Stordriftsulemper

Stordriftsfordeler er helt vesentlige for å forklare menneskenes vei fra små stammesamfunn via bystater til nasjonalstater, og til en global økonomi. Stordriftsfordelene (økende skalautbytte) har vært fulgt av en større grad av arbeidsdeling – det vil si en større grad av spesialisering – og en enorm utbygging av infrastruktur. Selv om stordriftsfordeler konseptuelt er noe helt annet enn teknologisk endring, kan disse to faktorene være vanskelige å skille i praksis. Det er ikke lett å tenke seg Fords bilfabrikk bare produsere én bil i måneden eller Microsoft bare selge én lisens til Windows Vista i året. Større skala er ofte en forutsetning for en ny teknologi, og den nye teknologien finnes ofte ikke i gammel produksjonsskala.

Til tross for sin enorme betydning har stordriftsfordelene – liksom infrastrukturen – fått en svært stemoderlig behandling i økonomisk teori. På 1930-tallet ble stordriftsfordelene kastet ut av teorien fordi man anså at de ikke var forenlige med økonomisk likevekt. En langt bedre løsning ville ha vært å kaste ut likevekten fordi den ikke var forenlig med stordriftsfordelene. Stordriftsfordeler blir i prinsippet til på grunn av faste kostnader, også dem som er skapt av kunnskap. Stordriftsfordelene forklarer arbeidsdelingen: hvorfor vi som moderne individer ikke er selvforsynte med alt (unntatt råvarer). Økonomifaget mistet med andre ord det Adam Smith så som den viktigste forklaringen for fremgang: nemlig arbeidsdelingen.

Men: det finnes viktige motkrefter til stordriftsfordelene. Vi kan kalle dem stordriftsulemper. Når all verdens frisørsalonger ikke er samlet i et gigantisk frisørmonopol, kan dette forklares med at stordriftsulempene i bransjen er store, like godt som med at stordriftsfordelene er små. I enhver bransje er altså graden av konsentrasjon – hvor stor markedsandel de største aktørene har – et resultat av de to kreftene som trekker i hver sin retning: stordriftsfordelene trekker mot store enheter, stordriftsulempene mot små. Markedet leverer her resultater i form av veldig ulik struktur (maktkonsentrasjon) i ulike bransjer, og også i ulike segmenter av hver bransje.

Stordriftsfordelenes glansperiode var Fordismen – epoken med standardisert masseproduksjon som dominerte verdensøkonomien fra rundt 1. verdenskrig til langt inn i vår tid. Med IT-teknologien måtte standardisert masseproduksjon i hierarkier sakte vike for samdriftsfordeler i nettverk. Det er ikke tilfeldig at Norsk Kjøtt (Nortura) og bilfabrikkene i Detroit fikk økonomiske problemer samtidig: begge var ektefødte barn av kultur der stordriftsfordelene stod som det bærende prinsipp. I en ny tid var de blitt til kolosser på leirføtter.

Problemene rundt dette oppstår der det ikke finnes egentlige markeder, samtidig som man politisk har dyrket frem en tro på at nokså ubegrensede stordriftsfordeler finnes overalt. I forhold til i andre land synes troen på stordriftsfordeler – også der de ikke er til stede – å være svært stor her hjemme. Kanskje dette er fordi store monopoler for venstresiden ligner litt på en «plan», men tendensen synes å dekke det meste av det politiske spekteret. Høyre foreslo nylig at ingen norske kommuner skulle ha under 10.000 innbyggere.

Sveits, som regnes som et rimelig godt administrert land med lave offentlige utgifter, har rundt 2600 kommuner for sine 7,8 millioner mennesker (rundt seks ganger så mange kommuner som i Norge). Halvparten av kommunene i Sveits har mindre enn 1020 innbyggere, og den minste kommunen har bare 18. En viktig stordriftsulempe ved store enheter er tap av engasjement, frivillighet, og mangfold. Der det virkelig er ekte stordriftsfordeler – som ved avløpsrensing – tvinger kostnadene i praksis gjerne frem samarbeid mellom kommunene. Det å erklære stordriftsfordeler som prinsipp – uten å se på kontekster og ulikheter – kan bli en kostbar politikk.

I landbruket har produksjon av verdens dyreste ost, parmesanosten, få stordriftsfordeler utover en produksjon på rundt 350 kilo daglig. Derimot er det enorme stordriftsfordeler der osten lagres, vendes, og jevnlig tørkes av i over et år mens den modner. En svært sentralisert landbruksstruktur, slik vi har i Norge, skaper uten tvil stordriftsulemper i form av manglende mangfold, overbyråkratisering og tap av entreprenørskap. Norske bønder trenger helt klart beskyttelse, men mye tyder på at måten vi gjør dette på er gått ut på dato.