Ond sirkel

I løpet av tiden med økonomisk krise i eurosonen har jeg rukket to runder med mammapermisjon. Deler av permisjonstiden har vi vært i Sør-Europa, og det har vært påfallende færre babyer i gatebildet i  disse landene enn det vi er vant til hjemmefra. Hvordan påvirker den økonomiske krisa antallet nyfødte – og hvilken betydning har fødselsraten for en økonomi i krise? En av den norske modellens suksesser – men også forutsetninger – er at norske kvinner både jobber og føder mer enn andre det er naturlig å sammenligne med. Norge har den nest største andelen sysselsatte kvinner i verden, bare slått av Island. Samtidig er vi blant de kvinnene i Europa som føder flest barn – i snitt 1,98 barn per kvinne i 2010. Gjennomsnittet i EU var 1,59 barn per kvinne.

Samspillet mellom  velferdsstaten, sysselsettingen og fødselsraten er velkjent. Gode permisjonsordninger og barnehagetilbud gjør at vi kan kombinere karriere og familieliv – istedenfor å måtte velge. Høye fødselstall over tid gir en større arbeidsdyktig andel av befolkningen, som igjen bidrar til norsk økonomi og statens evne til å levere velferdsgoder. Finansdepartementet har regnet på hva sysselsettingen blant kvinner har å si for norsk økonomi. De har kommet fram til at dersom norske kvinners yrkesdeltakelse ble redusert til gjennomsnittet i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), ville verdien av dette produksjonstapet tilsvare hele oljeformuen, også den som befinner seg under bakken. Forskjellene mellom Sør- og Nord-Europa når det kommer til foreldrepermisjon og barnepass er store, og  fødselsratene har over tid vært langt lavere i land som Hellas, Spania og Italia enn de har vært i Norge. Dette er en viktig årsak til at konsekvensene av den mye omtalte bølgen av eldre blir langt større i disse landene enn i Norge. På 2000-tallet har imidlertid disse landene hatt en økning i fødselsraten. Hva er så situasjonen nå, etter noen få år med nedgangstider?

Artikkelen «Economic Recession and Fertility in the Developed World» (2011) av Tomáš Sobotka med flere viser at den økonomiske krisa gjorde ende på en trend i Europa på 2000-tallet med et økende antall barnefødsler. I 2008 økte antall fødsler i alle EU land bortsett fra Tyskland. I 2009 falt antall fødsler i 15 EU-land,  særlig store utslag var det i land som Spania og Latvia der  arbeidsledigheten økte kraftig. Analysen fokuserer spesielt på Latvia og viser at økningen i arbeidsledighet der ser ut til å ha en umiddelbar effekt på antall fødsler ni måneder etter.

Etter all  sannsynlighet vil den økonomiske krisa fortsette å prege fødselstallene i årene som kommer. En ting er at det av naturlige grunner tar en viss tid før gryende optimisme og bedring i den økonomiske situasjonen gir utslag i fødselstall. Mer urovekkende er  det at vi ikke har sett avslutningen på nedgangstidene – konsekvensene av nedskjæringene som nå pågår, kjenner vi ikke  engang konturene av. Arbeidsledigheten og usikkerheten er størst for de som er i etableringsfasen. I 2011 var mer enn hver femte EU-borger under 25 år arbeidsledig. I Hellas og Spania er nærmere halvparten i denne aldersgruppen arbeidsledig. Når sjansene for en akseptabel inntekt er så dårlige – hvor mange velger da å få barn? Konsekvensene av denne nedgangen i antallet fødte vil påvirke disse landene i mange år. Det betyr trolig en lavere andel sysselsatte i fremtida, og det er dårlig nytt for økonomien og tilbudet av offentlige velferdsgoder. Situasjonen forsterkes av at arbeidsdyktige personer bokstavelig talt rømmer landet.

Ifølge et innslag på NRK Dagsrevyen 12. februar har ti prosent av befolkningen i Latvia meldt permanent flytting til et annet EU-land i løpet av de siste 10–15 årene. Det er de i arbeidsdyktig alder som flytter, i hovedsak håndverkere og folk med høyere utdanning. Denne utviklingen fortjeneren større plass i debatten om hvordan vi i Norge skal løse fremtidens etterspørsel etter arbeidskraft. Hvordan skal de kriserammede landene i EU løse sine store utfordringer dersom de skal fortsette å utdanne personer som flytter rett ut av  landet så fort fagbrev og vitnemål er skrevet ut? Og hvordan skal de selv klare å «bygge landet» når arbeidsstyrken utgjør en stadig mindre del av befolkningen?