Fattigdom og finans

Ny strategi eller stø kurs i verdens økonomiske politikk?
Av Morten Jerven
Onsdag 25. apr 2012
Last ned
som PDF

Finans- og utviklingsministre møttes 18.–20. april i Washington, D.C. for å delta i Verdensbankens toppmøte, som holdes annenhvert år. Alle de viktige var på plass, og derfor møttes også G20-landene og Det internasjonale pengefondet (IMF) i Washington denne helgen. I pressen i Norge har saken fått litt oppmerksomhet, særlig fordi det er så spennende at dette er Heikki Holmås’ første store reise som utviklingsminister. For Sigbjørn Johnsen er vel ikke turen så spennende, men det er noen viktige ting som skal diskuteres. Den store saken som setter dagsorden er at Spania nå er neste land ut i Eurokrisa. Da er det nye akronymet, Piigs komplett (Portugal, Irland, Italia, Hellas (Greece) og Spania), og størrelsen på redningspakka krever midler fra et annet innflytelsesrikt akronym: Bric (Brasil, Russland India og Kina).

Disse landene er imidlertid ikke så interessert i bidra til å styrke IMFs finansielle muskler uten økt innfl ytelse som motytelse. Det har imidlertid USA lovt at de ikke kommer til å få, mens Canada har sagt at de ikke ønsker å bidra til et fond der mesteparten av pengene havner i Europa. IMF trommet likevel sammen 430 milliarder, men pengene kom fra Europa med bidrag fra Australia, Sør-Korea og Singapore. En annen debutant som burde være spent, er Jim Yong Kim. Verdensbankens styre har valgt den amerikansk-koreanske legen som ny sjef. Dette valget kunne ha vært et godt symbol på at man ville gi Bric større innflytelse. I stedet ble prosessen en påminnelse om at det fortsatt er USA som styrer. Andre kandidater med bred støtte, slik som Ngozi Okonjo-Iweala fra Nigeria og José Antonio Ocampo fra Columbia, hadde ingen sjanse så lenge USA gjorde det klart at de ville ha sin mann valgt.

Denne prosessen kan beskrives som en total fadese for USAs politiske ledelse. I et perfekt feilgrep har man lykkes i gjøre samtlige som bryr seg, opprørt. Progressive krefter som vil se endringer i den politiske prosessen i Verdensbanken er skuffet over at det er nok en amerikansk kandidat på toppen. Konservative som støtter USAs innflytelse i banken er sjokkert over hvem som ble valgt. Det skal vanskelig gjøres å velge en kandidat som alle er misfornøyd med, men det ser det ut til at man har klart. Det første er jo at han ikke er økonom. Han er lege. Ikke har han erfaring fra Verdensbanken eller fra politikken heller. Men det mest overraskende er at Jim Yong Kim tilsynelatende er grunnleggende uenig med Verdensbankens grunnpremiss; nemlig at økonomisk vekst før eller siden vil bringe alle andre gode ting med seg.

Yong Kim var medforfatter av en bok om dette, publisert i 1999. Den het «Dying for Growth» – altså å dø for vekst. Boka beskriver at til tross for økonomisk vekst, dør millioner av fattige av årsaker som lett kan forhindres med andre midler. Det var en stund siden. I 2000 forpliktet alle verdens land seg til å oppnå tusenårsmålene innen 2015. Mange av disse målene knyttet seg til fattiges tilgang til helse, utdanning og andre tjenester. Mange har vært skeptiske, men forrige måned ble det meldt at målet om drikkevann til minst 88 prosent av  verdens befolkning allerede er oppnådd. I tillegg kunne Verdensbanken for første gang melde at antall fattige (folk som lever på under 1,25 amerikanske dollar dagen) i Afrika har blitt redusert. Du tror kanskje at du har hørt dette før, men da har du blitt lurt. Det har ofte blitt meldt at Afrikas fattigdom minker – men da jukser de litt og mener egentlig at andelen av befolkningen som er fattige har minket. Du kan nemlig si dette selv om det absolutte antallet fattige faktisk øker, så lenge det øker saktere enn befolkningen generelt.

Ifølge Verdensbankens tall økte antall fattige i Afrika fra 205 millioner i 1981 til 395 millioner i 2005, men i 2008 falt tallet med ni millioner, til 386 millioner. De nye tallene tilsier at også tusenårsmålet om å halvere antall fattige allerede er nådd. Halvparten av reduksjonen skjedde i Kina, der 662 millioner har tatt steget ut av å leve for under 1,25 dollar er dag. Hvorfor reduseres verdens fattigdom for første gang verden over mens det er full krise i Vesten? Vekst og  fattigdomsreduksjon ser ikke ut til å bero så mye på hva som skjer i Washington, D.C. Eller er det noen som har tulla med talla for å gi en nervøs debutant en god start?


Logg inn
Redaktør: Amund Hamnes Aaberge
Utarbeidet med økonomisk støtte fra For velferdsstaten
Publiseringsløsning fra Noop