overtro, hevdes det. Budskapet er at opplysning hjelper mot hiv/aids.

Men er det slik at hiv/aids er utbredt i fattige land, og er det derfor et slags årsaksforhold mellom fattigdom og hiv/aids? Korresponderer lav inntekt med lav kunnskap?

Statistikk bør selvsagt tas med en neve salt. Feilmarginene kan være store, og målingene endrer seg med størrelsene på stikkprøvene, kvaliteten på helsevesenet og trender i de generelle levekår. Likevel kan vi se noen klare mønstre. WHO anslår at det globalt er over 30 millioner hivsmittede. Over to tredjedeler av disse er i Afrika. Årsaken til at det er langt flere tilfeller i Afrika enn i for eksempel i India er sammensatt, men det er i hvert fall ikke fordi fattigdomsproblemet er mindre i India. Ikke er kvinnens stilling sterkere i India, og det kan antagelig ikke forklares med referanse til folkeopplysning heller. Hovedgrunnen er rett og slett at HIV kom til afrikanske land mye tidligere enn til India.

En annen slående forskjell er variasjonen fra land til land i Afrika. Eksempelvis sier statistikken at utbredelsesraten for Ghana er på to prosent. Det er på nivå med det meste av Vest-Afrika. De svimlende høye ratioene skriver seg fra de relativt sett rikere landene i det sørlige Afrika. I Swaziland, Lesotho og Botswana tilsier statistikken over 20 prosent, mens for Namibia, Sør-Afrika, Zambia og Zimbabwe ligger det på mellom 15 og 20 prosent. Disse landene er også de rikeste, målt som gjennomsnittlig inntekt per innbygger. Hvordan kan dette forklares?

Disse sørlige landene er først og fremst rikere takket være gruvedrift. Gruvedriften har vært avhengig av en stabil tilførsel av arbeidskraft i form av migrasjon og urbanisering. Disse landene har utviklet en relativt god infrastruktur, slik at mennesker har vært i stand til å forflytte seg raskt og hyppig – og i dette samme mønsteret har altså dessverre også viruset beveget seg. I den Demokratiske Republikk Kongo, hvor viruset først var stadfestet, har spredninga gått saktere og er mindre utbredt, i takt med økonomien som har stagnert siden 1970-tallet.

Det er ingen tvil om at mangel på informasjon er negativt, men det skriver seg ikke bare fra fattige folks overtro. President Jammeh i Gambia hevdet så sent som i 2007 at han kunne helbrede aidspasienter med sin egen unike urtekur. I 1984, da stikkprøver ikke fant spor av viruset i Botswana, forklarte helseministeriet at Aids ikke var et problem i landet fordi «det finnes ikke homoseksuelle i Botswana». Et år senere var de påviste tilfellene blitt mange, og det ble erklært fare for epidemi, uten at det førte til en revurdering av befolkningens seksuelle karakter. På den andre siden har mange donorer fra Vesten og den katolske kirka fortsatt reservasjoner mot bruk av prevensjonsmidler, og mange anser at problemet kan tilskrives seksuell karakter og derfor løses med endringer i holdninger.

Utvikling er ofte en motsigelsesfull prosess. Hiv/aids er et problem som er spesielt prekært i mange afrikanske land. Ved nærmere ettersyn ser vi at det ikke kan reduseres til et fattigdomsproblem og tradisjonell overtro. Snarere er en rask spredning av viruset knytta til modernitet, og det går hånd i hånd med urbanisering og et integrert arbeidsmarked. Dette er et mønster vi kjenner igjen fra nylige globale influensaepidemier. I dette perspektivet er derfor Afrika ikke et spesielt, men heller et typisk tilfelle.