Dagens Klassekamp
Nyklassisk økonomi er irrelevant i møte med de store krisene.
Av Erik S. Reinert
Onsdag 07. juli 2010
Last nedOnsdag 07. juli 2010
som PDF
Avisene onsdag 30. juni brakte en interessant kontrast mellom Dagens Næringsliv (DN) og Klassekampen. På side fire brakte DN Paul Krugmans skarpe kritikk av økonomisk ortodoksi – hans kronikk i New York Times to dager før – en ortodoksi som «har som hovedtese at du viser ledelse i tøffe tider ved å påføre andre mennesker lidelse». Samme dag på side tre i denne avisen har Morten Jerven et innlegg som forsvarer det ortodokse økonomifaget. Man skulle tro de to avisene ved et uhell hadde byttet artikler.
Krugman kritiserer det han har kalt europeisk masochisme: At man forsøker å redde finanssektoren på kort sikt gjennom å sende regningen til middelklassen, men samtidig på lang sikt åpner for nedadgående spiral av synkende lønninger og synkende etterspørsel. Noe som allerede nå forårsaker stor migrasjon fra små europeiske land som de baltiske, Irland og Hellas. Altså: Europas økonomiske ortodoksi skaper det Krugman kaller «den tredje depresjonen».
Samme dag hevder Jerven at de som kritiserer økonomifaget kritiserer en stråmann fordi det er «uenighet innen økonomifaget». Den uenigheten som finnes innen dagens økonomifag i Norge er minimal fordi stort sett alle samfunnsøkonomer er indoktrinert i en likevektstradisjon som lider av store svakheter nedarvet fra David Ricardos pengeløse bytteøkonomi. Tradisjonen bygger på Adam Smiths banale visjon om at det eneste som skiller dyr og mennesker er at dyrene ikke bytter og handler ting med hverandre (for eksempel er teknologi fraværende). Forskjellen på en høyre-Ricardianer og en venstre-Ricardianer gir seg hovedsakelig uttrykk i et ulikt syn på inntektsfordeling.
Verden står i dag foran to store økonomiske utfordringer: a) finanskrisa som økonomisk ortodoksi er i ferd med å gjøre til en depresjon, kort sagt fordi man velger å redde finansøkonomien istedenfor å redde realøkonomien, og b) økende absolutt fattigdom i den Tredje Verden. FNs siste rapport «Rethinking Poverty» viser at antall underernærte mennesker i verden har økt til 963 millioner, opp 150 millioner bare på de siste fem årene, og at fattigdom daglig tar livet av 25000 barn. Både finanskrisa og den økende fattigdommen faller utenfor dagens ortodokse økonomis forklaringsmodeller. Standardøkonomien så ingen av disse hendelsene komme.
Denne ortodoksien er ingen stråmann, men en høyst levende tradisjon forenet av det Schumpeter kalte «Den ricardianske last» (the Ricardian Vice): at man basert på livsfjerne og ikke empirisk observerte antakelser trekker vidtrekkende konklusjoner om hvilken politikk som bør føres. Eller, som Krugman nylig sa det i et intervju med The New Yorker: «Jeg tror man lett kan argumentere at de faktorene jeg la vekt på i modellene [det vil si de han fikk Nobelprisen for] er mindre viktige enn de jeg utelot fordi jeg ikke kunne modellere dem». Her er vi ved kjernen. De viktigste faktorene blir rett og slett ikke fanget inn på ortodoksiens radarskjermer. Man løser ikke dagens økonomiske problemer gjennom marginal uenighet rundt mantraet «markedssvikt». Vi må igjen gi plass til et empirisk basert økonomifag, slik faget en gang var, gjennom å løse opp alle sentrale forutsetninger samtidig.
Jerven fremhever begrensninger på handel – slik som subsidier og tollavgifter på landbruksprodukter – og «den fysiske begrensning billioner (sic.) av mennesker kjenner på kroppen – innvandringsstopp» som årsaker til fattigdom. Dette gir ifølge Jerven «voldsomme effektivitetstap». Resonnementet lyder som nyklassisk økonomisk ortodoksis siste halmstrå: Hadde vi bare hatt enda mer frihandel og fri flyt av arbeidskraft ville vi ikke hatt disse problemene.
Det er interessant å observere hvorledes den Blindern-baserte økonomiske ortodoksien nå langsomt må vike i Dagens Næringslivs spalter, fortrengt av syndikerte spalter skrevet av amerikanske økonomer, og anmeldelser av bøkene deres. Hvem skulle trodd at DN skulle «radikaliseres» ved hjelp av amerikanske økonomer? Men krisen måtte komme svært nær hjemme før dette skjedde. Verden fungerer slik Wesenlund observerte: «Lettheten med hvilken man løser et problem øker proporsjonalt med avstanden til problemet». Nyklassisk økonomi er irrelevant i forhold til de store krisene, men var bra nok så lenge krisene bare var i Afrika og Asia. Derfor måtte krisene bli verre og komme nærmere før det skjedde noe med økonomifaget både i USA og i Norge.
