Framtid for Velferdsstaten?

Velferdsstaten står ved en skilleveg. Nyliberalismen er på offensiven verden over. Markedskreftene vinner terreng på bekostning av politiske beslutninger, og velferdsstatens kollektive løsninger angripes og undergraves systematisk. I denne situasjonen er det både dristig og utrendy å reise spørsmålet om hvordan vi skal tenke offensivt og visjonært om velferdsstatens framtid, men det kan være en nyttig øvelse å utfordre på denne måten. Det tvinger oss nemlig til å tenke gjennom både betingelser og muligheter for velferdsstatens eksistens og framtid.

I dag opplever vi at de fleste og viktigste velferdskrav og -kamper er defensive. Privatisering, nedskjæringer og markedsorientering utgjør de største truslene. Det gjelder derfor å forsvare de landevinninger som ble oppnådd i velferdsøkonomiens storhetstid. En ukritisk, defensiv forsvarskamp for offentlige velferdstjenester, som langt fra er fullkomne, og som til dels er blitt undergravet og svekket, byr imidlertid på problemer. Ikke minst derfor er det viktig å kople disse kampene til mer offensive perspektiver og visjonære krav.Vi vil et sted med dette samfunnet, og slike visjoner kan gi både retning og energi til de daglige små og store kamper, samt bidra til å etablere samfunnsmessige styrkeposisjoner og nødvendige sosiale allianser for å vinne fram.

Hvis vi ikke skal henfalle til ren idealistisk ønsketenking, kreves det imidlertid at vi klargjør noen premisser for debatten – for eksempel hva velferdsstaten er, og hvilke forutsetninger som må være til stede for at vi skal kunne vinne fram med en offensiv velferdspolitikk. Det er nødvendig å bruke litt plass på dette. Deretter følger noen forslag til hvordan vi kan videreutvikle velferdsstaten.

Penger eller makt?

Forståelsen av hva velferdsstaten er, blir i denne sammenhengen viktig. Dersom vi eksempelvis begrenser velferdsstaten til å være en sum av poster på offentlige budsjetter eller måling av ressurser som går med i velferdens tjenestesektorer, kan vi fort havne på ville veier. Selv om vi pynter på budsjettallene med noen krav om effektivisering og modernisering, er det ikke sikkert at det hjelper oss så mye, det heller. I begge tilfeller kan vi risikere at velferdsstaten går tapt mens vi er opptatt med lommekalkulatoren og nye, trendy organisasjonsformer.

Velferdsstaten er nemlig ikke primært et spørsmål om penger på offentlige budsjetter, eller lure organisasjonsmodeller. Ressurser og organisasjonsstrukturer viktige, men velferdsstaten dreier seg først og fremst om makt, samfunnsmessig makt – økonomisk og politisk makt – nasjonalt så vel som internasjonalt.Velferdsstaten vokste fram som et resultat av de konkrete, samfunnsmessige maktforhold som utviklet seg særlig i Norden og Vest-Europa i løpet av det forrige århundret. Sentralt i forståelsen av denne utviklingen er fag- og arbeiderbevegelsens framvekst, samt det historiske kompromiss mellom arbeid og kapital – eller den sosiale pakt, som den også blir kalt – som ble så dominerende i mellom- og etterkrigstidas utvikling. La oss ta et eksempel. USA, som vi knapt regner for en velferdsstat etter våre nordiske mål, har en helsesektor som utgjør omkring 15 prosent av bruttonasjonalproduktet (i følge OECD). Det er betraktelig mer enn i Vest-Europa, som ligger på 8-10 prosent. Mens vi i Norden og Vest-Europa er i stand til å gi befolkningen relativt likeverdige helsetjenester i en effektiv og i hovedsak offentlig drevet helsesektor, er dette langt fra tilfellet i USA. Der faller titalls millioner mennesker utenfor. Dette skjer ikke fordi USA har kvalitativt dårlige helsetjenester, tvert i mot, de har kompetanse og kvalitet i verdenstoppen. Det skjer fordi helse i mye større grad er en privatsak, en vare på et marked der private forsikringsordninger er avgjørende. De mangler velferdsstatens utjevning og organisering.

