Den norske velferdsstaten har blitt til gjennom en serie med kompromisser og spesielle historiske forhold. Særtrekk ved den norske velferdsstaten er at den er økonomisk og politisk bærekraftig, men likevel forholdsvis raus. Det er mange universalistiske ordninger og få behovsprøvde ordninger. Den norske velferdsstaten er også forholdsvis fleksibel. Ved flere anledninger har velferdsordninger blitt endret eller fjernet når behovene for dem har endret seg. I denne artikkelen diskuterer jeg om velferdspolitikken til den nye rødgrønne regjeringen er i tråd med de norske tradisjonene for velferdssamfunnet. Særlig to politiske reformer som er nedfelt i regjeringsplattformen kan ha disse egenskapene. Den første er planene om en tannhelsereform. Den andre er arbeidslinjen i sosialpolitikken. Før disse reformene diskuteres vil jeg bruke litt plass på noen prinsipielle betraktninger om velferdsstaten og trekke fram noen historiske eksempler.

Økonomisk teori gir mange gode grunner for en godt utbygd velferdsstat. Velferdsstaten gir delvis forsikring mot sykdom, uførhet, bortfall av arbeidsinntekt og tragedier som kan ramme enkeltmennesker. Private forsikringsmarkeder fungerer ofte dårlig i slike sammenhenger. Det er fordi forsikringsmarkeder er preget av asymmetrisk informasjon. Forsikringstakere, kanskje spesielt når det gjelder egen helse, kan gjøre mange tiltak for å unngå problemer. Men det kan ikke kontrolleres om det gjøres slike tiltak. Siden forsikringen reduserer kostnadene ved å bli rammet av uheldige omstendigheter, reduseres insentivene til å gjøre tiltak som reduserer sannsynligheten for at slike omstendigheter skal inntreffe. Dette kalles moralsk risiko i faglitteraturen. Forsikringstakere vet mer om sin egen atferd enn dem som selger forsikring. Dermed kan de med risikofylt atferd ønske mer forsikring enn de med mindre risikofylt atferd. Fordi risikofylt atferd premieres i forsikringsmarkeder vil individer med mindre risikofylt atferd kunne ønske å redusere sin etterspørsel etter forsikring. Det er de som ikke rammes av uhell som i praksis betaler for de som rammes. Men dermed får disse dårligere forsikring enn hvis de med risikofylt atferd ikke var overrepresentert i forsikringsmarkedet. Det kalles uheldig utvalg når etterspørselen etter forsikring på disse måtene påvirkes av asymmetrisk informasjon.  Universelle velferdsordninger eliminerer problemene med uheldig utvalg siden ingen kan trekke seg ut av ordningene. Siden velferdsordninger ikke gir full kompensasjon for inntektsbortfall, inneholder de oftest også en mekanisme som begrenser tendensen til moralsk risiko i forsikringsmarkeder. Det er likevel klart at velferdsstaten ikke eliminerer problemene med moralsk risiko.

Moralsk risiko kan være forbundet med misbruk av velferdsordninger og lite ansvarsfull livsførsel. Men i andre sammenhenger kan redusert risiko for befolkningen også oppfattes å være et gode. Det kan stimulere investeringer i utdanning eller entreprenørskap. Rente- og avdragsfrihet for studielån i perioder med lav inntekt gjør utdanning mer attraktivt og reduserer risikoen for enkeltindivider for arbeidsløshet og bortfall av inntekt.

Velferdsstaten bidrar også til å redusere problemene med at mange goder har preg av offentlige goder. Offentlige goder er ikke-ekskluderbare og ikke-rivaliserende. Det er lærebokøkonomi at slike goder bør finansieres av det offentlige. Eksempler på offentlige goder er goder som fyrtårn, til dels veier og godt miljø. Andre offentlige goder er samfunnsmessig tillit, som bidrar til lave transaksjonskostnader, og godt fungerende markeder.

For svært mange goder er det likevel slik at de ikke er entydig offentlige. For slike goder kan det være sterke eksterne virkninger. Dette gjelder for eksempel vaksinasjoner og produksjon av kunnskap. I de fleste vestlige land er vaksinasjoner gratis, mens produksjon av kunnskap subsidieres kraftig.

