Påskeøyasyndromet

Fra midten på 1880-tallet ble Påskeøya overtatt av La Compañía Explotadora de la Isla de Pascua (Cedip) som begynte å drive øya som en sauefarm. Firmaet bygget ulike innretninger for sauefarmen,  og i tillegg et gjerde rundt øyas landsby Hanga Roa. I alle årene dette firmaet hadde kontrollen over øya, hadde ikke  innbyggerne lov til å forlate landsbyen uten firmaets tillatelse. Saueavlen sysselsatte ikke mange: De fleste av øyas innbyggere stod rett og slett i veien for den såkalte verdiskapingen, samtidig som de mistet adgangen til områdene der de hadde drevet sin tradisjonelle produksjon. På konferansen til FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika om råvareproblematikken, i Chile i slutten av april, introduserte jeg begrepet «Påskeøysyndromet». Dette er et generelt begrep for situasjoner der en befolkning og deres tradisjonelle økonomiske aktiviteter «står i veien for» annen bruk av jorda, uten at den nye aktiviteten skaper særlig mange jobber for dem som bor der. Dette er en helt annen situasjon enn overgangen fra landbruk til industri, der industrien gjerne sysselsetter befolkningen som blir overfl ødig i landbruket.

Begrepet Påskeøysyndromet beskriver ikke bare gruve- og oljesandprosjekter over hele verden, men også situasjoner der enorme landområder i afrikanske land – som på Madagaskar – blir overtatt av ikke-afrikanske interesser for å produsere mat for eksport til Asia. Her skapes det lett en situasjon der det produseres mat som landets innbyggere selv ikke har råd til å kjøpe, og som det heller ikke er meningen de skal kjøpe. Som fårekjøttet på Påskeøya. I provinsen Cajamarca i det nordlige Peru finnes det et gullgruveprosjekt som nå truer en vakker innsjø og befolkningen som tradisjonelt bor der. At gullforekomstene under innsjøen har en forventet levetid på seks–sju år gjør saken enda mer absurd. Påskeøya ble jo ikke ødelagt for resten av vår planets levetid slik den peruanske innsjøen kan bli. I Peru går bølgene høyt. Den nye, og antatt venstrevridde, presidenten kalte guvernøren i Cajamarca for Pol Pot fordi han protesterte mot prosjektet, uten at guvernøren hadde så mye som krummetet hår på noens hode. Han hadde bare verbalt satt seg imot gruven, men dagens gullpriser skaper enormt sterke politiske krefter i motsatt retning. Et nytt og positivt trekk ved råvareproduksjonskonferansen i Santiago er at stadig flere latinamerikanske land prøver å tvinge frem mer lokal verdiskapning i gruve- og annen råvareproduksjon. Dette er for å motvirke den vanlige tendensen til at slike virksomheter danner enklaver, isolerte økonomiske områder, som har lite kontakt med vertslandet. Chilenske gruveprosjekter i Peru frakter typisk alt de trenger, noen også arbeidskraft, inn fra Chile.

I motsetning til Peru synes Brasil og Argentina, og selv Chile, på den annen side å gå inn for å ta i bruk en type regelverk Norge hadde fra 1970-tallet, men som vi siden gikk fra: et regelverk som pålegger bedrifter som vil ha aktiviteter i landet å etablere lokal virksomhet. På Finnmarksvidda og i Finnmarks fjorder ser vi tegn til at ideologien i Norge ligger nærmere den i Peru enn den i Brasil: Gruvedrift truer den tradisjonelle bruken også her hjemme. Til tross for at gruveutslipp ifølge Havforskningsinstituttet truer det meste av livet i en finnmarksfjord, fikk gruveselskapet forlenget  utslippstillatelsen. På vidda har gull den store ulempen at det skapes enorme mengder forurenset slagg; gull til én giftering kan skape tonnevis. Får gruveselskapene det som de vil, er det faktisk mulig at store deler av Finnmarksvidda kan bli omdannet til en grushaug, og at de som driver med reindrift, mange steder havner i samme situasjon som beboerne på Påskeøya gjorde.

Det virker som om det er den nasjonal tidsånden mer enn tradisjonelle politiskeskillelinjer som bestemmer om  Påskeøysyndromet skal få ta over eller ikke. Arbeiderpartiets logikk, slik den blir fremstilt i Finnmarks Dagblad, er av typen «vi i Norge forbruker så mye at vi har en plikt til å rasere naturen også for å bidra med råvarer », og at SV sitter på miljøvernposten ser ut til å ha like lite betydning for utfallet som at en såkalt venstrevridd president i Peru sitter ved makten der. Det virker som om  nyliberalismens økonomiske logikk overfor naturen nå fornemmer at det er hastverk. Hardkjøret for å få på plass raseringstillatelsene før det er for sent, er enormt.