De enorme kostnader i den amerikanske helsesektoren skyldes ikke minst at store ressurser går med i kampen om markedsandeler. Sykehus setter store midler inn på å slåss om de mest betalingsdyktige pasienter. En tredjedel av pengene – altså 5% av BNP – går med til administrasjon. Likedan har kampen om den beste kompetansen ført til legelønninger som langt overgår våre hjemlige. Den viktigste forskjellen i denne sammenhengen, er at fag- og arbeiderbevegelsen og andre folkelige krefter aldri klarte å tilkjempe seg like sterke samfunnsmessige posisjoner i USA som i Norge/Norden. Det var de sosiale maktforholdene som muliggjorde at helsevesenet ble organisert som i hovedsak heloffentlige universelle tjenester i Norden.

Maktforskyvning

At det er makt mer enn penger som er avgjørende, kan ytterligere belyses med et eksempel fra den hjemlige arena. Gjennom de siste par tiårene har vi opplevd en enorm økning av uføretrygding her i landet. Stadig nye titusener, svært mange av dem ufrivillig, støtes ut av et arbeidsmarked som blir mer og mer krevende. Dette øker velferdsbudsjettet i Norge, men det øker ikke dermed velferden. For svært mange er det snarere omvendt. Livsstandarden reduseres, og flere føler seg maktesløse, mistenkeliggjort og ydmyket i et stadig mer brutalisert arbeidsliv. Det samme kan sies om veksten i antall fattige – den øker velferdsbudsjettet, men ikke velferden.

Stor ressursbruk på velferdstjenester eller raskt voksende poster på offentlige velferdsbudsjetter er altså ikke uten videre noe mål på velferdsstatens suksess eller befolkningens livsvilkår. I forhold til brutaliseringen av arbeidslivet er det heller ikke tilstrekkelig med noen organisatoriske krumspring i Trygdeetaten eller Aetat. Det er maktforholdene i økonomi og arbeidsliv som er endret. Presset på den enkelte har økt formidabelt i store deler av arbeidslivet de siste 20-25 årene – i tråd med økt markedsmakt, nyliberale arbeidslivsreformer, økt arbeidsintensitet, strammere tidsfrister og umenneskelige omstillingsprosesser. Fagbevegelsen er på defensiven og utryggheten i arbeidslivet er økende.

Det er nødvendig å minne om dette innlysende forhold, at velferd først og fremst er et spørsmål om samfunnsmessig makt. Ikke minst fordi velferdsstatens tjenester, langt inn i arbeiderbevegelsens egne rekker og i politisk radikale miljøer, ofte blir diskutert frikoplet fra sine maktpolitiske dimensjoner. På mange måter spiller dette ballen rett i armene på høyresidas retorikere, når de repeterende messer sitt enkle budskap: Mer velferd for hver krone. Det er aldri brukt så mye penger på velferd her i landet, påpekte Kjell Magne Bondevik korrekt i siste valgkamp, mens hans høyredominerte regjering fortsatte angrepene på og nedbyggingen av velferdsstaten.

Samfunnsmessig kamp

Hva betyr det så at velferdsstaten først og fremst er et spørsmål om makt? Det betyr i alle fall at velferdsstatens utvikling og nivå analytisk må knyttes nært opp til den samfunnsmessige kampen.Velferdsstaten ble ikke utviklet ved at noen konstruerte den på et tegnebrett og la den fram for folket i valg. De offentlige, kollektive velferdsordninger oppsto som et resultat av at store folkegrupper ville kjempe seg ut av sosial utrygghet og nød. Kampen startet for fullt på slutten av 1800-tallet, da industrikapitalisme og en uregulert markedsøkonomi var blitt de dominerende former for økonomisk virksomhet.

Kapitalismen var fra sin begynnelse kjennetegnet av opp- og nedturer, kriser og høykonjunkturer. Og for hver gang krisene slo til, skapte det massearbeidsløshet, nød og elendighet for store deler av befolkningen.Til og med i de gode tidene var det vanskelig for folk flest å få del i samfunnets økende velstand, som samlet seg hos kapitaleierne og samfunnets elite. Kampen for kollektive, offentlige velferdsordninger ble et svar på denne sosiale utryggheten og grove urettferdigheten. Det var den framvoksende fag- og arbeiderbevegelsen som sto i spissen for denne kampen. Det var arbeidsfolk som ble rammet hardest av krisene, nedgangskonjunkturene og den systematisk skjeve fordelingen av godene i den markedsliberalistiske økonomien.

