Hellas eller Japan?
EU-landenes innstrammingsplaner kan føre dem fra asken til ilden.
Av Maria Walberg
Onsdag 23. juni 2010
Last nedOnsdag 23. juni 2010
som PDF
Jeg begynte å studere økonomi fordi jeg oppfattet innsikt i økonomiske sammenhenger som en forutsetning for å forstå internasjonal politikk, noe jeg var spesielt opptatt av. En ting jeg særlig lurte på var dette: Hvordan kan USA ha så stor statsgjeld over så lang tid? Siden den gang har USA brukt store penger på krigføring i Afghanistan og Irak, og i det siste også på redningspakker etter finanskrisa.
Bruttogjelden utgjør nå 94 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) – mot 54 prosent før Bush erklærte krig mot terror. Italias statsgjeld er nærmere 130 prosent av BNP, ikke veldig langt unna gjennomsnittet de siste 10–15 årene. Det er fortsatt stor avstand til landet med verdens største gjeld: I Japan utgjør statsgjelda nesten dobbelt så mye som landets BNP.
Men det er ikke disse landene som har brakt dette med statsgjeld inn i nyhetsbildet de siste månedene. Det er Hellas, med en gjeld på 115 prosent av BNP, som er landet som «står i fare for å gå konkurs», ifølge landets egen statsminister. Et viktig spørsmål i dag er derfor: Hvorfor er situasjonen i Hellas så mye verre enn i de andre landene med høy gjeld?
Jeg skal nøye meg med å peke på noen forhold som er avgjørende for hvordan en høy statsgjeld virker inn på et lands økonomiske situasjon.
For et land som skal låne penger er det selvsagt en nødvendighet at noen er villige til å låne ut penger. Mye penger. Og det avhenger igjen av at ikke alle land rammes hardt av finanskrisa. Så langt ser det ikke ut til å være et stort problem: Kina går fortsatt med store overskudd, og trenger et sted å gjøre av pengene.
Helt sentralt er hvem landet låner pengene av. Ifølge Financial Times eies omtrent 95 prosent av Japans utstedte statsobligasjoner av innenlandske investorer – private og offentlige. Dermed har investorene selv innflytelse over Japans tilbakebetaling av lånene. Hellas og USA har derimot lånt mesteparten av pengene utenlands, og må dermed overbevise kreditorene om at de er sikre betalere på andre måter. Utenlandske kreditorers tillit og finansmarkedenes forventninger er flyktige affærer, noe grekerne i særdeleshet har fått føle på kroppen.
USA er en stor økonomi som fortsatt er attraktiv blant investorer. Markedene har derimot mistet troen på Hellas, som lenge har flytt på tillit bygget på falske premisser som euroland (se denne spalte 26. mai). I tillegg medfører det ineffektive skatteinnkrevingssystemet i Hellas at landet har langt mindre troverdighet enn for eksempel Japan når det gjelder på rimelig kort tid å kunne øke statlige inntekter. Det taler heller ikke til grekernes fordel at flokkmentaliteten i finansmarkedene er større enn blant journalister.
Dette er bakgrunnen for at renten på greske tiårige statsobligasjoner nå er 10,58 prosent, mot 1,22 prosent i Japan. Og med skyhøye renter blir også tilbakebetalingen en mye større belastning for Hellas’ budsjetter framover. EU-landene gjennomfører i disse dager tøffe innstrammingsplaner for å unngå å ende som Hellas. Faren er imidlertid at de i stedet ender som Japan.
En viktig grunn til at Japan har så stor andel innenlandske kreditorer er nemlig et langvarig prisfall – deflasjon. Dermed har landets husholdninger ikke mange andre investeringsobjekter enn nettopp statsobligasjoner å plassere pengene i. I flere europeiske land har prisene den siste tiden omtrent vært uendret. Store innstramninger vil føre til lavere etterspørsel – noe som vil gjøre trusselen om deflasjon sterkere.
Når prisnivået faller, faller også de reelle inntektene til bedrifter og i neste omgang privatpersoner. Lånene er imidlertid tatt opp i nominelle kroner, og rentene kan ikke falle lengre ned enn null. Dermed blir lånebyrden større etter hvert som prisene blir lavere. En deflasjon etter den kredittboblen vi har hatt nå vil være en katastrofe for alle som har gjeld. Dette vil kunne redusere etterspørselen ytterligere – og dermed forsterke nedgangen i økonomien og føre til økt arbeidsledighet.
