Markedets jernbur
Onsdag 18. juli 2012
som PDF
Det finnes ulike måter å forstå ting på. Man kan forstå at 2 + 2 = 4, noe annet er å forstå dypere årsakssammenhenger i en sammensatt kontekst. Man kan forstå tallet 39,5 i feber, noe annet er å stille diagnose om hva som forårsaker feberen. Her strekker ikke termometerets målinger til. Tall og symboler kan noe ganger bli «kvalitetsløse størrelser» som tilsynelatende forklarer, men i virkeligheten dekker over underliggende faktorer som er de vesentlige. I over 100 år har tysk økonomisk teori kritisert anglosaksisk økonomisk teori – det vil si dagens standardteori – for å operere med slike «qualitätslose Größen», og for derfor ikke å forstå økonomiske årsakssammenhenger til bunns.
Også synet på staten er svært forskjellig i tysk og anglosaksisk teori. Margaret Thatcher tydeliggjorde en viktig forutsetning i det anglosaksiske økonomifaget da hun sa at det ikke finnes noe slikt som et samfunn. Slike teorier kan føre til det patologiske statshatet vi i dag finner noen steder i USA. Tysk samfunnsteori har alltid hatt med seg både individ og samfunn, og får dermed lettere opp på netthinnen at det finnes friheter – slik som frihet fra sult og analfabetisme – der staten må spille en viktig rolle som medleverandør. Fordi de har med seg behovet for en stat – ikke bare avfeier den – er det tyske teoretikere som klarest problematiserer statenes makt: Max Weber advarer mot byråkratisering som skaper «jernbur» og Friedrich Nietzsche mot staten som også kan bli «det kaldeste av alle kalde monstre». Organisering av offentlig sektor kommer også i en anglosaksisk og en kontinentaleuropeisk variant. Den anglosaksiske ble til under navnet New Public Management (NPM), og forsøker å behandle offentlig sektor som om den var aktør i et marked. Problemet er imidlertid at offentlig sektor har langt mer kompliserte mål å styre etter enn privat sektor, og fravær av ekte konkurranse. Det blir ikke fornuft av å organisere fyrvesenet gjennom å late som om det eksisterer konkurranse mellom ulike fyrlykter der ute.
Norge opplever en debatt om organiseringen av offentlig sektor. Dagens løsning i noe så sentralt og viktig som helsesektoren, tyder på at man bruker en modell fra næringslivet der troen på stordriftsfordeler – på at enhetskostnadene synker jo større produksjonsvolumet er – dominerer. Det er en farlig forutsetning å bygge på, spesielt når det ikke finnes alternative organisasjonsformer som eventuelt kan vise hvor stordriftsfordelene stopper opp og kan bli til stordriftsulemper.
Kritikken mot offentlig sektor kommer fra flere hold. Fra legene selv, som føler seg som umyndiggjorte tannhjul i systemet. Fra bedrifter som prøver å tjene penger på å levere innovasjoner til helsevesenet, og – som legene – møter et innovasjonsfiendtlig system dominert av kvalitetsløse tellekanter. Fra mor til et multifunksjonshemmet barn som opplever hvordan markedsløsninger betyr at et stadig større byråkrati av «bestillere» med blårussbakgrunn erstatter omsorgsorienterte fagfolk i helse- og sosialsektoren. Omsorgstjenester blir etterhvert satt ut på anbud, i tidkrevende og opprivende prosesser der foreldre settes på sidelinjen og billige tjenesteleverandører – på kort sikt og uten nødvendig kvalitet – foretrekkes. Det er noe fundamentalt galt med et system basert på kvalitetsløse tellekanter, på den samme mekanistiske forståelsen som preger det moderne økonomifaget. En bedriftsleder må sortere uhorvelige mengder kvalitativ informasjon, mens deltagerne i det lissom-markedet vi har skapt i offentlig sektor synes å kunne holde seg til kvalitetsløse størrelser.
Nietzsche spør om ikke slik mekanistisk vurdering, det å se på ting uten å prøve å forstå dem kvalitativt, egentlig er «å kastrere intellektet»? Så lenge mekanistisk vurdering og kunstige stordriftsfordeler ser ut til å være høyeste mote for offentlig sektor – les «slagkraftige enheter» – kan en fortsatt utvikling i feil retning synes uunngåelig. Her har EU, i hvert fall i teorien, et sunt prinsipp i subsidarietetsprinsippet: avgjørelser må tas så langt nede i det byråkratiske systemet som mulig. Dette var et begrep som ikke fantes i britisk rettstradisjon, og som dermed lenge skapte problemer i EU. Det motsatte av det som nå foregår, ville være å gjeninnføre den weberianske byråkraten med erfaring, fagkunnskap og dømmekraft, samtidig som demokrati og rettigheter igjen kommer i fokus.