Produktiv trygghet
Hvorfor ødelegge det vi er best på?
Av Peder Martin Lysestøl
Onsdag 09. apr 2008
Last nedOnsdag 09. apr 2008
som PDF
Professor Jeffrey Sachs, en av verdens mest innflytelsesrike sosialøkonomer, har nylig publisert boka «Common Wealth: Economics for a Crowded Planet». I denne boka behandler Sachs de store spørsmålene menneskeheten står foran i framtida, miljø, fattigdom, økonomisk ustabilitet m.m. På 90-tallet ble professor Sachs berømt for sin rolle som pådriver for land i Øst-Europa og den tredje verden, som raskt ville innføre markedsøkonomi. Han var ikke akkurat venstresidas favoritt! Men siden da har Sachs gjort nye studier og blitt opptatt av nye problemstillinger. Han er bekymret for de økende forskjellene som markedsøkonomien skaper og fattigdommen i rike vestlige land. Han stiller spørsmålet:
Er det mulig både å redusere fattigdom og ulikhet og oppnå økonomisk vekst? I boka foretar Sachs en sammenligning av ulike kapitalistiske modeller. Han deler de kapitalistiske landa i tre
grupper:
1. Sosiale velferdsstater – de nordiske landa
2. Blandingsøkonomier – de fleste EUlanda
3. Frimarkedslanda – USA, England, Irland, Canada, Australia …
De sosiale velferdsstatene bruker klart mest både til den offentlige sektoren generelt og til sosial velferd. Frimarkedslanda bruker klart minst.
Resultatet av studien er tydelig. De sosiale velferdsstatene har både minst arbeidsløshet og størst økonomisk vekst. Ikke bare er viljen til sosial utjevning størst i de nordiske landa. Solidaritetstankegangen skaper også et klima for internasjonal solidaritet. Disse landa bidrar med langt mer til u-hjelp enn de andre landa. Og, viser han, korrupsjonen er langt mindre.
Sachs peker på at når folk er trygge for arbeidsløshet, alderdom og sykdom, skaper det et samfunn av trygghet og skaperkraft. Sachs konklusjon er klar: dersom menneskeheten ønsker å gjøre
noe med fattigdom og ulikhet i framtida må de satse på sosiale velferdsstater.
Jeg leser dette mens norske politikere satser alt på å skape en billigere folketrygd og tenker: Hva ville professor Sachs sagt om den norske pensjonsdebatten og debatten om offentlig økonomi?
Ville Sachs støttet nedbyggingspolitikken? Ville han sagt: Skap større forskjeller. Gjør trygden dårligere slik at folk må ha private tilleggspensjoner. Eller ville han sagt: Mine studier viser at velferd, solidaritet og likhet skaper samfunn som bedre er i stand til å møte
framtidas utfordringer enn de markedsbaserte sosialsystemene.
Jeg tror han ville vist til at det ligger en stor produktiv kraft i trygghet og likhet. Han ville, som han gjør i boka, advart mot økende utrygghet fordi det fostrer «frykt og egoisme». Kanskje ville han også fortalt den rødgrønne regjeringa, som er så opptatt av å ikke bruke for mye arbeidskraft på sosial velferd i framtida, at USA, som har satset på de private ordningene, sløser enormt med
arbeidskraft på rikfolks luksuriøse helsevesen og eldreomsorg.
En gang var også norske sosialdemokrater opptatt av de store sosiale spørsmålene i tida, arbeidsløshet, fattigdom og manglende trygghet for eldre og uføre. De la langsiktige planer om bygging av stadig bedre velferd for befolkningen. I 1966 ble folketrygden vedtatt av et samlet Storting. Dette var grunnmuren i velferdssystemet. Folketrygden sikret alle, uansett inntekt en minstepensjon og den skapte et klima for samfunnssolidaritet. Den gjorde at folk ikke lenger fryktet fattigdom i alderdommen eller måtte skaffe seg private pensjonsforsikringer.
Hva diskuterer norske stortingspolitikere i dag? Hvilke store spørsmål er de opptatt av? Den økende inntektsulikheten, fattigdommen i byene, et arbeidsliv som støter ut stadig flere ut, utryggheten som skapes av et stadig friere marked? Nei, det våre politiske ledere ser ut til å ha i tankene er bedriftsøkonomisk
lønnsomhet, budsjettbalansen, at pensjonene ikke skal koste for mye og at næringslivet skal sikres en stor reserve av arbeidskraft. Den rødgrønne regjeringa risikerer å bli skrevet inn i historiebøkene
som regjeringa som fjernet grunnmuren i velferdsstaten, som fjernet det vi har vært best på, sosial velferd. Dermed ødelegges også det som ifølge professor Sachs, har vært hemmeligheten
til den økonomiske framgangene i de sosiale velferdsstatene.