I fjor kunne avisene fortelle at Keynes nå var blitt moderne igjen – motkonjunkturpolitikk skulle sette i gang landenes økonomi etter finanskrisa. Det er dessverre god grunn til å frykte at fjorårets sommerflørt med Keynes ikke var tilstrekkelig for å få EU-landene på beina igjen – en mer langvarig forpliktelse hadde vært å foretrekke.
Bruttogjelden utgjør nå 94 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) – mot 54 prosent før Bush erklærte krig mot terror. Italias statsgjeld er nærmere 130 prosent av BNP, ikke veldig langt unna gjennomsnittet de siste 10–15 årene. Det er fortsatt stor avstand til landet med verdens største gjeld: I Japan utgjør statsgjelda nesten dobbelt så mye som landets BNP.
Men det er ikke disse landene som har brakt dette med statsgjeld inn i nyhetsbildet de siste månedene. Det er Hellas, med en gjeld på 115 prosent av BNP, som er landet som «står i fare for å gå konkurs», ifølge landets egen statsminister. Et viktig spørsmål i dag er derfor: Hvorfor er situasjonen i Hellas så mye verre enn i de andre landene med høy gjeld?
Jeg skal nøye meg med å peke på noen forhold som er avgjørende for hvordan en høy statsgjeld virker inn på et lands økonomiske situasjon.
For et land som skal låne penger er det selvsagt en nødvendighet at noen er villige til å låne ut penger. Mye penger. Og det avhenger igjen av at ikke alle land rammes hardt av finanskrisa. Så langt ser det ikke ut til å være et stort problem: Kina går fortsatt med store overskudd, og trenger et sted å gjøre av pengene.
Helt sentralt er hvem landet låner pengene av. Ifølge Financial Times eies omtrent 95 prosent av Japans utstedte statsobligasjoner av innenlandske investorer – private og offentlige. Dermed har investorene selv innflytelse over Japans tilbakebetaling av lånene. Hellas og USA har derimot lånt mesteparten av pengene utenlands, og må dermed overbevise kreditorene om at de er sikre betalere på andre måter. Utenlandske kreditorers tillit og finansmarkedenes forventninger er flyktige affærer, noe grekerne i særdeleshet har fått føle på kroppen.
USA er en stor økonomi som fortsatt er attraktiv blant investorer. Markedene har derimot mistet troen på Hellas, som lenge har flytt på tillit bygget på falske premisser som euroland (se denne spalte 26. mai). I tillegg medfører det ineffektive skatteinnkrevingssystemet i Hellas at landet har langt mindre troverdighet enn for eksempel Japan når det gjelder på rimelig kort tid å kunne øke statlige inntekter. Det taler heller ikke til grekernes fordel at flokkmentaliteten i finansmarkedene er større enn blant journalister.
Dette er bakgrunnen for at renten på greske tiårige statsobligasjoner nå er 10,58 prosent, mot 1,22 prosent i Japan. Og med skyhøye renter blir også tilbakebetalingen en mye større belastning for Hellas’ budsjetter framover. EU-landene gjennomfører i disse dager tøffe innstrammingsplaner for å unngå å ende som Hellas. Faren er imidlertid at de i stedet ender som Japan.
En viktig grunn til at Japan har så stor andel innenlandske kreditorer er nemlig et langvarig prisfall – deflasjon. Dermed har landets husholdninger ikke mange andre investeringsobjekter enn nettopp statsobligasjoner å plassere pengene i. I flere europeiske land har prisene den siste tiden omtrent vært uendret. Store innstramninger vil føre til lavere etterspørsel – noe som vil gjøre trusselen om deflasjon sterkere.
Når prisnivået faller, faller også de reelle inntektene til bedrifter og i neste omgang privatpersoner. Lånene er imidlertid tatt opp i nominelle kroner, og rentene kan ikke falle lengre ned enn null. Dermed blir lånebyrden større etter hvert som prisene blir lavere. En deflasjon etter den kredittboblen vi har hatt nå vil være en katastrofe for alle som har gjeld. Dette vil kunne redusere etterspørselen ytterligere – og dermed forsterke nedgangen i økonomien og føre til økt arbeidsledighet.
I fjor kunne avisene fortelle at Keynes nå var blitt moderne igjen – motkonjunkturpolitikk skulle sette i gang landenes økonomi etter finanskrisa. Det er dessverre god grunn til å frykte at fjorårets sommerflørt med Keynes ikke var tilstrekkelig for å få EU-landene på beina igjen – en mer langvarig forpliktelse hadde vært å foretrekke.