Kampen var hard og ble ført over en lang periode, og den omfattet så vel streiker som lockouter, konfrontasjoner mellom streikende arbeidere på den ene siden og streikebrytere, politi og militære på den andre. Gjennom denne kampen ble maktforholdene i samfunnet, styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, langsomt endret. Makt ble overført fra markedet til politiske beslutningsorganer gjennom en formidabel demokratiseringsprosess, og en stadig mer velorganisert fagbevegelse fikk gradvis større innflytelse på arbeidsplassene.

Kapitalkontroll

Etter hvert førte dette til at markedsøkonomien ble tøylet. Konsesjonslover, kapitalkontroll og etableringskontroll ble innført – det vil si at kapitaleierne ikke fritt kunne eksportere og importere kapital eller investere hvor de ville. Spekulasjonsøkonomien ble avskaffet, markedene ble regulert og trygder og offentlige velferdstjenester ble utviklet for å sikre folks økonomiske og sosiale interesser.Velferdsordninger ble bygd ut som offentlige tjenester nettopp fordi de skulle kompensere for systematiske svakheter og mangler i markedsøkonomien og sikre folks økonomiske trygghet som motvekt mot den private markedsøkonomiens opp- og nedturer.

Helse og utdanning, samt store deler av samfunnets infrastruktur som post, tele, kollektivtrafikk og vann- og elektrisitetsforsyning ble etablert enten som offentlige tjenester eller gjennom sterk offentlig styring og regulering. Den velferdsøkonomien som ble utviklet, gikk langt ut over de snevert definerte velferdstjenestene. Slik hadde vi ikke bare et boligmarked, men også en sosial boligpolitikk, vi hadde ikke bare et energimarked, men også en sosial energipolitikk.

Den industrielle reservearmé, som kynisk ble brukt til å undergrave lønns- og arbeidsforhold, ble sterkt redusert gjennom en politikk for full sysselsetting. Markedet ble tøylet og underlagt overordnede samfunnsmessige hensyn, og dette var en maktpolitisk betingelse for å utvikle den velferdsstaten vi kjenner. Ingen steder i verden har man oppnådd en høyt utviklet velferdsstat uten å gå gjennom en slik samfunnsmessig konfrontasjon som endret maktforholdene i samfunnet.

Klassekompromisset

Etter andre verdenskrig ble dette den dominerende utviklingsretning – først og fremst i Nord- og Vest-Europa, men også i land som New Zealand og Australia. Etter 15-20 år med økonomisk krise, massearbeidsløshet og krig var det et massivt krav hos befolkningene om at de økonomiske kreftene måtte tøyles. De internasjonale samfunnsmessige styrkeforholdene førte til det historisk veldig spesifikke klassekompromisset. For å dempe radikaliseringen i arbeiderbevegelsen aksepterte kapitaleierne omfattende omfordeling og politisk regulering av økonomien.Vi fikk den keynesianske reguleringspolitikken. Kapitalkontroll, faste vekslingskurser mellom valutaene og omfattende inngrep i markedene ble innholdet i denne velferdsøkonomien.

En høyt utviklet velferdsstat er altså resultatet av en samfunnsmessig kamp, en kamp basert på folkelig mobilisering, konfrontasjon med motkreftene og, ikke minst, at en stor del av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt folkelig, politisk styring. I de nordiske landene gjaldt dette over halvparten av økonomien da velferdsstaten var på sitt mest omfattende. Den gjenværende private markedsøkonomien ble underlagt omfattende styring og regulering. Så omfattende politisk intervensjon måtte det altså til for å skape den økonomiske trygghet for befolkningen som de nordiske velferdsstatene representerte.

Velferdsstatens to sider

På bakgrunn av at velferdsstaten er resultat av et samfunnsmessig kompromiss, er det viktig å ta med seg at den har to sider, som jo nettopp er karakteren av et kompromiss. På den ene siden har vi ordninger og tiltak som peker i retning av våre visjoner om et annet samfunn. Eksempler er trygdesystemet og omfordelingspolitikken. På den andre siden fungerer en del velferdstiltak som reparasjonsverksted for et inhumant økonomisk system, slik vi ser av eksplosjonen i utstøting fra arbeidslivet gjennom uføretrygd og behandling av mange arbeidsrelaterte sykdommer og plager. Eksempelvis kunne vi godt ha et samfunn uten arbeidsløshetstrygd – ikke fordi arbeidsløse ikke trenger økonomisk støtte, men fordi det ikke finnes arbeidsløshet.

