Økonomiens kritikere overser uenighetene innad i faget.

«Økonomien er for alvorlig til å overlates til økonomene» hevdet nylig humanistene Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen i Morgenbladet (11-17 juni). I kjølvannet av finanskrisa har økonomikritikk blitt utbredt, og det er mange som både håper og tror at tiden er moden for å bryte monopolet økonomene har hatt på å diskutere markedsøkonomi.

Helt sikkert er det at det er og har vært for lite debatt rundt økonomistyring og hvilke teorier som velges som utgangspunkt for økonomisk politikk. Samtidig virker det som det er par ting som er viktig å få orden i før vi kan starte en god økonomidebatt. Det en ulempe at det blir oversett at det er uenighet innad i økonomifaget. Denne spalta er et godt eksempel på nettopp dette mangfoldet. «Økonomer» kan derfor være et svært diffust begrep.

Et godt grunnlag for debatt ville så være å starte å utveksle meninger med økonomer istedenfor å argumentere mot økonomer. Som regel starter en økonomidebatt med eksplisitt eller implisitt referanse til Adam Smith og hans metafor for markedet: den usynlige hånd – en prosess der tilbud og etterspørsel fritt bestemmer til hvilken mengde og pris varer, tjenester og produksjonsfaktorer blir fordelt til individuelle aktører.

Dette er også utgangspunktene i enhver lærebok i økonomi. Problemet er at her stopper innsikten blant ikke-økonomer opp, og dessverre har økonomene oversett sin opplysningsoppgave utover første kapittel. I løpet de påfølgende nesten 250 år har verden -og nasjonaløkonomien vokst i størrelse og kompleksitet, og det har samtidig også økonomifaget.

Dette har tilsynelatende blitt oversett, og stadig føres altså økonomidebatt mot en type økonom som slett ikke finnes, men som bare er en stråmann.

Økonomer vet veldig godt at grunnforutsetningene for det perfekte markedet, der hvor homogene produkter utbyttes utvunget av mange individuelle aktører med lik makt og lik informasjon sjelden eller aldri oppfylles. Dette kalles «markedsfeil» – resultater av asymmetrisk informasjon, transaksjonskostnader eller eksternaliteter. Dette er en teknisk måte å si at informasjon, og derfor makt ofte er ujevnt fordelt, at selve handelen på det imaginere markedet often innebærer en lang og kostbar prosess som setter en begrensning på hvem som kan delta, og til slutt at produksjonen eller konsumet av varen har virkninger på omverdenen som ikke er reflektert i markedsprisen.

Hovedpoenget er at hovedfokuset i økonomisk forskning i mange tiår har vært på hvorfor markeder ikke fungerer. Dette har gitt grunnlaget for diskutere hvordan man kan få markedet til å fungere ved hjelp av inngrep. Det være seg regler for oppførsel i transaksjoner, konkurranselov og skatter og avgifter for å rette opp disse markedsfeilene.

Humanistene Madsen og Øyen mener imidlertid at “verdensmarkedet er en uregjerlig, men mektig kraft vi ikke kan kontrollere” og snakker formodentlig på stråmannens vegne når de skriver at det «eneste rasjonelle å gjøre er tilsynelatende å gi markedet og dets lov(er) størst mulig spillerom».

Dette rimer ikke. Fri flyt av kapital, varer og tjenester over landegrenser er langt ifra en naturkraft, men resultat av politiske beslutninger. At økonomiske prinsipper utelukkende ligger til grunn for slike beslutninger er ikke åpenbart, snarere det motsatte – det finnes som vi vet veldig store begrensninger på handel, slik som subsidier til og tollavgifter på jordbruksprodukter, og selvfølgelig den fysiske begrensningen billioner av mennesker kjenner på kroppen – innvandringstopp.

Rent økonomisk medfører begge voldsomme effektivitetstap – humanistene kan kanskje bedre redegjøre for de moralsk-filosofiske prinsippene som ligger til grunn bedre enn meg.

Andre steder har det vært diskutert om man har feilet i utdanningen av økonomer. Kan svindel og juks for profittens skyld drives ut med bedre etikkutdannelse? En grunnleggende innsikt fra økonomien er at folk flest ikke handler slik man bør gjøre, men snarere følger den rådende insentivstrukturen for å best oppfylle individuelle mål. Å legge noe annet til grunn for økonomisk politikk ville være et stor feil. Og det er akkurat det vi burde ha lært: å gi opsjoner til ansatte i finanssektoren belønner kortsiktig tenkning og kreativ bokføring.