Økonomenes syn på offentlig sektor
De fleste økonomer mener at staten og det offentlige kun har en plass for å regulere økonomien og korrigere for såkalt ”markedssvikt”. Markedssvikt knyttes konvensjonelt til eksterne virkninger, eksistensen av såkalte offentlige goder og ufullkommen konkur- ranse. I tillegg til denne type mikroøkonomisk regulering, er det også plass for offentlig sektor til makroøkonomisk stabiliseringspolitikk, og selvsagt skal staten verne om eiendomsrettigheter. Enkelte økonomer mener i tillegg at det offentlige har ansvar for å finansiere enkelte velferdsgoder og, via skattlegging, omfordele inntekt, motivert av preferanser for likhet. Enda færre mener offentlig sektor selv bør produsere disse velferdsgodene (se for eks. Rosen 2005 for en standard framstilling). Stort sett framheves over- føringer og skattlegging som problematisk i det insentiv for arbeid og innsats reduseres. Beskatning påstås å føre til forstyrrelser i økonomien. Alle lærebøker i offentlig økonomi og velferdsteori har lange eksersiser om ”dødvekttapet” som følge av vareskatt eller skatt på arbeid, ofte uten å si noe om den potensielle velferdseffekten av selve beskat- ningen. I sum går derfor det store flertall av økonomer inn for en minimalistisk stat[1] og minst mulig inngrep i økonomien.
Dette synet på offentlig sektor kan spores tilbake til de økonomiske klassikerne. Alle de klassiske borgerlige økonomene (Smith, Malthus, Ricardo og J.S. Mill) trodde at de frie markedskreftene ville fremme en ”naturlig harmoni” mellom samfunnsinteressene, og de gikk sterkt inn for en minimalistisk stat. Helt fram til våre dager har toneangivende samfunnsøkonomer videreført de klassiske økonomenes skepsis til velferdsstaten, om enn i andre forkledninger enn klassikerne. På slutten av 1800-tallet hevdet Robert Giffen at dersom offentlige utgifter ble større enn 10 % av bruttonasjonalproduktet (BNP) ville ”disinsentivene” dette skapte, resultere i økonomisk sammenbrudd. I 1945 mente den kjente amerikanske økonomen Colin Clark at 25 % var den absolutt øvre grensen i fredstid. I begynnelsen av 1980-årene kom formann i komiteen for Nobels minnepris i økonomi, Assar Lindbeck, med en ny variant av argumentet. Han hevdet at land som Sverige og Nederland med en skattebyrde på rundt 60 % av BNP, hadde nådd en tilstand av ”arteriosklerose” som kvalte produktivitetsveksten og medførte vedvarende arbeidsløshet i disse landene (jfr. Lindbeck 1985). I USA hevdet Martin Feldstein, formann for president Reagans Council of Economic Advisers, at programmene for inntektsoverføringer hadde ”forverret ustabiliteten i familielivet”, at de sosiale trygdene hadde ført til halvering av privat sparing, og at arbeidsløshetstrygden – finansiert med skattebetalernes penger – hadde resultert i økt arbeidsløshet (jfr. Maddison 1984: 56-83; Nell 1988: 212-214).
I dag har makroøkonomisk stabiliseringspolitikk blitt et anliggende for sentralbanken, som en uavhengig institusjon. Dette synet ble høsten 2004 premiert med Nobels minnepris i økonomi til nordmannen Kydland og amerikaneren Prescott. Vi mener dette forøvrig var en kritikkverdig tildeling fordi arbeidene til Kydland og Prescott først og fremst fremmer et politisk syn innpakket i og forkledd som økonomisk vitenskap (Kydland og Prescott 1977). Samfunnsøkonomer som arbeider med offentlig økonomi fungerer etter vårt syn stort som støttetropp for høyrekreftenes angrep på offentlig finansiering og produksjon av velferdsgoder. Særlig gjelder dette innefor den anvendte forskningen. Her vil oppdragsgiver, enten det gjelder private eller et departement i Bondevik II-staten ofte ha enkle svar, som at privatisering og konkurranseutsetning er ”samfunnsøkonomisk lønnsomt”.[2]Økonomenes syn på offentlig sektor, som vi nå har skissert, ble avbrutt av et teoretisk intermesso i 1930-årene. Massearbeidsløsheten i industrilandene disse årene var grunnlaget for keynesianismen, som varte fram til midten av 1970-årene. I denne perioden ble den offentlige sektor av de fleste økonomer tillagt en viktig rolle i konjunkturreguleringen og, etter hvert, også når det gjaldt å finansiere og produsere velferdsgoder og omfordele inntekt. Keynesiansk reguleringspolitikk var i denne perioden en sentral del av makroøkonomisk teori. Denne økonomiske politikken var en del av klassekompromisset i de rike landene (Therborn 1986: 101-111), og de norske økonomene Ragnar Frisch og Leif Johansen var sentrale navn som argumenterte for at produksjonen av viktige velferdsgoder måtte undras markedets logikk (jfr. f.eks. Johansen 1965: 14-18, 109-147).
