Tid for finansskatt

Fastsettelse av skatter og avgifter er blant de viktigste beslutningene politikerne tar. Dette er avgjørende for statens inntekter og handlingsrommet i fordelingspolitikken, og kan i tillegg være en måte for politikere å påvirke bedrifter og enkeltpersoners valg. På økonomispråket kalles det eksternaliteter – hensyn som er viktige for samfunnet som helhet, men som ikke hver enkelt bedriftsledelse eller person nødvendigvis tar hensyn til når de tar sine beslutninger. Det klassiske eksemplet er forurensing. En bedrift vil i utgangspunktet ikke regne inn miljøkostnaden produksjonen har for samfunnet når den setter opp sine budsjetter. Derfor har vi miljøavgifter. Motsatt kan det være valg som er enda gunstigere for samfunnet som helhet enn for enkeltindividet, og dette kan da subsidieres. Et vanlig eksempel på dette er utdanning.

De siste årene er det en bransje som har skilt seg ut med særlig stor avstand mellom bedrifts- og samfunnsøkonomiske interesser: Finansbransjen. Finansinstitusjonene og deres ansatte har tjent godt på å ta høy risiko ved plassering av andres penger. Finansbransjen kan vokse raskt, ettersom produktene som tilbys ikke avhenger av produksjonsmessige kapasitetsbegrensninger. samtidig har mange finansinstitusjoner solgt kompliserte produkter som ikke kunden – og ofte heller ikke investeringsrådgiveren – har forstått innholdet av. En overdimensjonert finanssektor der mange raskt kan tape mye penger er en trussel mot realøkonomien og samfunnet som helhet. Det har finanskrisa med all tydelighet vist.

De siste årene har man diskutert hvordan finansbransjen bedre kan reguleres, og det er åpenbart nødvendig med et bredt spekter av virkemidler. Til nå er det fra politisk hold i Norge tatt få initiativ for en skatte- og avgiftspolitikk som bidrar til at finanssektoren tar hensyn til samfunnet i sine bedrifts- og privatøkonomiske beslutninger.

Situasjonen er faktisk den at staten i dag indirekte kan sies å gjøre det stikk motsatte, nemlig å subsidiere finanssektoren. Denne bransjen er nemlig underbeskattet sammenlignet med andre bransjer, fordi omsetning og formidling av finansielle tjenester i hovedsak er fritatt for merverdiavgift. Dette stimulerer privatkunders etterspørsel etter finansielle tjenester, noe som gjør sektoren større – stikk i strid med lærdommene etter finanskrisa.

Sagt med andre ord – dagens skatte- og avgiftspolitikk bidrar heller til å blåse opp finanssektoren enn til å regulere den. Konsekvensen er en for stor finanssektor, der sykdomstegn i bransjen raskt kan smitte over på hele samfunnet. Sånn kan det ikke fortsette.

Debatten om økt skattlegging av finanssektoren er langt større internasjonalt enn det vi til nå har sett i Norge. To tilnærminger stikker seg ut. Den ene går ut på å skattlegge finansielle transaksjoner. Dette vil gjøre finanstransaksjoner dyrere, noe som vil redusere handelsvolumet. Prosentsatsene som diskuteres for en slik skatt er så lave at det først og fremst er kortsiktig handel, der penger i raskt tempo flyttes rundt i verden for å oppnå gevinster, som vil rammes. Slike kortsiktige investeringer har blitt stadig mer vanlige, og bidrar til dannelse av såkalte prisbobler og ustabilitet. Dette er grunnen til at internasjonal fagbevegelse og en rekke andre organisasjoner og  nettverk har tatt til orde for en slik skatt.

Den andre tilnærmingen er økt skattlegging av finansinstitusjonene. Der er det flere varianter: Skatt på institusjonenes overskudd, de ansattes lønn og en skatt som stimulerer finanssektoren til å opparbeide større egenkapital er blant forslagene.

Det er flere gode forslag til skattlegging av finanssektoren, og behovet for å se nærmere på disse er stort. De politiske partiene må arbeide målrettet og bredt, og på flere arenaer, for å få på plass et velfungerende skattesystem også for finansbransjen. Det finnes selvsagt alltid en viss usikkerhet knyttet til hvordan markedet vil reagere ved innføringen av en ny skatt eller avgift. Dette er imidlertid en dårlig unnskyldning for ikke å starte dette arbeidet.

Det kan ikke være særlig stor tvil om at den aller største risikoen er knyttet til valget om å ikke gjøre noe som helst.