Gode velferdsordninger bidrar utvilsomt til redusert ulikhet i samfunnet. Når velferdsstaten forsikrer mot inntektsbortfall, må ulikhetene bli mindre. Et progressivt skattesystem som finansierer goder til alle bidrar også til mindre ulikhet, siden de mest velstående betaler mest. Men i mange land er velferdssamfunnet dårligere utviklet enn i Norge, og velferdsordningene utsettes for økende grad av press fra den politiske høyresida. Det synes å være en sammenheng i at land med store forskjeller har mindre utbygde velferdssystemer.

I boka Likhet under press argumenterer Erling Barth, Kalle Moene og Michael Wallerstein for at de skandinaviske velferdssamfunnene har utviklet en stabil likevekt der sentraliserte lønnsoppgjør bidrar til små inntektsforskjeller som i sin tur bidrar til økt oppslutning om velferdssamfunnet. De sentraliserte lønnsoppgjørene gir mindre lønnsforskjeller enn mer desentraliserte typer av lønnsfastsetting. I sum tjener arbeidsgivere på et slikt system fordi lønnsomme bedrifter (som ellers ville betalt høyere lønn) kommer bedre ut mens mindre lønnsomme bedrifter (som ellers ville betalt lavere lønn) kommer dårligere ut.

Sjenerøse velferdsordninger bidrar i sin tur til økt forhandlingsmakt i lønnsoppgjørene for de fattigste. Det bidrar også til mindre forskjeller i tillegg til den isolerte effekten av velferdsordningene. Når velferdsordningene er universelle er de likevel ikke bare til velsignelse for de fattigste. Også middelklassen og overklassen er brukere av velferdsordningene. Overklassen ville i mange tilfeller ha kommet bedre ut ved selv å finansiere sine velferdsordninger. Det gir makt til middelklassevelgeren. Hvis velferdsordningene blir så dårlige eller så dyre at middelklassen ikke lenger er tjent med velferdsstaten, kan middelklassen stemme på høyrepartier.

Slik har den nordiske velferdsmodellen gagnet kapitalister og de svakeste på arbeidsmarkedet samtidig som medianvelgeren fra middelklassen balanserer maktbalansen.

Noen trekk ved utviklingen av den norske velferdsstaten 

Fordi middelklassen har interesse av universelle velferdsordninger, har slike ordninger også vært kontroversielle. Både på borgerlig side i politikken og i arbeiderbevegelsen var det tidvis motstand mot universelle velferdsordninger. På borgerlig side var det bekymring for en for omfattende og mektig stat. I arbeiderbevegelsen var det ideologisk kamp. I Berg (1987) beskrives konflikten om innføring av norske trygdeytelser. Statlig sosialhjelp var i utgangspunktet rettet mot dem som trengte det mest. I arbeiderbevegelsen var det skiftende prioriteringer mellom ’økonomisk’ og ’sosial’ likhet. Prinsippet om økonomisk likhet tilsa at bare de fattigste fikk hjelp. Prinsippet om ’sosial likhet’ tilsa at alle skulle ha de samme rettigheter. Da barnetrygden ble innført var det sosial likhet som ble vektlagt. Barnetrygden er den samme uavhengig av foreldrenes inntekt.

I 1936 ble det innført alderstrygd i Norge. Den var behovsprøvd fram til 1957. Det ble etter hvert et sterkt krav om at behovsprøvingen skulle oppheves. I enkelte deler av arbeiderbevegelsen ble dette oppfattet som subsidiering av de rikeste. Men ledende krefter, som statsminister Einar Gerhardsen, mente at ’Det skal være fødselsattesten og ikke noen verdighetsattest som skal avgjøre om de gamle skal ha trygd eller ikke’ og sosiale ytelser skal ’ikke være fattighjelp, men noe enhver borger har krav på uten å behøve å stå til regnskap for en funksjonær bak en skranke’.[1]

Da folketrygden skulle innføres meldte det seg et nytt stridsspørsmål. Høyre og Norges Kommunistiske Parti ønsket å innføre lik trygd for alle. Venstre ønsket et trygdesystem der utbetalt trygd var avhengig av inntekt som yrkesaktiv. Arbeiderpartiet og Sosialistisk Folkeparti var delt. Finn Gustavsen mente at det var ’meget viktig at vi ikke får et pensjonssystem som fryser fast den nåværende inntektsfordeling i samfunnet.’ SF sa likevel ikke nei til tilleggspensjon, men partiet ønsket å begrense denne og å øke grunnpensjonen. Det endelige pensjonssystemet fikk bred tilslutning og inneholdt både grunnsikring og tilleggspensjon.

