Grekernes ansvar?
Euroen ble i mange land innført på grunnlag av politiske drømmerier.
Av Maria Walberg
Onsdag 26. mai 2010
Last nedOnsdag 26. mai 2010
som PDF
Dårlig økonomisk styring av staten Hellas er ikke akkurat en nyhet. Etter at Hellas innførte euro i 2001 har landet hatt et gjennomsnittlig årlig budsjettunderskudd på mer enn det dobbelte av det som er tillatt i euroområdet, mens den offentlige gjelden har vært nærmere 70 prosent mer enn det tillatte. Hva er det egentlig som er nytt nå?
De siste årene har med all tydelighet vist at pengepolitikken i et land bør være tilpasset den konjunktursituasjonen landet er i. Det at den europeiske sentralbanken setter en felles rente for hele euroområdet innebærer at Tyskland i flere år har hatt en for høy rente, noe som bidro til spesielt høy arbeidsledighet store deler av det siste tiåret. For Hellas har situasjonen vært en annen, og relativt høy pris- og lønnsvekst har vært kombinert med en lavere rente enn konjunktursituasjonen skulle tilsi.
Dette er en grunnleggende utfordring for EUs ledere – hvordan få ulike land til å fungere godt med den samme pengepolitikken? EUs svar har til nå vært todelt. For det første ved å dempe ulikhetene, særlig ved å øke arbeidsmobiliteten mellom land slik at flere flytter fra lavkonjunktur til høykonjunktur for å få seg jobb. For det andre har EU vedtatt spilleregler for finanspolitikken i euroland. I Norge vet finansministeren at økte offentlige utgifter i gode tider fører til høy rente. I Hellas derimot, vet finansministeren at renta uansett skal tilpasses 15 andre land. For å erstatte dette samspillet mellom finans- og pengepolitikk har euroområdet vedtatt Stabilitetspakten, med rigide regler for blant annet offentlig budsjettunderskudd og gjeld.
Flere land har gjentatte år brutt reglene. Etter at Tyskland og Frankrike i 2003 hadde hatt større budsjettunderskudd enn tillatt tre år på rad, foreslo EU-kommisjonen å iverksette straffetiltak mot de to landene. Eurolandenes finansministre avviste dette forslaget fra EU-kommisjonen – som svarte med å bringe saken inn for EF-domstolen. Domstolen konkluderte i 2004 med at finansministrenes vedtak var i strid med Stabilitetspakten. Enden på visa ble likevel at Kommisjonen valgte å ikke forfølge saken videre.
Denne relativt avslappede oppfølgingen av Stabilitetspakten kan ikke fortsette. Saken er satt på spissen av de siste årenes finanspolitiske krisetiltak som har ført til store underskudd og høy statlig gjeld i nesten samtlige euroland. Det unormale er nå å overholde reglene, ikke å bryte dem.
I EU er det to hovedtilnærminger til hvordan man i fremtiden skal få euroområdet til å fungere med felles valuta og felles rentenivå.
Det ene alternativet er å overføre mer beslutningsmyndighet over finanspolitikken til EU-nivået. Slik vil EU kunne sikre at medlemslandene ikke bruker mer penger enn det er enighet om. Med mulighet til å sette skatter og avgifter ville EU hatt mulighet til å skape bedre balanse i euroområdet ved å flytte penger fra land med oppgangsperioder i økonomien til land med lav aktivitet. Dette er et sentralt trekk i USAs modell for felles valutaområde, og er i dag ikke mulig for et EU med budsjett på bare 1 prosent av medlemslandenes BNP.
Det andre alternativet er at Stabilitetspakten gjennom politiske beslutninger gjøres troverdig – at det sørges for at reglene virkelig følges. Ettersom det første alternativet er høykontroversielt, er det det andre hovedsporet EUs ledere til nå har lagt seg på.
Det er med denne bakgrunnen at EUs ledere har rettet pekefingeren mot Hellas. Hellas må stramme inn, for at også de andre eurolandene skal bli nødt til å gjøre det. Det politiske fokuset på Hellas har skapt usikkerhet om landets evne til å betale tilbake pengene. Og slik usikkerhet gjør at tilgangen til nye lån blir dårligere og at markedet prissetter risikoen med å sette renta opp. Og dermed er den onde spiralen for lengst i gang. Høy rente gjør at gjelden blir dyrere å betjene, kuttene i offentlig sektor enda dypere, og de store innstramningene vil sannsynligvis bremse aktiviteten i økonomien ytterligere.