Professor Sachs diskuterer de store utfordringene i framtida. Jeg anbefaler de rødgrønne regjeringspolitikerne å lese boka til den lyseblå professoren. Det er enda mulig å snu.
Er det mulig både å redusere fattigdom og ulikhet og oppnå økonomisk vekst? I boka foretar Sachs en sammenligning av ulike kapitalistiske modeller. Han deler de kapitalistiske landa i tre
grupper:
1. Sosiale velferdsstater – de nordiske landa
2. Blandingsøkonomier – de fleste EUlanda
3. Frimarkedslanda – USA, England, Irland, Canada, Australia …
De sosiale velferdsstatene bruker klart mest både til den offentlige sektoren generelt og til sosial velferd. Frimarkedslanda bruker klart minst.
Resultatet av studien er tydelig. De sosiale velferdsstatene har både minst arbeidsløshet og størst økonomisk vekst. Ikke bare er viljen til sosial utjevning størst i de nordiske landa. Solidaritetstankegangen skaper også et klima for internasjonal solidaritet. Disse landa bidrar med langt mer til u-hjelp enn de andre landa. Og, viser han, korrupsjonen er langt mindre.
Sachs peker på at når folk er trygge for arbeidsløshet, alderdom og sykdom, skaper det et samfunn av trygghet og skaperkraft. Sachs konklusjon er klar: dersom menneskeheten ønsker å gjøre
noe med fattigdom og ulikhet i framtida må de satse på sosiale velferdsstater.
Jeg leser dette mens norske politikere satser alt på å skape en billigere folketrygd og tenker: Hva ville professor Sachs sagt om den norske pensjonsdebatten og debatten om offentlig økonomi?
Ville Sachs støttet nedbyggingspolitikken? Ville han sagt: Skap større forskjeller. Gjør trygden dårligere slik at folk må ha private tilleggspensjoner. Eller ville han sagt: Mine studier viser at velferd, solidaritet og likhet skaper samfunn som bedre er i stand til å møte
framtidas utfordringer enn de markedsbaserte sosialsystemene.
Jeg tror han ville vist til at det ligger en stor produktiv kraft i trygghet og likhet. Han ville, som han gjør i boka, advart mot økende utrygghet fordi det fostrer «frykt og egoisme». Kanskje ville han også fortalt den rødgrønne regjeringa, som er så opptatt av å ikke bruke for mye arbeidskraft på sosial velferd i framtida, at USA, som har satset på de private ordningene, sløser enormt med
arbeidskraft på rikfolks luksuriøse helsevesen og eldreomsorg.
En gang var også norske sosialdemokrater opptatt av de store sosiale spørsmålene i tida, arbeidsløshet, fattigdom og manglende trygghet for eldre og uføre. De la langsiktige planer om bygging av stadig bedre velferd for befolkningen. I 1966 ble folketrygden vedtatt av et samlet Storting. Dette var grunnmuren i velferdssystemet. Folketrygden sikret alle, uansett inntekt en minstepensjon og den skapte et klima for samfunnssolidaritet. Den gjorde at folk ikke lenger fryktet fattigdom i alderdommen eller måtte skaffe seg private pensjonsforsikringer.
Hva diskuterer norske stortingspolitikere i dag? Hvilke store spørsmål er de opptatt av? Den økende inntektsulikheten, fattigdommen i byene, et arbeidsliv som støter ut stadig flere ut, utryggheten som skapes av et stadig friere marked? Nei, det våre politiske ledere ser ut til å ha i tankene er bedriftsøkonomisk
lønnsomhet, budsjettbalansen, at pensjonene ikke skal koste for mye og at næringslivet skal sikres en stor reserve av arbeidskraft. Den rødgrønne regjeringa risikerer å bli skrevet inn i historiebøkene
som regjeringa som fjernet grunnmuren i velferdsstaten, som fjernet det vi har vært best på, sosial velferd. Dermed ødelegges også det som ifølge professor Sachs, har vært hemmeligheten
til den økonomiske framgangene i de sosiale velferdsstatene.
Professor Sachs diskuterer de store utfordringene i framtida. Jeg anbefaler de rødgrønne regjeringspolitikerne å lese boka til den lyseblå professoren. Det er enda mulig å snu.