Eksemplene ovenfor viser hvordan utviklingen av den norske velferdsmodellen både har lagt vekt på omfordeling og på universalisme. Universalismen har bidratt til at brede folkegrupper har interesse av at velferdssamfunnet består. Barnetrygden er fortsatt lik for alle. Men for andre pensjonsytelser er standardsikring, slik at utbetalt trygd står i forhold til tidligere inntekt, også av betydning. Standardsikringen bidrar til økt oppslutning på bekostning av fordelingshensynene.

Norge står i en særstilling i forhold til mange andre land ved at folk lever i sine egne boliger. I mange land, også i Sverige og Danmark, er private og offentlige utleieboliger mer vanlig. Den norske arbeiderbevegelsen valgt i mellomkrigstida å satse på boligsamvirke og selveie. I mellomkrigstida var det debatt og uenighet også om dette. I arbeiderbevegelsen var det enighet om at private leiegårder var uheldig. Derimot var det uenighet om den riktige politikken i boligspørsmål skulle være boligsamvirke eller kommunale utleieboliger. Den mest radikale delen av arbeiderbevegelsen syntes å være de sterkeste tilhengerne av kommunale leiligheter. Den mer moderate delen var tilhengere av kooperative løsninger. Arbeiderpartiet synes å ha vært entydige etter krigen om at kooperative og selveide boliger var den riktige politikken og Husbanken ble utviklet for å støtte opp under denne strategien.

Boligpolitikken i Norge har dermed vært i tråd med lange norske tradisjoner. Norge hadde ingen adel og ikke føydalisme. Nordmenn var selvstendige mennesker. I etterkrigstidas boligpolitikk fulgte arbeiderbevegelsen denne tradisjonen da felleskapsløsningene, de kooperative boligselskapene, gjorde vanlige norske arbeidsfolk til eiere av sine egne boliger.[2]

Mens venstresosialisme ofte har blitt oppfattet å true enkeltmenneskers frihet og selvstendighet er det grunn til å tro at utformingen av velferdsordninger i vestlige samfunn også har hatt denne effekten. Fattige mennesker har blitt gjort til klienter, avhengige og nedverdigede gjennom behovsprøvde velferdstiltak. I den norske modellen har velferdssamfunnet oftere bygget opp under enkeltmenneskers selvstendighet. Å slippe å stå med ’lua i handa’ er et anerkjent mål for arbeiderbevegelsen. Det norske velferdssamfunnet har bidratt til at færre må det, både i forhold til private arbeidsgivere og hushaier, men også i forhold til det offentlige. 

Soria Moria-erklæringen og den rødgrønne regjeringen

Den rødgrønne regjeringen er eksplisitt med hensyn til å videreføre den skandinaviske velferdsmodellen. I regjeringserklæringen heter det at ’Den nordiske modellen, som bygger på godt utbygde og universelle velferdsordninger, nært samarbeid med og mellom partene i arbeidslivet, og en konkurransedyktig privat sektor, kommer godt ut i internasjonale sammenligninger. ... Disse erfaringene vil vi bygge videre på.’ I Sem-erklæringen som ble inngått mellom Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre etter Stortingsvalget i 2001 er det ingen henvisninger til den nordiske velferdsmodellen. Verdien av velferdssamfunnet anerkjennes, men i Sem-erklæringen nevnes ikke samspillet mellom de ulike delen av den nordiske modellen slik det gjøres i Soria Moria-erklæringen. Heller ikke i samarbeidsregjeringens perspektivmelding fra 2005 (St. meld. nr 8, 2004-05) er det noen drøfting av ’den nordiske modellen’. Der oppfattes et effektivt og konkurransedyktig næringsliv som en forutsetning for videre utvikling av det norske velferdssamfunnet, men det er ingen antydning om at det kan være et tosidig samspill slik Soria Moria-erklæringen er eksplisitt om.

