Matvareboblen

Noen såkalt primitive folkeslag i Stillehavet hadde ulike  byttesystemer for ulike varer. Dagligvarer – slik som fisk, grønnsaker og bruksgjenstander – ble byttet seg i mellom, mens prestisjefylte varer som smykker eller kanoer inngikk i et annet byttesystem som var mer seremonielt av natur. Luksusgjenstander ble altså sjelden byttet mot det daglige brød. Varer som ga eieren prestisje og prestisjeløse varer befant seg i to ulike verdisfærer som ikke var i kontakt med hverandre.

Inntil nylig hadde vi et slikt skille mellom matprodukter og energiprodukter. Selv om både kategorien mat og kategorien energi ble priset i penger, var forbruket av de to varegruppene skilt som nyttevarene var fra prestisjevarene på Stillehavsøyene. Når mat nå kan brukes til bio-brensel er vi plutselig i en situasjon som tilsvarer at velstående beboere på Stillehavsøyene skulle skape hungerkatastrofer ved å gjøre om mat til smykker.

Prisen på ris er steget med over 100 prosent på kort tid, og prisene på maisbaserte produkter, som er hovedingrediensen i fattige meksikaneres diett, har opplevd en lignende prisstigning. Dette kan få uventede konsekvenser: når prisen på det billigste av alle matprodukter stiger, vil dette få så store konsekvenser for fattige menneskers økonomi at de er nødt til å kutte ned på forbruket av dyrere matvarer, for eksempel kjøtt. At prisen på ris og maismel stiger vil da få den perverse konsekvens at etterspørselen etter disse produktene vil stige, ikke synke som man vanligvis ville antatt. Dette blir de eneste matvarene de fattige får råd til. Alfred Marshall kalte varer som oppfører seg slik for «Giffen-varer», etter Robert Giffen som beskrev fenomenet.

Mot Giffen-varene de fattige trenger for å overleve står Veblen-varene (som dyre biler), produkter der etterspørselen øker ettersom prisen stiger, nettopp fordi en høy pris gir høy prestisje og dermed viser at de er verdt den høye prisen. Denne gruppen produkter har fått sitt navn etter den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen som beskrev «brautende forbruk » (conspicuous consumption) av luksusvarer som en vesentlig del av det mennesker higer etter når deres primære behov er nådd. På Stillehavsøyene hadde de altså et slags tabu mot å bytte Giffen-varer (livsnødvendigheter) mot Veblen-varer (luksusvarer). Vår globale økonomi har nå en gang for alle brutt dette tabuet; drivstoff til den rike verdens luksusforbruk av ulik grad er i ferd med å konkurrere direkte med de fattigstes mat.

Det er neppe tilfeldig at eksplosjonen i matvarepriser skjer akkurat nå. Luften slapp ut av børsboblen rundt årtusenskiftet ved at det ble skapt en boligboble, og samtidig vokste derivatmarkedene og ga oss etter hvert en subprimeboble. På begge sider av Atlanteren har løsningen på bobleproblemene vært å skape enda mer likviditet og en gryende matvareboble. Også de høye oljeprisene bidrar til at enorme pengesummer jager etter nye investeringer. «Råvarer» har i mange år vært kloke investeringsrådgiveres råd når det gjelder å finne nye fortjenestemuligheter. Kinas vekst og råvarebehov underbygget denne logikken. Vi ser altså en investeringsobjekt-inflasjon
(asset inflation) både i Veblen-varer (biler som bruker mye bensin) og i Giffenvarer (billige matvarer). Det er slett ikke nødvendig at det spises så mye mer ris nå enn for ett år siden, forventningen om at det skal spises mer ris – kombinert med enorme mengder spekulativ kapital – er i seg selv tilstrekkelig til å sette i gang en prisstigning som gjennom en Giffen-effekt øker etterspørselen (uten at jeg påstår et dette er den eneste mekanismen vi nå opplever).

Hva skal vi så gjøre med dette? På Jeff Sachs’ «State of the Planet»-konferanse i New York nylig fikk jeg den samme Sachs på nakken fordi jeg i mitt innlegg hevdet at den eneste måten å hindre sult på er å diversifisere fattige økonomier vekk fra ensidig spesialisering på jordbruk. 500 års historisk erfaring viser at det kun er via denne omveien, å diversifisere et lands økonomi vekk fra ensidig råvareproduksjon, at man avskaffer sult. Hungersnød forekommer kun i land som nesten utelukkende er spesialisert på jordbruksproduksjon. Jo lavere prosent landbruket utgjør av et lands økonomi, desto større sjanse er det for at innbyggerne dør av å spise for meget. Dagens strategi med å forsterke fattige lands komparative fortrinn i råvareproduksjon gjør bare vondt verre. Som med subprime-krisen kommer vi til å se at de spekulative inntektene er private, mens kostnadene – den voldsomme nødhjelpen vi kommer til å se – veltes over på samfunnet.