Det blir galt å fremstille dette som et særegent gresk, eventuelt søreuropeisk problem. Land som har behov for ulik økonomisk politikk har innført en felles valuta og pengepolitikk på grunn av politiske drømmerier. Det er det langt flere enn de greske politikerne som må ta ansvaret for.
De siste årene har med all tydelighet vist at pengepolitikken i et land bør være tilpasset den konjunktursituasjonen landet er i. Det at den europeiske sentralbanken setter en felles rente for hele euroområdet innebærer at Tyskland i flere år har hatt en for høy rente, noe som bidro til spesielt høy arbeidsledighet store deler av det siste tiåret. For Hellas har situasjonen vært en annen, og relativt høy pris- og lønnsvekst har vært kombinert med en lavere rente enn konjunktursituasjonen skulle tilsi.
Dette er en grunnleggende utfordring for EUs ledere – hvordan få ulike land til å fungere godt med den samme pengepolitikken? EUs svar har til nå vært todelt. For det første ved å dempe ulikhetene, særlig ved å øke arbeidsmobiliteten mellom land slik at flere flytter fra lavkonjunktur til høykonjunktur for å få seg jobb. For det andre har EU vedtatt spilleregler for finanspolitikken i euroland. I Norge vet finansministeren at økte offentlige utgifter i gode tider fører til høy rente. I Hellas derimot, vet finansministeren at renta uansett skal tilpasses 15 andre land. For å erstatte dette samspillet mellom finans- og pengepolitikk har euroområdet vedtatt Stabilitetspakten, med rigide regler for blant annet offentlig budsjettunderskudd og gjeld.
Flere land har gjentatte år brutt reglene. Etter at Tyskland og Frankrike i 2003 hadde hatt større budsjettunderskudd enn tillatt tre år på rad, foreslo EU-kommisjonen å iverksette straffetiltak mot de to landene. Eurolandenes finansministre avviste dette forslaget fra EU-kommisjonen – som svarte med å bringe saken inn for EF-domstolen. Domstolen konkluderte i 2004 med at finansministrenes vedtak var i strid med Stabilitetspakten. Enden på visa ble likevel at Kommisjonen valgte å ikke forfølge saken videre.
Denne relativt avslappede oppfølgingen av Stabilitetspakten kan ikke fortsette. Saken er satt på spissen av de siste årenes finanspolitiske krisetiltak som har ført til store underskudd og høy statlig gjeld i nesten samtlige euroland. Det unormale er nå å overholde reglene, ikke å bryte dem.
I EU er det to hovedtilnærminger til hvordan man i fremtiden skal få euroområdet til å fungere med felles valuta og felles rentenivå.
Det ene alternativet er å overføre mer beslutningsmyndighet over finanspolitikken til EU-nivået. Slik vil EU kunne sikre at medlemslandene ikke bruker mer penger enn det er enighet om. Med mulighet til å sette skatter og avgifter ville EU hatt mulighet til å skape bedre balanse i euroområdet ved å flytte penger fra land med oppgangsperioder i økonomien til land med lav aktivitet. Dette er et sentralt trekk i USAs modell for felles valutaområde, og er i dag ikke mulig for et EU med budsjett på bare 1 prosent av medlemslandenes BNP.
Det andre alternativet er at Stabilitetspakten gjennom politiske beslutninger gjøres troverdig – at det sørges for at reglene virkelig følges. Ettersom det første alternativet er høykontroversielt, er det det andre hovedsporet EUs ledere til nå har lagt seg på.
Det er med denne bakgrunnen at EUs ledere har rettet pekefingeren mot Hellas. Hellas må stramme inn, for at også de andre eurolandene skal bli nødt til å gjøre det. Det politiske fokuset på Hellas har skapt usikkerhet om landets evne til å betale tilbake pengene. Og slik usikkerhet gjør at tilgangen til nye lån blir dårligere og at markedet prissetter risikoen med å sette renta opp. Og dermed er den onde spiralen for lengst i gang. Høy rente gjør at gjelden blir dyrere å betjene, kuttene i offentlig sektor enda dypere, og de store innstramningene vil sannsynligvis bremse aktiviteten i økonomien ytterligere.
Det blir galt å fremstille dette som et særegent gresk, eventuelt søreuropeisk problem. Land som har behov for ulik økonomisk politikk har innført en felles valuta og pengepolitikk på grunn av politiske drømmerier. Det er det langt flere enn de greske politikerne som må ta ansvaret for.