Krisas andre akt
Det er slett ikkje sikkert at deflasjonspolitikken vil gjere livet tryggare for bankane.
Av Rune Skarstein
Onsdag 02. juni 2010
Last nedOnsdag 02. juni 2010
som PDF
I tillegg til den deregulerte og spekulative finanskapitalen sin destruktive rolle, har den greske krisa ei langsiktig og ei meir akutt, utløysande årsak. Den langsiktige årsaka gjeld ulike produktivitets- og kostnadsforhold mellom landa i eurosonen. Ved innføringa av euroen hadde Tyskland eit stort produktivitets- og kostnadsforsprang som til å begynne med vart skjult av etterdønningar av gjenforeninga. Utover 2000-talet var produktivitetsveksten i Tyskland framleis større enn i landa i Sør-Europa. Men først og fremst var lønnsveksten i Tyskland nesten lik null. Resultatet av desse prosessane var at den gjennomsnittlege arbeidskostnaden pr. produsert eining i den tyske økonomien auka med berre 2,7 prosent frå år 2000 til 2008, medan han steig med mellom 25 og 30 prosent i Hellas, Spania, Portugal og Italia.
For Tyskland gjorde dette at handelsoverskotet med landa i eurosonen vart meir enn dobla frå 63,8 milliardar euro i 2002 til 140 milliardar i 2009. I 2009 gjekk ca. 70 prosent av Tysklands totale eksport til land i eurosonen. Eksporten til Hellas var på 6,7 milliardar euro og handelsoverskotet 4,8 milliardar, som utgjorde 21 prosent av landet sitt totale handelsunderskot. Hellas, Portugal og Spania hadde vedvarande og store handelsunderskot i perioden 2001−2009. Kort sagt: Takka vere eurosystemet profitterte tysk industri stort på eksport til underskotslanda. Dei måtte sjølvsagt dekke underskota sine med lån i utlandet, og utanlandsgjelda deira steig jamt.
Den andre og meir akutte årsaka som utløyste gjeldskrisa i Hellas, er eurolanda sine hjelpepakkar til bankane og endå meir den ekspansive finanspolitikken med store budsjettunderskot for å motverke den økonomiske nedgangen og massearbeidsløysa som følgje av krisa sidan 2008. For eurolanda samla steig offentleg sektors underskot frå 0,6 prosent av BNP i 2007 til 6,1 prosent i 2009. Spania skifta frå eit overskot på 2 prosent av BNP i 2006 og 2007 til eit underskot på 11,2 prosent i 2009. Hellas skifta frå eit underskot på 3,2 prosent i 2006 til 13,6 prosent i 2009, og Portugal frå 3,9 prosent i 2006 til 9,4 prosent i 2009. I alle eurolanda har sjølvsagt den offentlege gjelda som prosentdel av BNP auka sterkt som følgje av budsjettunderskota og ein til dels sterk nedgang i BNP. I Hellas auka denne delen frå litt under 100 prosent i 2007 til 115 prosent i 2009, i Italia frå ca. 100 til 116 prosent, og i Spania frå 43 prosent til 53 prosent i den same perioden. Medan serleg Tyskland utan problem finansierer sine offentlege underskot med lån frå innanlandske bankar, må land med store handelsunderskot, som Hellas, Portugal og Spania, selje statsobligasjonar til utlandske finansinstitusjonar. Her framstår finanssektoren som eit frankensteinsk monster. Først vart han redda og styrka gjennom regjeringane sine tiltak. Dernest kjem bankane og krev rask tilbakebetaling av pengar dei har lånt til regjeringane under redningsaksjonen.
I staden for å presse bankane til delvis å ettergi dei svakaste eurostatane deira gjeld, har IMF (som vanleg) og EU (dominert av Tyskland) kapitulert for finanssektoren. Dei har tvinga ikkje berre Hellas, men også Portugal, Spania og Italia til ein drakonisk innstrammingspolitikk, med stopp i offentlege investeringar i infrastrukturprosjekt, reduksjon av pensjonar og skattefordelar til barnefamiliar, reduksjon av lønningane til offentleg tilsette osv. Dette skjer under ei økonomisk krise med massearbeidsløyse (over 10 prosent i Hellas og Portugal, 20 prosent i Spania).