Noen viktige trekk ved offentlig sektor og den norske velferdsstaten
En stor offentlig sektor har primært verdi ved at tilgangen på velferdsgoder og andre kollektive goder (som infrastruktur) sikres, at inntektsfordelingen blir jevnere og at økonomien blir effektivt regulert i samsvar med behovene til samfunnet som helhet. Generelt er et stort offentlig konsum (som andel av BNP) og/eller store offentlige overføringer uttrykk for høy produksjon av offentlige velferdsgoder. Det har vist seg at i land der offentlig sektor er relativt stor, er også inntektene mer jevnt fordelt og fattigdom mindre utbredt. Dette viser at relativt høy beskatning og tilsvarende høye offentlige utgifter ofte har en inntektsutjevnende effekt.[3]
Den norske velferdsstaten har sine røtter tilbake til slutten av 1800-tallet.[4] Men den store veksten kom først etter andre verdenskrig. En indikator på dette er offentlige utgifter til ”sosial trygd og velferd”, som økte fra 6,5 % av BNP i 1952 til 16 % i 1974 og deretter flatet ut og var på knappe 17 % i 1999. [5] I 2004 var det knappe 723.000 ansatte i offentlig sektor, dvs. 31 % av samlet antall sysselsatte i Norge. Men slett ikke alle disse ansatte produserte velferdsgoder. Offentlig konsum inkluderer også for eksempel domstoler, politi og militærvesen.
Det blir ofte hevdet at vi trenger en sterk privat sektor for å ”finansiere” utgiftene til offentlig sektor. Offentlig sektor framstilles som uproduktiv; ”verdiskapingen” påstås å foregå bare i privat sektor. Dette er en vrangforestilling. Omsorgs-, helse- eller undervisningsarbeid er like produktivt enten det foregår i offentlig eller privat sektor. Den vesentlige forskjellen mellom produksjonen av velferdsgoder i offentlig sektor og vare- og tjenesteproduksjon i privat sektor er at de offentlige velferdsgodene ikke blir solgt på et marked, men i stedet blir betalt over skatteseddelen. I motsetning til privat sektor blir det derfor ikke produsert for profitt i offentlig sektor, og alle innbyggere har lik tilgang til de offentlige velferdsgodene uavhengig av egen inntekt og kjøpekraft. At de offentlige godene er universelle, med lik tilgang for alle innbyggere uansett inntekt og sosial status, er velferdsstatens hovedkjennetegn. Allerede innføringen av egenandeler betyr derfor en svekkelse av velferdsstaten.[6]
Skattene representerer ikke en ”finansiering” av ”uproduktive” offentlige utgifter, men en omfordelingsmekanisme. Dette er helt åpenbart når det gjelder overføringene (trygder, stønader osv.) gjennom offentlig sektor, som altså utgjør omtrent halvparten av samlede offentlige utgifter i Norge. Men det gjelder produksjonen av alle offentlige goder. Personer (og bedrifter) med høye inntekter må – gjennom beskatningen – betale mer for disse godene enn de med lave inntekter. Denne omfordelingsmekanismen sammen med det faktum at offentlig sektors produksjon ikke er for salg på et marked og derfor ikke er produksjon for profitt, innebærer at produksjonen av offentlige goder har en ikke-kapitalistisk karakter. Kapitalismens ”lovmessigheter” gjelder ikke for denne sektoren.
Tabell 1 viser offentlige utgifter som andel av BNP i 14 vesteuropeiske land i perioden 1988-2004. Vi kan se at de offentlige utgiftene i Norge ble redusert fra 54 % av BNP i 1988-1992 til 45 % i 1999/2001. I 2002-04 er var det en økning til 47,7 %. Den ble ikke finansiert med økte skatter (de ble derimot kraftig redusert), men med økt bruk av penger fra petroleumsfondet som var mulig på grunn av den høye arbeidsløsheten. Bruk av penger fra petroleumsfondet økte fra 0,03 % av BNP i 2001 til et gjennomsnitt på 3,9 % i 2002-04 (og en foreløpig topp på 4,26 % i 2004) (se St.meld. nr. 1, Nasjonalbudsjettet, for årene 2003-2005). Hvis overføringene fra petroleumsfondet hadde hatt samme andel av BNP i 2002-04 som i 2001, og statsbudsjettet ellers hadde blitt saldert på samme måte, ville offentlige utgifters andel av BNP i 2002-2004 ha vært bare 43,8%. Når det i en sammenligning med andre land gjelder å måle offentlige utgifter som et uttrykk for skattenivået, burde vi derfor heller bruke tallene fra 1999-2001.