I Soria Moria-erklæringen legges det opp til flere reformer i det norske velferdssystemet. Kommuneøkonomien skal styrkes, fylkeskommunen skal reformeres, skoledagen skal forlenges, alle barn skal ha tilbud om billige barnehageplasser, sosialhjelpssatsene skal økes og Husbanken skal styrkes. Her er det ikke plass for noen omfattende diskusjon om den rødgrønne regjeringens velferdspolitikk. Jeg skal diskutere to reformforslag. Det første gjelder tannhelse og det andre gjelder uførepensjon som lønnstilskudd.

Tannhelse

I Soria Moria-erklæringen loves det at Regjeringen vil ’starte arbeidet med en offentlig tannhelsereform’. Dette løftet er lite konkret og kan innebære mange ulike typer reformer. Det kan være varianter av behovsprøvd offentlig finansiering av privat tannbehandling til en fullstendig offentlig og gratis tannehelsetjeneste.

For barn og unge er det et gratis offentlig tannhelsetilbud. Utgifter til tannbehandling for voksne betales i dag av den enkelte selv. Slike utgifter kan bli høye, og for lavinntektsgrupper kan de bli en vesentlig utgiftspost. Tannhelseproblemer og fravær av behandling kan bidra til alvorlig sykdom og uførhet. Det er gode grunner til at velferdssamfunnet bør omfatte utgifter til tannhelse. Dårlig tannhelse rammer forholdsvis vilkårlig selv om den enkelte har innflytelse over egen tannhelse. Slik er tannhelse en like klar kandidat for offentlig forsikring som annen helse. For helseproblemer som rammer vilkårlig er øvrige velferdstilbud forholdsvis sjenerøse. Det er liten prinsipiell forskjell på tannhelse og andre typer helse. 

En tannhelsereform der flere får dekket utgifter til tannbehandling kan utformes som veldedighetstiltak. Det vil være tilfellet hvis utgifter refunderes bare etter behovsprøving. En slik reform er naturligvis omfordelende. De som har behov for det får dekket utgiftene. De som ikke har det samme definerte behov får ikke betalt tannbehandling. Skattesystemet er progressivt. Det innebærer at de som får dekket behandling ikke er dem som betaler for utgiftene.

Derimot vil en slik tannhelsereform ikke bli populær. For det første vil de som er på grensen til å få dekket tannbehandling, men som ikke får dette, oppleve behovsprøvd offentlig finansiering som urettferdig. Dette er et dilemma som alltid opptrer når terskler avgjør om støtte skal ytes. For flertallet vil virkningen av behovsprøvd offentlig tannlegebehandling bare være utgifter. Det er flertallet som betaler for en slik reform over skatteseddelen. De vil bare ha interesse av dette i den grad de har sympati med dem som får behandling. Samtidig har flertallet et behov for tannhelseforsikring. Siden tannhelseproblemer rammer vilkårlig er det et tilsvarende behov for forsikring her som for andre helseproblemer. En behovsprøvd offentlig tannhelsereform vil ikke dekke dette behovet. Fordi tannhelse kan være preget av moralsk risiko kan det private markedet for tannhelseforsikring fungere dårlig. Det kan være forklaringen på at de fleste ikke er forsikret mot utgifter til tannhelse i dag.

Det er klart at økonomiske forhold kan være begrensende for hvordan en tannhelsereform bør gjennomføres. I seg selv trenger ikke en offentlig finansiert tannhelsereform for alle å være noen stor økonomisk belastning. Det kan innføres en trygdeavgift som helt reflekterer kostnadene ved tannhelsebehandling. Da kan en slik reform være en Paretoforbedring. Med en realistisk finansiering, enten via det vanlige skattesystemet eller gjennom ordinære trygdeavgifter, vil en tannhelsereform sikkert innebære omfordeling der noen betaler mer enn de (stokastisk) får igjen. Da er en slik reform ingen Paretoforbedring. Fordi det er kostnader i forbindelse med skatteinnkreving er det også ekstra samfunnsøkonomiske kostnader forbundet med offentlig finansiert tannhelse framfor privat finansiert tannhelse.

I sum er det gode argumenter for en tannhelsereform i Norge. Det vil fungere fordelende enten offentlig finansiering blir behovsprøvd eller ikke. Behovsprøvd offentlig finansiering av tannhelse vil ikke nødvendigvis bli en populær reform. En slik reform vil bare gagne de fattigste og det store flertallet blir finansieringskilden. Samtidig er det behov for tannhelseforsikring også for flertallet. En tannhelsereform kan derfor gjennomføres i Norge i tradisjonene til den universelle velferdsstaten. Det vil kunne være en politisk og økonomisk bærekraftig reform. En omfattende tannehelsereform må naturligvis vurderes i forhold til kostnadene ved det samlede skattenivået.