Men det er slett ikkje visst deflasjonspolitikken vil gjere livet tryggare verken for bankane eller for euroen. Det hjelper lite at desse landa betrar sin handelsbalanse når deflasjonspolitikken samtidig fører til ytterlegare fall i BNP, auke i arbeidsløysa og lågare skatteinntekter som gjer det endå vanskelegare for statane å betene gjelda si. Derimot er det sikkert at deflasjonspolitikken inneber redusert effektiv etterspørsel, økonomisk depresjon og stigande arbeidsløyse. Det vi no er vitne til, representerer andre akt i den internasjonale økonomiske krisa. Tredje akt vil starte dersom finansaktørane begynner å kvitte seg med amerikanske statsobligasjonar, og også USA grip til deflasjonspolitikk for å redusere det enorme underskotet på statsbudsjettet.
For Tyskland gjorde dette at handelsoverskotet med landa i eurosonen vart meir enn dobla frå 63,8 milliardar euro i 2002 til 140 milliardar i 2009. I 2009 gjekk ca. 70 prosent av Tysklands totale eksport til land i eurosonen. Eksporten til Hellas var på 6,7 milliardar euro og handelsoverskotet 4,8 milliardar, som utgjorde 21 prosent av landet sitt totale handelsunderskot. Hellas, Portugal og Spania hadde vedvarande og store handelsunderskot i perioden 2001−2009. Kort sagt: Takka vere eurosystemet profitterte tysk industri stort på eksport til underskotslanda. Dei måtte sjølvsagt dekke underskota sine med lån i utlandet, og utanlandsgjelda deira steig jamt.
Den andre og meir akutte årsaka som utløyste gjeldskrisa i Hellas, er eurolanda sine hjelpepakkar til bankane og endå meir den ekspansive finanspolitikken med store budsjettunderskot for å motverke den økonomiske nedgangen og massearbeidsløysa som følgje av krisa sidan 2008. For eurolanda samla steig offentleg sektors underskot frå 0,6 prosent av BNP i 2007 til 6,1 prosent i 2009. Spania skifta frå eit overskot på 2 prosent av BNP i 2006 og 2007 til eit underskot på 11,2 prosent i 2009. Hellas skifta frå eit underskot på 3,2 prosent i 2006 til 13,6 prosent i 2009, og Portugal frå 3,9 prosent i 2006 til 9,4 prosent i 2009. I alle eurolanda har sjølvsagt den offentlege gjelda som prosentdel av BNP auka sterkt som følgje av budsjettunderskota og ein til dels sterk nedgang i BNP. I Hellas auka denne delen frå litt under 100 prosent i 2007 til 115 prosent i 2009, i Italia frå ca. 100 til 116 prosent, og i Spania frå 43 prosent til 53 prosent i den same perioden. Medan serleg Tyskland utan problem finansierer sine offentlege underskot med lån frå innanlandske bankar, må land med store handelsunderskot, som Hellas, Portugal og Spania, selje statsobligasjonar til utlandske finansinstitusjonar. Her framstår finanssektoren som eit frankensteinsk monster. Først vart han redda og styrka gjennom regjeringane sine tiltak. Dernest kjem bankane og krev rask tilbakebetaling av pengar dei har lånt til regjeringane under redningsaksjonen.
I staden for å presse bankane til delvis å ettergi dei svakaste eurostatane deira gjeld, har IMF (som vanleg) og EU (dominert av Tyskland) kapitulert for finanssektoren. Dei har tvinga ikkje berre Hellas, men også Portugal, Spania og Italia til ein drakonisk innstrammingspolitikk, med stopp i offentlege investeringar i infrastrukturprosjekt, reduksjon av pensjonar og skattefordelar til barnefamiliar, reduksjon av lønningane til offentleg tilsette osv. Dette skjer under ei økonomisk krise med massearbeidsløyse (over 10 prosent i Hellas og Portugal, 20 prosent i Spania).
Men det er slett ikkje visst deflasjonspolitikken vil gjere livet tryggare verken for bankane eller for euroen. Det hjelper lite at desse landa betrar sin handelsbalanse når deflasjonspolitikken samtidig fører til ytterlegare fall i BNP, auke i arbeidsløysa og lågare skatteinntekter som gjer det endå vanskelegare for statane å betene gjelda si. Derimot er det sikkert at deflasjonspolitikken inneber redusert effektiv etterspørsel, økonomisk depresjon og stigande arbeidsløyse. Det vi no er vitne til, representerer andre akt i den internasjonale økonomiske krisa. Tredje akt vil starte dersom finansaktørane begynner å kvitte seg med amerikanske statsobligasjonar, og også USA grip til deflasjonspolitikk for å redusere det enorme underskotet på statsbudsjettet.