Men selv når vi bruker tallene for 2002-04, med høy bruk av penger fra petroleumsfondet, har Norge falt ned fra en femteplass i 1988-92 til en tiendeplass i 2002-04 i rangeringen av vesteuropeiske lands offentlige utgifter (jfr. tabell 1). Til og med 1993-95 var offentlige utgifters andel av BNP i Norge høyere enn gjennomsnittet både i de 14 vesteuropeiske landene og i Euro-landene. I 2002-04 var derimot offentlige utgifters andel av BNP i Norge lavere enn gjennomsnittet både i Vest-Europa og i Euro-landene. Det er kort og godt ikke sant at offentlig sektor i Norge er stor sammenlignet med andre land i Vest-Europa.
Økonomenes argumenter mot stor offentlig sektor
Økonomenes argumenter mot stor offentlig sektor kan deles i tre typer. Den første typen argument er den såkalte kostnadssyken og går ut på at offentlig sektor er ineffektiv, og at all tjenesteproduksjon derfor vil være mer effektiv i privat sektor. Dette argumentet overser at offentlig sektor har en stor grad av personlig tjenesteyting som ikke lar seg standardisere og rasjonalisere slik som industriell masseproduksjon av varer. I sine analyser av det han kalte ”kostnadssyken i personlig tjenesteyting” viste den amerikanske økonomen William Baumol for mer enn 30 år siden at personlig tjenesteyting er ”relativt resistent mot produktivitetsøkende innovasjon”, eller med andre ord ”har en innovasjonsresistent teknologi” (Baumol og Oates 1972: 46, 50; Baumol 1993).
Baumol påpeker, stikk i strid med det som i dag er rådende oppfatning, at kostnadssyken i personlig tjenesteyting ikke er noe særegent for offentlig sektor. Problemet er det samme enten tjenesteytingen er offentlig eller privat: ”I De forente stater er for eksempel mange universiteter, mye av helsevesenet og mange teatre ikke drevet av staten. Likevel stiger kostnadene i disse virksomhetene akkurat like raskt som i de andre” (Baumol og Oates 1972: 44). Her kan vi føye til flust av eksempler fra vårt land: Selv om tjenestene er private, har ikke kostnadene for tannleger, frisørtjenester, legetjenester og advokat- tjenester økt langsommere enn offentlige personlige tjenester. Enten den personlige tjenesteytingen er offentlig eller privat, vil den altså ha lavere produktivitetsvekst enn de andre aktivitetene i økonomien. Men fordi offentlig sektor har et så sterkt innslag av velferdstjenester i form av personlig tjenesteyting, er det der kostnadssykens problem blir mest synlig.
Den andre typen argument, som vi kan kalle nivåargumentet, er mer makroorientert. Det går ut på at høy beskatning og høye offentlige utgifter reduserer effektiviteten i økonomien som helhet. Dette argumentet kan støtte seg på modellene for optimal beskatning: Når skattene når et visst kritisk nivå, vil høyere skatter føre til lavere tilbud av arbeidskraft og dermed lavere produksjon. Dessuten vil for mye velferd og for generelle og sjenerøse ordninger, for eksempel relativt høy arbeidløshetstrygd, svekke insentivene for arbeid. Høye offentlige utgifter innebærer derfor lavere BNP pr. capita. En annen variant av nivåargumentet, som vi ofte finner i lærebøkene, er at offentlige utgifter vil fortrenge (”crowd out”) private investeringer og dels privat konsum.
Det finnes absolutt ikke noen empiri som gir støtte til nivåargumentet. Tvert imot, som den amerikanske økonomen Joel Slemrod uttrykker det: ”Hvis du ser på forholdet mellom skattenes andel av BNP og velstandsnivået målt ved BNP pr. capita, finnes det ikke noen empiri som gir støtte til påstanden om at lave skatter garanterer velstand. Faktum er at du vil finne en klar positiv korrelasjon mellom høye skattekvoter og velstand, fordi de utviklede landene er de som har de høye skattekvotene” (Slemrod 2003: 5-6).
Den tredje typen argument er vekstargumentet som sier at økte offentlige utgifter, finansiert gjennom skatter, reduserer den økonomiske veksten. Dette argumentet er det vanskelig å forklare ut fra standard nyklassisk vekstteori (Solow-Swan modellen). Det lar seg først ”vise” med såkalt ”endogen vektteori”, spesielt den varianten som kalles AK-modellen. Den sier at høyere beskatning, spesielt av kapitalinntekter, fører til lavere sparekvote – som i nyklassisk tankegang fører til lavere investeringskvote – og dermed lavere økonomisk vekst.[7] Men testene av denne hypotesen er hverken enkle eller entydige. En studie av til sammen 35 industriland og u-land i 1980-årene kom fram til at ”hovedresultatet er at det er vanskelig å ikke konkludere med at størrelsen på offentlig sektor har en positiv virkning på økonomisk yteevne og vekst” (Ram 1986: 292). En studie av OECD-landene fra slutten av 1980-årene, som så på sammenhengen mellom vekst i offentlig sektor og veksten i BNP, trakk den samme konklusjonen (Conte and Darrat 1988).
