Friskere finansverden?

Midt i den norske fellesferien vedtok Kongressen i USA den mest omfattende finansreformen siden 30-tallet. «Vi er i ferd med å havne i et stort slagsmål med bankene», proklamerte Barack Obama da han presenterte utkastet til reform i januar. Siden den gang har lobbyistkampanjene herjet og Republikanerne fått sitt. Hva blir effekten av den nå vedtatte reformen?

På grunn av USAs posisjon i verdensøkonomien og det internasjonale finanssystemet er svaret på spørsmålet av stor interesse utover landets grenser. Kommentatorene er selvsagt uenige. Noen oppfatter reformen som svak og udetaljert, andre mener at dette er en tøff overhaling av Wall Street. Jeg tror at begge deler er ganske sant.

Det positive først: De vedtatte endringene vil føre til endringer i form av mer regulering og bedre tilsyn med sektoren. Det innføres begrensninger på bankenes egenhandel, blant annet skal de ikke
kunne bruke mer enn tre prosent av kjernekapitalen til å investere i hedgefond eller private equity fond/firma. Det skal gjennomgås hva slags derivathandel som tillates for banker. Foretak som driver med derivathandel skal underlegges strengere regler og kapitalkrav. Det etableres et tilsynsorgan for forbrukervern og innskuddsgarantiordningen er utvidet. Det skal også fastsettes regler for bonuser i finansinstitusjoner. Dette er langt bedre enn ingenting, men samtidig mindre ambisiøst enn det første lovutkastet.

Det anslås at reformen vil redusere inntektene til de store bankene i USA med rundt ni prosent. Det er imidlertid lite sammenlignet med den enorme lønnsomhetsveksten i finanssektoren de siste årene som følge av deregulering. Mellom 1980 og 2005 økte overskuddet i denne bransjen med 800 prosent, sammenlignet med 250 prosent for andre selskaper (tallene er justert for prisvekst).

Et stort problem med reformen er at den er lite konkret. Det er jo nesten så man lar seg imponere – reformen er på hele 2319 sider, og likevel er de fleste detaljer overlatt til ulike myndighetsorganer.
Den britiske banken Barclays anslår at når regelverket er ferdig vil det utgjøre mellom 15000 og 20000 sider. Dette er ikke demokratisk. For det første fordi finansinstitusjonenes lobbyarbeid
vil kunne fortsette uten det søkelyset som media til nå har hatt på saken. For det andre fordi de færreste vil ha mulighet til å sette seg inn i og forstå lovverket, og dermed også diskutere og foreslå endringer.

Selv om alt er større i USA, er dette også et problem i Norge som fortjener mer oppmerksomhet. Finanssektoren er vanskelig for utenforstående å forstå. Finanskrisa har vist med all tydelighet at
innsikt i denne bransjens virksomhet bør spres i flere miljøer. Jeg kjenner ingen mirakelkur for å oppnå dette i praksis. Sikkert er det i alle fall at dette forutsetter gode tilsynsmyndigheter med ansatte som kjenner finansverdenen fra innsiden. Samtidig må handlingsrommet for kreative «oppfinnelser» i form av kompliserte finansielle produkter begrenses.

I USA er finansreformen bare ett av flere nødvendige skritt for å oppnå en mer stabil finanssektor. I tillegg til gjennomføring av den vedtatte reformen venter nå særlig to viktige oppgaver. Det ene er å følge opp internasjonale forpliktelser, inkludert Baselprosessen. Det ville vært et særlig viktig bidrag om Obama hadde støttet de som har tatt til orde for en internasjonal skatt på finanstransaksjoner.

Det andre er en reform av boligmarkedet. Redningen av de to store statsstøttede boliglånsselskapene Fannie Mae og Freddie Mac har til nå kostet nærmere 900 milliarder kroner og er forventet å koste mer enn redningen av bankene og bilselskapene til sammen. Sentrale spørsmål i en boligreform er hvordan utlånsordningene til boligkjøp skal være, og om man skal opprettholde målsettingen om at «alle skal eie egen bolig» – også de som egentlig ikke har råd til det. Det er mye å ta tak i i USAs finansverden, og arbeidet motarbeides jevnt og trutt av dem som mener at nye reguleringer er en trussel mot næringslivet. Men, som Barney Frank (leder av komiteen for finanstjenester i Representantenes hus og finansreformens forslagsstiller), ifølge Financial Times sa på en konferanse i sommer: «Den utbredte frykten … at vi står i fare for å overregulere på vegne av forbrukerne, er en fantasi som ikke stemmer overens med noen menneskelig erfaring.»