Uførepensjon

Uførepensjonen i Norge ble innført i 1960. Denne erstattet gamle støtteordninger for blinde og vanføre. Uførepensjonen ble også utvidet til å gjelde nye grupper. Den var imidlertid ikke ment for ’sosialt funksjonshemmede’. I forarbeidet til loven het det at den som ’på grunn av miljøskade ikke kan tilpasse seg normalt, regelmessig arbeid, hører ikke hjemme i en uføretrygd’. Dette er endret fram til i dag. I dag gis uførepensjon til store grupper, også til personer som lider av sosiale problemer, og den er basert på opptjening av pensjonsrettigheter i arbeidslivet. På 1950- og 60-tallet ble det stadig flere trygdede personer i arbeidsfør alder (15-69 år). Tallet økte fra 100 000 i 1950 til 124 000 i 1964 og til 262 000 i 1970. Dette reflekterte fallende yrkesdeltakelse i denne perioden. Dette var spesielt viktig for den mannlige yrkesdeltakelsen som falt fra 90 prosent i 1950 til 80 prosent i 1970. I dag (2004) er yrkesdeltakelsen omtrent 70 prosent (72 prosent for menn og 69 prosent for kvinner).

Den fallende yrkesdeltakelsen fra 1950-tallet hang i alle fall delvis sammen med økte krav i arbeidslivet. Bull (1979) skriver at ’Det næringsliv som ustanselig rasjonaliserte seg selv, stilte store krav til sine ansatte. De måtte være ansvarsbevisste, kunnskapsrike og lærenemme nok til å ta godt vare på stadig dyrere produksjonsutstyr, og de måtte være sterke nok på kropp og sjel til å omstille etter som arbeidsmåtene skiftet. ... Som i alle tidligere samfunnssystemer var det noen som ikke tilfredstilte systemets krav.’ Beskrivelsen til Bull passer også godt for utviklingen fram til nå. Som nevnt er yrkesdeltakelsen for menn lavere i dag enn tidligere.

Utviklingen har sammenheng med effektivisering og rasjonalisering også på en annen måte enn den Bull beskriver. Effektivisering og rasjonalisering er ikke bare krav til arbeidstakere. Effektivisering og rasjonalisering er også en drivkraft bak produktivitetsvekst og derfor årsaken til at norske arbeidere har et høyt lønnsnivå. Sammen med små lønnsforskjeller bidrar dette til at den minst produktive delen av arbeidsstyrken ikke blir lønnsom i arbeidslivet. I 2004 er det mer enn 300 000 uførepensjonister i Norge. I tillegg kommer personer som har andre typer støtte, som attføring, rehabilitering, sosialtrygd og arbeidsløshetstrygd.

Den rødgrønne regjeringen har til felles med Bondevik 2-regjeringen at den ønsker et inkluderende arbeidsliv. De fleste forslag til et slikt arbeidsliv består i planer om å øke kompetansen til den svakeste delen av arbeidsstyrken. Det er en åpenbar riktig politikk.

Imidlertid er ikke slike tiltak så vanlige for personer som har fått innvilget uførestatus. Det vil heller ikke alltid være mulig å bedre produktiviteten til alle slik at et arbeidsforhold kan forsvare et vanlig lønnsnivå. For uførepensjonister har det til nå vært vanlig med regler for å begrense yrkesdeltakelsen. Reglene går ut på at uførepensjonister ikke skal ha anledning til å tjene mer enn folketrygdens grunnbeløp (61 000 kroner). Arbeidsinntekt ut over dette fører til avkorting av uførepensjonen.

Dette er et helt meningsløst regelverk. Det innebærer at uførepensjonister med restarbeidsevne tas ut av arbeidsmarkedet og det innebærer at disse personene blir fanget i en lavinntektsfelle på langvarig basis. Bakgrunnen for regelverket er naturligvis å unngå trygdemisbruk. Det er ikke akseptabelt at arbeidsføre personer skal kunne heve uførepensjon og samtidig har full arbeidsinntekt. Likevel er det nåværende systemet dysfunksjonelt. Både de uføre, bedrifter og samfunnet er tapere på yrkesforbud for uførepensjonister.