På defensiven

Velferdsøkonomien ble rådende fram til ut på 1970-tallet. Da fikk vi den mest omfattende, internasjonale økonomiske krisa i etterkrigstida – oljekrise, råvarekrise og valutakrise. Nok en gang ble altså det kapitalistiske system innhentet av sin overproduksjons- og profittkrise. Kapitalkreftene gikk på offensiven for å øke avkastningen og erobre nye markeder – ikke minst gjennom en kamp for å overta offentlige virksomheter og velferdsordninger gjennom omfattende privatisering. Klassekompromisset brøt sammen da kapitaleierne trakk seg ut av den sosiale pakt.Fag- og arbeiderbevegelsen hadde i stor grad blitt avideologisert og avradikalisert i de rolige etterkrigsårene, og så dermed ikke faren. Markedsliberalismen og spekulasjonsøkonomien vant terreng verden over.

De samfunnsmessige maktforholdene ble altså igjen endret dramatisk, men denne gangen på bekostning av fag- og arbeiderbevegelsen og andre folkelige organisasjoner. Denne maktforskyvningen truer nå med å undergrave hele fundamentet for velferdsstatens eksistens. Den økonomiske trygghet som ble oppnådd ved at velferdsordninger ble koplet fri fra markedsøkonomiens opp- og nedturer, er derfor i ferd med å svekkes etter hvert som tilfredsstillelsen av folks grunnleggende behov igjen knyttes opp til markedet.

Det er grunnen til at det i dag finnes få offensive velferdspolitiske tiltak rundt omkring i verden. Ettersom kollektiv velferd i siste instans er et spørsmål om samfunnsmessig makt, og ettersom nyliberalismen er den dominerende trend verden over, svekkes velferden.

Offensive velferdskrav

Med dette utgangspunktet blir en forskyvning av de økonomiske og politiske maktforhold i samfunnet en forutsetning for offensive velferdstiltak.Visjonære velferdstiltak kan fort bli ønsketenking dersom de ikke knyttes opp til eksisterende maktforhold og mulige endringer av disse gjennom bygging av allianser, utvikling av strategier og organisering av motmakt. Samtidig er det blant annet gjennom å utvikle framtidsvisjoner og reise konkrete, offensive velferdspolitiske krav, at man kan mobilisere folk for en endring av maktforholdene, slik at man kan få gjennomført tiltakene – altså denne evige, og viktige, dialektikken.

Følgende tre korte skisser til mer offensive krav og perspektiver kan være innspill i den debatten. De er ment å være konkrete og realistiske, samtidig som de peker framover mot et annet samfunn. De vil imidlertid forutsette, men også bidra til, en nødvendig mobilisering for å endre maktforholdene i samfunnet – slik at kravene kan realiseres.

1. Retten til arbeid må gjøres reell

Arbeidsløsheten har alltid hatt som effekt å dempe fag- og arbeiderbevegelsens kamp og svekke dens styrkeposisjoner.Trusselen om å miste arbeidet, og dermed lønna og muligheten til å finansiere sitt livsopphold, virker sterkt disiplinerende. Gjennom det like kyniske som tilsynelatende nøytrale begrepet likevektsledighet (for tida om lag 4 prosent her i landet) er opprettholdelse av en viss minstearbeidsløshet nærmest blitt institusjonalisert under dagens nyliberalistiske regime. En mer konsekvent kamp for å gjøre retten til arbeid reell, vil derfor være avgjørende for å kunne opprettholde og videreutvikle de samfunnsmessige maktposisjoner som er en forutsetning for å forsvare og styrke velferdsstatens sosiale landevinninger.

Det er ingen grunn til at ungdomsgarantien, som har vært vedtatt politikk tidligere, og som nå igjen blir innført av den nye sentrum/venstre-regjeringen, skal begrenses til dem under 25 år. La oss reise kravet om at den gjøres til en generell garanti, som sikrer alle arbeidsføre under 67 år rett til arbeid, utdanning eller yrkesmessig (videre)opplæring. Slik kan retten til et anstendig arbeid blir reell for alle. Fordi det alltid vil være en viss registrert ledighet på grunn av at folk skifter arbeid eller bopel, og fordi næringsstrukturen endres, kunne en slik garanti eksempelvis slå inn etter en klart definert maksimumsperiode i ledighet.