Krugman kritiserer det han har kalt europeisk masochisme: At man forsøker å redde finanssektoren på kort sikt gjennom å sende regningen til middelklassen, men samtidig på lang sikt åpner for nedadgående spiral av synkende lønninger og synkende etterspørsel. Noe som allerede nå forårsaker stor migrasjon fra små europeiske land som de baltiske, Irland og Hellas. Altså: Europas økonomiske ortodoksi skaper det Krugman kaller «den tredje depresjonen».
Samme dag hevder Jerven at de som kritiserer økonomifaget kritiserer en stråmann fordi det er «uenighet innen økonomifaget». Den uenigheten som finnes innen dagens økonomifag i Norge er minimal fordi stort sett alle samfunnsøkonomer er indoktrinert i en likevektstradisjon som lider av store svakheter nedarvet fra David Ricardos pengeløse bytteøkonomi. Tradisjonen bygger på Adam Smiths banale visjon om at det eneste som skiller dyr og mennesker er at dyrene ikke bytter og handler ting med hverandre (for eksempel er teknologi fraværende). Forskjellen på en høyre-Ricardianer og en venstre-Ricardianer gir seg hovedsakelig uttrykk i et ulikt syn på inntektsfordeling.
Verden står i dag foran to store økonomiske utfordringer: a) finanskrisa som økonomisk ortodoksi er i ferd med å gjøre til en depresjon, kort sagt fordi man velger å redde finansøkonomien istedenfor å redde realøkonomien, og b) økende absolutt fattigdom i den Tredje Verden. FNs siste rapport «Rethinking Poverty» viser at antall underernærte mennesker i verden har økt til 963 millioner, opp 150 millioner bare på de siste fem årene, og at fattigdom daglig tar livet av 25000 barn. Både finanskrisa og den økende fattigdommen faller utenfor dagens ortodokse økonomis forklaringsmodeller. Standardøkonomien så ingen av disse hendelsene komme.
Denne ortodoksien er ingen stråmann, men en høyst levende tradisjon forenet av det Schumpeter kalte «Den ricardianske last» (the Ricardian Vice): at man basert på livsfjerne og ikke empirisk observerte antakelser trekker vidtrekkende konklusjoner om hvilken politikk som bør føres. Eller, som Krugman nylig sa det i et intervju med The New Yorker: «Jeg tror man lett kan argumentere at de faktorene jeg la vekt på i modellene [det vil si de han fikk Nobelprisen for] er mindre viktige enn de jeg utelot fordi jeg ikke kunne modellere dem». Her er vi ved kjernen. De viktigste faktorene blir rett og slett ikke fanget inn på ortodoksiens radarskjermer. Man løser ikke dagens økonomiske problemer gjennom marginal uenighet rundt mantraet «markedssvikt». Vi må igjen gi plass til et empirisk basert økonomifag, slik faget en gang var, gjennom å løse opp alle sentrale forutsetninger samtidig.
Jerven fremhever begrensninger på handel – slik som subsidier og tollavgifter på landbruksprodukter – og «den fysiske begrensning billioner (sic.) av mennesker kjenner på kroppen – innvandringsstopp» som årsaker til fattigdom. Dette gir ifølge Jerven «voldsomme effektivitetstap». Resonnementet lyder som nyklassisk økonomisk ortodoksis siste halmstrå: Hadde vi bare hatt enda mer frihandel og fri flyt av arbeidskraft ville vi ikke hatt disse problemene.
Det er interessant å observere hvorledes den Blindern-baserte økonomiske ortodoksien nå langsomt må vike i Dagens Næringslivs spalter, fortrengt av syndikerte spalter skrevet av amerikanske økonomer, og anmeldelser av bøkene deres. Hvem skulle trodd at DN skulle «radikaliseres» ved hjelp av amerikanske økonomer? Men krisen måtte komme svært nær hjemme før dette skjedde. Verden fungerer slik Wesenlund observerte: «Lettheten med hvilken man løser et problem øker proporsjonalt med avstanden til problemet». Nyklassisk økonomi er irrelevant i forhold til de store krisene, men var bra nok så lenge krisene bare var i Afrika og Asia. Derfor måtte krisene bli verre og komme nærmere før det skjedde noe med økonomifaget både i USA og i Norge.