I Soria Moria-erklæringen heter det at Regjeringen vil ’innføre ordning med uføretrygd som lønnstilskudd i alle fylker’. Dette er et godt forslag. Det kan i all enkelhet innebære at uførepensjonister gis ubegrenset adgang til deltakelse i arbeidslivet mot at arbeidsgiveren mottar uførepensjonen som en lønnssubsidie.

Varig uføre har i utgangspunktet fått innvilget uførepensjon fordi deres arbeidsmuligheter er varig svekket. Derfor vil en ordning der de kan anvende pensjonen som lønnstilskudd reflektere at uføre er mindre produktiv arbeidskraft. Uføre får en mer attraktiv posisjon i arbeidsmarkedet. Arbeidsgivere vil få insentiver til å legge forholdene på arbeids­plassene bedre til rette for arbeidstakere med redusert arbeidsevne. Dette kan bidra til at restarbeidsevnen til uførepensjonister kan mobiliseres.

Siden inngangen til uførepensjon er kraftig strammet inn, trenger ikke denne ordningen påvirke antallet nye uførepensjonister.

Det er sannsynlig at en ordning med uførepensjon som lønnstilskudd vil gjøre denne befolkningsgruppen mer attraktive på arbeidsmarkedet. Det vil de være i konkurranse med andre grupper som står svakt på arbeidsmarkedet. Dette representerer en viktig avveining mot andre grupper på arbeidsmarkedet.

Den budsjettmessige virkningen av forslaget er i utgangspunktet provenynøytral siden uførepensjonen er ment å kunne anvendes enten som pensjon eller lønnstilskudd. Hvis ordningen benyttes vil verdiskapningen i samfunnet øke. Det vil gi økte person- og kapitalinntekter som kan beskattes. I den grad ordningen brukes vil den derfor bedre de offentlige budsjettene.

Dette forslaget fra den rødgrønne regjeringen peker ut av fattigdomsfellen for uføre uten at det vil skape en utgiftsbombe. Å heve uførepensjonen uten at restarbeidsevnen tas i bruk vil bidra til kraftig utgiftsvekst, redusert skattevilje i den øvrige befolkningen og mer avmakt for de uføre. Det siste er viktig for en moderne velferdsstat. I alt for høy grad har behandlingen av fattige, også i de siste tiårene, hatt preg av å være nedverdigende fattighjelp. Forslaget fra Soria Moria vil bidra til at denne gruppen i Norge kan inkluderes i arbeidsmarkedet og slik oppnå bedre levekår, økt sosial tilhørighet og økt selvrespekt.

Referanser

Annaniassen, E. (1991) Hvor Nr. 13 ikke er..  Boligsamvirkets historie i Norge Bind 1, Gyldendal Norsk Forlag.

Barth, E. K. Moene og M. Wallerstein (2003) Likhet under press – Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen Gyldendal Akademisk Forlag, Oslo.

Bergh, T. (1987) Storhetstid, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bin 5, Tiden Norsk Forlag, Oslo.

Bull, E. (1979) Norge i den rike verden – Tiden etter 1945, Norges Historie, bind 14, J. W. Cappelens Forlag, Oslo.

Politisk grunnlag for en Samarbeidsregjering utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Sem-erklæringen). Framforhandlet på Sem Gjestegård, Asker, 2. til 8. oktober 2001. http://www.venstre.no/vev/00011498-8000000B/plattform

Plattform for regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005-09 (Soria Moria-erklæringen). Framforhandlet på Soria Moria 26.09.-13.10 2005. http://www.arbeiderpartiet.no/asset/27119/1/27119_1.pdf

Stortingsmelding nr 8 (2004-2005) Perspektivmeldingen 2004 – utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi. http://www.odin.dep.no/fin/norsk/dok/regpubl/stmeld/006001-040030/dok-bn.html

[1] For arbeiderbevegelsen var det en tilleggsgrunn til å oppheve behovsprøvingen. Det var på dette tidspunktet et krav om å innføre tilleggspensjoner som skulle betales av bedriftene. Uten å oppheve behovsprøvingen ble dette kravet mindre meningsfylt.

[2] For en drøfting av boligsamvirkets historie, se Annaniassen (1991).