Dette innebærer at alle enten skal ha lønn eller en anstendig trygd å finansiere sitt livsopphold med. Sosialstønaden bør i denne sammenhengen avskaffes. Den virker stigmatiserende og ydmykende, samtidig som den holder folk fast i en fattigdomsfelle – i tillegg til at den opprettholder et stort offentlig byråkrati. For dem som trenger mer kortvarig støtte på grunn av sosiale problemer, må det i stedet etableres nasjonale normer som sikrer en akseptabel levestandard for alle. Dette vil bidra til å svekke den for tida tilbakevendende, reaksjonære behovsprøvingen, som riktignok nå blir kalt målretting og skreddersøm, men som er like ydmykende og nedvurderende som i tidligere tider. Fokus må være på å fremme individets selvrespekt og egenverd, samt motarbeide statlige, autoritære undertrykkelsesmekanismer.

Det betinger også at vi tar et politisk oppgjør med arbeidslinja. Arbeidslinja dreier seg ikke, som noen tror, om å skape flere arbeidsplasser. Den er et nyliberalistisk importprodukt fra USA (welfare to work) og dreier seg først og fremst om å redusere de stønadsordninger folk mottar når de er utstøtt fra arbeidslivet. Det skal ikke ”lønne seg” å være arbeidsløs, heter det. Folk skal tvinges tilbake til arbeid gjennom reduserte trygdeytelser og stønader. Det er altså arbeidsmoralen som er problemet, ikke mangelen på anstendige arbeidsplasser! Sånn sett gjenspeiler arbeidslinja samfunnets elites syn på arbeidsfolk. Det er på høy tid å ta et oppgjør med dette ideologiske grumset.

2. Seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon

Mens det under velferdsstatens storhetstid var en direkte sammenheng mellom økt produktivitet og økonomisk vekst på den ene siden og bedre velferd og livsbetingelser for folk flest på den andre, så har denne sammenhengen blitt brutt under nyliberalismen. Den økonomiske veksten har vært positiv i storparten av de siste 20-25 årene. Likevel har en økende andel av landets innbyggere opplevd at utviklingen har gått i revers. Mer avmakt, voksende fattigdom, større sosiale og økonomiske forskjeller og en brutalisering av arbeidslivet som rammer stadig større grupper arbeidstakere, er resultater av denne utviklingen. Makten og velstanden samles med andre ord i økende grad hos samfunnets elite.

Kamp for kortere generell arbeidstid vil være et viktig svar på denne utviklingen. Den vil bidra til å skjerpe kampen om fordelingen av samfunnets verdier. Slik vil arbeidstakerne få økt sin andel av den voksende verdiskaping som de gjennom sitt arbeid bidrar til. Det forutsetter at kampen om 6-timersdagen blir en reell sosial reform, og ikke bare innføring av økt fleksibilitet på arbeidsgivernes premisser. Det betinger også at mange av tilhengerne av 6-timersdag legger vekk den fordummende argumentasjonen om at dette er en reform som alle vil tjene på. Et av målene med 6-timersdagen er nettopp at den skal bidra til å omfordele samfunnets verdier – og det kan forståelig nok ikke alle tjene på. Så vel kvinne- som fagbevegelsen og den politiske venstresida bør derfor nå tørre å ta den konfrontasjonen som er nødvendig for å kjempe gjennom 6-timersdagen. Den avpolitiserte argumentasjonen om at kortere arbeidsdag er til fordel for alle, legger bare premissene for debatten hos arbeidsgivere og kapitalinteresser.

På mange måter er dette en overmoden reform i vår velstående del av verden. Den reflekterer et voksende ønske fra store grupper om å kunne ta ut velstandsøkningen i mer fritid heller enn i flere materielle goder. Slik har den også en viktig miljøpolitisk dimensjon. Den er et svar på behov som springer ut av endrede samfunnsforhold og endrede og mer mangfoldige bo- og familiestrukturer. 6-timersdagen vil videre gjøre det enklere og mer regningssvarende for dem som i dag tvinges til å jobbe deltid av ulike årsaker. Den vil også kunne føre til en mer rasjonell utnyttelse av bygninger og produksjonsutstyr.Avreguleringen av markedene og den stadig mer åpne konkurransen over landegrensene gjør det selvfølgelig nødvendig at kampen blir internasjonalisert. Kampen om 6 timers normalarbeidsdag bør derfor reises for fullt, nasjonalt som internasjonalt.

