Frihet som tyranni

Frihet: Hvem kan ha noe imot det? Ordet brukes nå til å begrunne tusen former for utbytting. I høyrepressa og bloggosfæren, blant tankesmier og myndigheter unnskylder dette ordet ethvert overfall på de fattiges liv, og enhver form for ulikhet og innblanding som den ene prosenten utsetter oss for. Hvordan ble frihetsideologien, som en gang var en edel impuls, synonymt med urett? I frihetens navn – frihet fra regulering – fikk bankene lov til å ruinere økonomien. I frihetens navn blir skattene for de superrike kuttet. I frihetens navn lobber selskaper for å fjerne minstelønna og øke arbeidstida. I frihetens navn lobber forsikringsselskaper i kongressen i USA for å hindre offentlig helsevesen, regjeringen skroter planlovene våre, og storkapitalen raserer biosfæren. Dette er de mektiges frihet til å utbytte de svake, og de rikes frihet til å utbytte de fattige. Høyrelibertarianismen anerkjenner få legitime begrensninger på folks handlingsrom, uansett hva disse handlingene medfører for andres liv. Deres begrep om frihet ser ut som et påskudd for griskhet.

Så hvorfor har vi vært så trege med å motsi dette frihetsbegrepet? Jeg tror en av grunnene er at vår tids store politiske konflikt – mellom de nykonservative og millionærene og konsernene de støtter på den ene sida, og sosiale bevegelser og miljøvernere på den andre – har blitt feilaktig framstilt som en konflikt mellom negativ og positiv frihet. Disse frihetsbegrepene ble klarest definert av Isaiah Berlin i hans essay fra 1958, «Two Concepts of Liberty». Å lese dette verket er som å lytte til et  vidunderlig velkomponert musikkstykke. Jeg skal prøve å ikke maltraktere det for mye. Kort og sleivete sagt er negativ frihet friheten til å være eller handle uten innblanding fra andre. Positiv frihet er frihet fra hemninger, eller den kraften en får ved å overstige sosiale eller psykologiske hindringer. Berlin forklarte hvordan positiv frihet hadde blitt misbrukt av tyrannier, og spesielt Sovjetunionen. Det brutale styresettet der ble framstilt som at det ga økt makt til folket, som kunne oppnå en høyere frihet ved å underkaste seg en kollektiv vilje. Høyreliberalistene hevder at miljøvernere og sosiale bevegelser er skapkommunister som prøver å gjenopplive sovjet-forestillinger om positiv frihet. I virkeligheten består kampen for det meste av en strid mellom negative friheter.

Som Berlin noterte: «Intet menneskes aktivitet er så fullstendig privat at det aldri på noen måte legger hindringer for andres liv.» «Frihet for gjedda er døden for småfi sken.» Så han mente at noen menneskers frihet av og til må begrenses «for å sikre andres frihet». Med andre ord: Din frihet til å svinge knyttneven slutter der nesa mi begynner. Den negative friheten til ikke å få nesene våre klubbet, er friheten som grønne og sosiale kampanjer, som for eksempel Occupy-bevegelsen, er til for å forsvare. Berlin viser også at frihet kan komme i veien for andre verdier, som rettferdighet, likhet eller menneskelig lykke. «Hvis min, min klasses eller min nasjons frihet avhenger av mange andre menneskers ulykke, er systemet som fremmer dette urettferdig og umoralsk.» Det følger at staten bør legge juridiske begrensninger på friheter som griper inn i andres frihet, eller friheter som kommer i konflikt med rettferdighet og menneskeverd. Disse konfliktene mellom negative friheter ble oppsummert i et av 1800-talletsstørste dikt. I «The Fallen Elm»  beskriver John Clare hvordan treet han elsket ble felt, formodentlig av grunneieren: «Egeninteressen så deg stå i frihetens vei / så din gamle skygge må være en tyrann. / Du har hørt slyngelen rase mot makten, / gaule frihet og derpå undertrykke de frie.»

Grunneieren utøvde sin frihet til å hogge treet. Når han gjorde det, tråkket han på Clares frihet til å fryde seg over treet, som med sin eksistens beriket livet hans. Grunneieren rettferdiggjør denne ødeleggelsen ved å betegne treet som et hinder mot friheten – hans frihet, som han blander sammen med menneskehetens generelle frihet. Uten statlig innblanding (som i dag kunne komme i form av en trebevaringsordre) kan den mektige mannen tråkke på den avmektiges gleder. Clare sammenlikner så trefellingen med ytterligere inngrep i friheten hans: «Slik var ditt fall, musikkskapende alm; / frihetens rett var å skade ditt: / Som du ble tjent, så ville de overmanne / i frihetens navn de lille som er mitt.»

Men høyreliberalistene vil ikke se denne konflikten. De snakker, som Clares grunneier, som om den samme friheten berører alle på samme måte. De hevder sin frihet til å forurense, utbytte, og til og med – blant våpengærningene – drepe, som om dette var grunnleggende menneskerettigheter. De framstiller alle forsøk på å legge bånd på dem, som tyranni. Moderne libertarianisme er et skalkeskjul for folk som ønsker å utbytte uten hemninger. Den later som om det bare er staten som står bak inngrep i våre friheter. Den ser bort fra rollen som banker, konserner og de rike har i å gjøre oss mindre fri. Den benekter statens behov for å legge bånd på dem for å beskytte svakere menneskers friheter. Denne enøydetankeretningen er en form for spillfekteri, som har til hensikt å avlede oppmerksomheten fra rettferdighetsspørsmål, ved å sette rettferdighet opp mot frihet. På denne måten har libertarianerne gjort «frihet» til et undertrykkelsesredskap.