Friheten på valg
Høyres valgfrihet handler verken om valg eller frihet.
Av Øystein Jørgensen
Torsdag 26. mai 2005
last nedTorsdag 26. mai 2005
som PDF
«Høyrevenner – vi har én verdireform vi skal jobbe systematisk med i den perioden som kommer. Vi er kommet i gang, men vi har veldig mye mer å gjøre. Den verdireformen heter økt valgfrihet. Valgfrihet er viktig fordi alle mennesker er ulike, med forskjellige evner og behov. Valgfrihet er viktig for å gi folk mer makt i sin egen hverdag.» (Fra Erna Solbergs tale på Høyres landsmøte 6. mai)
Valgfrihet er blitt Høyres nye mantra. Det høres fint ut. Ingen liker tanken på at andre skal gjøre valg på vegne av en selv. Høyres budskap fram mot valget vil være at regjeringa står for valgfrihet, – de rød-grønne for det motsatte. Kampen mot statlig overformynderi har riktignok lange tradisjoner på venstresida, men det er en annen valgfrihet Erna Solberg snakker om. Hennes valgfrihet handler om friskoler, fritt sykehusvalg og kontantstøtte.
«Kjære landsmøte – vår jobb er å skape trygghet og muligheter rundt familielivet. Det gjør vi best gjennom å legge til rette for valgfrihet og slå ring om kontantstøtten.» Kontantstøtten gjør at ikke bare de rikeste har råd til å være hjemme med barna. Slik lyder det når regjeringen skal argumentere for hvorfor kontantstøtten er bra for de svakeste og gir dem økt valgfrihet. Siden staten subsidier barnehageplasser er det vel rett og rimelig at de som ikke benytter seg av dette tilbudet får en viss kompensasjon, – en kompensasjon som gjør det mulig å velge annerledes?
Selv om det hadde vært full barnehagedekning vitner et slikt syn om manglende forståelse for oppbygningen av den norske velferdsstaten, eventuelt et ønske om å bygge den ned. På tross av en relativt høy inntektsskatt er yrkesdeltagelsen i Skandinavia blant de høyeste i verden. En viktig grunn har vært velferdsordninger, blant annet en subsidiert offentlig barnehage, som gjør det lønnsomt å jobbe. Det har vært viktig for likestillingen, skattegrunnlaget og produktivitetsutviklingen. En offentlig barnehage er ikke bare en måte å støtte barnefamilier på, det har vært en viktig del av en produktivitetsfremmende velferdsstat.
Hele motivasjonen for pensjonsreformen har vært at yrkesdeltakelsen må opp når det blir flere pensjonister. Likevel ønsker Høyre å gi 43.884 kroner i året til barnefamilier under forutsetning av at en av foreldrene ikke jobber (eventuelt ansetter en dagmamma som sjelden betaler skatt til slukne pensjonskasser). Hvis regjeringa virkelig er bekymret for fattige småbarnsfamilier som ikke har råd til å være hjemme med barna, må de gjerne øke overføringene, men la valget om hvorvidt de skal jobbe eller ikke være opp til den enkelte.
Høyre er selvfølgelig ikke blitt mer opptatt av fattige enn de var før. Det er snart valg og skattelette fenger ikke så mye som tidligere. Politikken er den samme, men motivasjonen og argumentene er nye.
For fire år siden skulle brukervalg skjerpe konkurransen i det offentlige og gi mer for pengene. I år heter det fra Erna Solberg: «Når jeg jobber for fritt brukervalg og mer valgfrihet, gjør jeg det mest av alt med tanke på de som ikke har de største ressursene i samfunnet. Fordi valgfrihet handler om å myndiggjøre mennesker. Å sette enkeltmennesket over systemene. Fordi valgfrihet gjør at det er du som blir sjefen – det er du som kommer i sentrum – ikke turnuslistene og organisasjonskartene. Valgfrihet gir trygghet. Trygghet gir muligheter.»
Alle ønsker vi økonomisk trygghet. Økonomisk trygghet gir valgfrihet. Det er den veien det går Erna Solberg, – ikke motsatt. Valgfriheten handler ikke om hva man kunne ha valgt hvis man hadde hatt råd, hvis det hadde vært nok barnehageplasser eller hvis det var nok gode sykehjemsplasser. Valgfrihet handler om hva vi kan velge, – hvilke alternativer vi faktisk har. Kontantstøtten handler om at regjeringa mener flere burde være hjemme med barna sine. Derfor får man støtte hvis man velger som regjeringa vil. Det er fint for de som ønsker å være hjemme. En familie som ønsker å prioritere ferie sammen med barna, men som ikke har råd, får ikke den samme friheten til å velge.
Det grunnleggende problemet med Høyres versjon av valgfrihet er at inntektsfordelingen ikke problematiseres. I følge SSB har inntektsforskjellene i Norge økt på 90-tallet. Mens den rikeste tidelen i Norge tjente fem ganger så mye som den fattigste tidelen for ti år siden, tjener de nå sju ganger så mye. Hvis man er opptatt av reell valgfrihet for de fattigste handler det om å gjøre noe med inntektsfordelingen, ikke å gi dem valgfrihet på visse områder etter regjeringens eget forgodtbefinnende. Høyres syn på frihet minner mest om Janis Joplins versjon; «freedom is just another word for nothing left to loose».