3. Demokratisering og avbyråkratisering av det offentlige

Det representative demokrati er ikke alene eller i seg selv tilstrekkelig for å sikre folks innflytelse over samfunnsutviklingen. De siste 20-25 år har vi snarere sett at demokratiet har blitt undergravd, noe som var en viktig konklusjon i den siste maktutredningen. Det skjer blant annet gjennom privatisering av offentlige virksomheter, gjennom at politisk styring og regulering avskaffes til fordel for økt markedsmakt og gjennom internasjonale avtaler som begrenser lokal og nasjonal handlefrihet (WTO og EØS).

Denne situasjonen krever at vi setter hele demokratiproblemet sterkere i fokus. Det liberale formaldemokrati må kompletteres med mer omfattende innsikt i og analyse av maktstrukturer og maktforhold. Samtidig som vi kjemper for å utvide makten til de folkevalgte organer, er det også viktig å kjempe fram ulike former for mer direkte demokrati i arbeidsliv og lokalsamfunn. Det er selvfølgelig viktig at slike modeller ikke blir arenaer for ansvarliggjøring i forhold til eksisterende maktstrukturer. De må snarere etableres som motmaktstrukturer i en situasjon der folkevalgte organer svekkes og samfunnets elite presser fram sin privatiseringspolitikk og undergraver og angriper sentrale velferdsordninger.

Samfunnet og velferdstjenestene må avbyråkratiseres, men kritikk av det offentlige byråkrati må ikke henfalle til en kritikk av byråkratene. De gjør en formidabel innsats innenfor de rammer som er gitt. Det dreier seg om kritikk av en organisasjonsform – av organisasjonsstrukturer som er autoritære og skaper økt avstand til brukere og samfunnets medlemmer. Samtidig er det nødvendig med økt direkte demokratisk innflytelse over organisering og utvikling av lokale offentlige tjenester. Makt må erobres nedenfra. Hvorfor ikke kreve av den nye sentrum/venstre-regjeringen at det etableres en selvstendig forsknings-, utrednings- og forsøksenhet for direkte demokrati i lokalsamfunnet? Der kan også erfaringer fra Fagforbundets modellkommuneforsøk trekkes inn. Hvis befolkning og brukere får sterkere styring og innflytelse over sine velferdstjenester og -ordninger, vil det nok også vise seg at motstanden mot privatisering og kommersialisering blir langt mer bastant og virkningsfull.

Et demokratisk, solidarisk og humant samfunn

Det er viktig å erkjenne at velferdsstaten, slik vi kjenner den fra etterkrigstidas Europa, er nøye knyttet opp til det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital som utviklet seg i denne perioden. Det er langt fra sikkert at denne svært spesifikke historiske utviklingen kan gjenskapes eller kopieres. Dessuten er det to svakheter ved velferdsstaten som ikke bør begrense våre framtidsperspektiver og visjoner.

Den ene svakheten er den ovenfor nevnte, altså at velferdsstaten også er et reparasjonsverksted for et inhumant økonomisk system. Den andre svakheten er at dens sosiale maktgrunnlag ikke var stabilt nok. Det er derfor den er satt under et formidabelt press og utallige angrep i dagens situasjon. Det er nå nødvendig å erkjenne at den krisefrie og politiske styrte kapitalismen, som arbeiderbevegelsen mente den hadde skapt, var en illusjon.Velferdsstaten gikk ikke langt nok i retning av å demokratisere økonomi og samfunn.Vi må derfor skue forbi velferdsstatens begrensninger. Heller enn å snakke om velferdsstaten (slik vi kjenner den), kan det derfor være vel så fornuftig å snakke om hvordan vi skaper og utvikler et demokratisk, solidarisk og humant samfunn.

Da er jeg tilbake der jeg begynte, det dreier seg om å erobre samfunnsmakt – om å utvide og befeste demokratiet, om å bygge nye og utradisjonelle allianser som går langt ut over nasjonalstatens grenser. De nye globale maktforholdene har endret kampbetingelsene, men økt demokratisk folkemakt er fortsatt den beste kilde til velferd.