Hver dag tar vi økonomiske valg. Den reelle valgfriheten er begrenset av de pengene vi har. For meg handler økt valgfrihet for de svakeste om å gjøre det daglige økonomiske valget mer rettferdig. I valget til høsten har vi derimot én stemme hver. Jeg vil stemme for større valgfrihet og ny regjering.
Valgfrihet er blitt Høyres nye mantra. Det høres fint ut. Ingen liker tanken på at andre skal gjøre valg på vegne av en selv. Høyres budskap fram mot valget vil være at regjeringa står for valgfrihet, – de rød-grønne for det motsatte. Kampen mot statlig overformynderi har riktignok lange tradisjoner på venstresida, men det er en annen valgfrihet Erna Solberg snakker om. Hennes valgfrihet handler om friskoler, fritt sykehusvalg og kontantstøtte.
«Kjære landsmøte – vår jobb er å skape trygghet og muligheter rundt familielivet. Det gjør vi best gjennom å legge til rette for valgfrihet og slå ring om kontantstøtten.» Kontantstøtten gjør at ikke bare de rikeste har råd til å være hjemme med barna. Slik lyder det når regjeringen skal argumentere for hvorfor kontantstøtten er bra for de svakeste og gir dem økt valgfrihet. Siden staten subsidier barnehageplasser er det vel rett og rimelig at de som ikke benytter seg av dette tilbudet får en viss kompensasjon, – en kompensasjon som gjør det mulig å velge annerledes?
Selv om det hadde vært full barnehagedekning vitner et slikt syn om manglende forståelse for oppbygningen av den norske velferdsstaten, eventuelt et ønske om å bygge den ned. På tross av en relativt høy inntektsskatt er yrkesdeltagelsen i Skandinavia blant de høyeste i verden. En viktig grunn har vært velferdsordninger, blant annet en subsidiert offentlig barnehage, som gjør det lønnsomt å jobbe. Det har vært viktig for likestillingen, skattegrunnlaget og produktivitetsutviklingen. En offentlig barnehage er ikke bare en måte å støtte barnefamilier på, det har vært en viktig del av en produktivitetsfremmende velferdsstat.
Hele motivasjonen for pensjonsreformen har vært at yrkesdeltakelsen må opp når det blir flere pensjonister. Likevel ønsker Høyre å gi 43.884 kroner i året til barnefamilier under forutsetning av at en av foreldrene ikke jobber (eventuelt ansetter en dagmamma som sjelden betaler skatt til slukne pensjonskasser). Hvis regjeringa virkelig er bekymret for fattige småbarnsfamilier som ikke har råd til å være hjemme med barna, må de gjerne øke overføringene, men la valget om hvorvidt de skal jobbe eller ikke være opp til den enkelte.
Høyre er selvfølgelig ikke blitt mer opptatt av fattige enn de var før. Det er snart valg og skattelette fenger ikke så mye som tidligere. Politikken er den samme, men motivasjonen og argumentene er nye.
For fire år siden skulle brukervalg skjerpe konkurransen i det offentlige og gi mer for pengene. I år heter det fra Erna Solberg: «Når jeg jobber for fritt brukervalg og mer valgfrihet, gjør jeg det mest av alt med tanke på de som ikke har de største ressursene i samfunnet. Fordi valgfrihet handler om å myndiggjøre mennesker. Å sette enkeltmennesket over systemene. Fordi valgfrihet gjør at det er du som blir sjefen – det er du som kommer i sentrum – ikke turnuslistene og organisasjonskartene. Valgfrihet gir trygghet. Trygghet gir muligheter.»
Alle ønsker vi økonomisk trygghet. Økonomisk trygghet gir valgfrihet. Det er den veien det går Erna Solberg, – ikke motsatt. Valgfriheten handler ikke om hva man kunne ha valgt hvis man hadde hatt råd, hvis det hadde vært nok barnehageplasser eller hvis det var nok gode sykehjemsplasser. Valgfrihet handler om hva vi kan velge, – hvilke alternativer vi faktisk har. Kontantstøtten handler om at regjeringa mener flere burde være hjemme med barna sine. Derfor får man støtte hvis man velger som regjeringa vil. Det er fint for de som ønsker å være hjemme. En familie som ønsker å prioritere ferie sammen med barna, men som ikke har råd, får ikke den samme friheten til å velge.
Det grunnleggende problemet med Høyres versjon av valgfrihet er at inntektsfordelingen ikke problematiseres. I følge SSB har inntektsforskjellene i Norge økt på 90-tallet. Mens den rikeste tidelen i Norge tjente fem ganger så mye som den fattigste tidelen for ti år siden, tjener de nå sju ganger så mye. Hvis man er opptatt av reell valgfrihet for de fattigste handler det om å gjøre noe med inntektsfordelingen, ikke å gi dem valgfrihet på visse områder etter regjeringens eget forgodtbefinnende. Høyres syn på frihet minner mest om Janis Joplins versjon; «freedom is just another word for nothing left to loose».
Hver dag tar vi økonomiske valg. Den reelle valgfriheten er begrenset av de pengene vi har. For meg handler økt valgfrihet for de svakeste om å gjøre det daglige økonomiske valget mer rettferdig. I valget til høsten har vi derimot én stemme hver. Jeg vil stemme for større valgfrihet og ny regjering.