Men ennå var ikke spørsmålet avgjort. I 1991 publiserte den amerikanske økonomen Robert Barro en tverrsnittsstudie av et stort antall land. Barros resultat, som ble vidt kjent og akseptert innen den økonomiske profesjonen, var at det er en signifikant negativ korrelasjon mellom størrelsen på den offentlige sektor, målt med offentlig konsums andel av BNP, og den økonomiske veksten (Barro 1991). Mange mente den gang, og noen hevder fortsatt, at Barros resultat er det endelige beviset på at en stor offentlig sektor hemmer den økonomiske veksten. Men Barros studie hadde et problem felles med alle andre tverrsnittsstudier: Fordi antallet observasjoner var begrenset, måtte han begrense antallet forklaringsvariabler i regresjonen til de han syntes måtte være de
viktigste i lys av sin favoriserte teori om endogen vekst.[8]
Dette problemet ble tatt opp i en viktig litteraturstudie av Levine og Renelt (1992). Ved litteraturgjennomgangen fant de at mer enn 50 forklaringsvariabler hadde vist seg å være signifikant korrelert med økonomisk vekst i minst en regresjon. Studien deres gikk ut på å teste ”robustheten” til disse signifikante forklaringsvariablene ved å endre listen av de øvrige variablene (dvs. de såkalte kontrollvariablene) i forhold til de opprinnelige studiene. Forholdet mellom økonomisk vekst og en bestemt forklaringsvariabel ble betraktet som ”robust” hvis det forble statistisk signifikant og beholdt det teoretisk predikerte fortegnet når settet av kontrollvariabler i regresjonen ble forandret. De fant at ”nesten alle identifiserte relasjoner er meget sensitive overfor små endringer i settet av kontrollvariabler, og mange publiserte koeffisienter forandrer fortegn ved små endringer i settet av kontrollvariabler” (Levine og Renelt 1992: 943). Enten de målte størrelsen på offentlig sektor med offentlig konsums andel av BNP eller med samlede offentlige utgifters andel av BNP, fant de ingen robust sammenheng mellom størrelsen på offentlig sektor og økonomisk vekst. At størrelsen på offentlig sektor har en negativ virkning på den økonomiske veksten, viser seg altså å mangle statistisk grunnlag (jfr. også Slemrod 2003).
Senere har det kommet flere tverrsnittstudier av OECD-landene som viser at det ikke finnes noen sammenheng mellom størrelsen på offentlig sektor – dvs. offentlige utgifters andel av BNP – og den økonomiske veksten (jfr. f.eks. Agell m.fl. 1994). Vår konklusjon av disse studiene er at forsøk på å etablere ”objektive”, faglige kriterier for størrelsen på offentlig sektor og den samfunnsmessige fordelingen av skattene, er mislykket. Hverken skattenivået eller graden av progressiv beskatning kan bestemmes ”fagøkonomisk”. Dette synes å passe dårlig for aktørene i Bondevik II-regjeringens skatteletteprosjekt. Iallfall skriver de dette i den nyeste ”perspektivmeldingen” for norsk økonomi: ”Et uheldig utformet skattesystem og et høyt skattenivå kan ... ha negative virkninger for den langsiktige veksttakten i økonomien” (St.meld. nr. 8 (2004-2005: 103). Slik insisterer de på at et politisk og sosialt spørsmål er et ”fagøkonomisk” problem.
Avslutning
Vi har i denne artikkelen gitt en kortfattet gjennomgang av økonomenes syn på offentlig sektor, noen trekk ved utviklingen av offentlig sektor og argumentene mot en stor offentlig sektor. En hovedkonklusjon på denne gjennomgangen er at det ikke finnes noe belegg for å hevde at størrelsen på offentlig sektor har en negativ virkning på den økonomiske veksten. På bakgrunn av hvordan offentlig sektor behandles i alle lærebøker i offentlig økonomi er dette en oppsiktsvekkende konklusjon.
Lærebøkene og hovedtyngden av forskningen som forgår innen offentlig økonomi problematiserer ”forstyrrelsene” som følger av beskatning, men tar kun i begrenset grad opp den lang rekke av positive effekter som åpenbart følger av et høyt offentlig forbruk og en velutviklet velferdsstat. Det er således, for å si det mildt, et misforhold mellom, på den ene siden, den anstrengelsen samfunnsøkonomene har brukt for å modellere ”optimal beskatning” og å finne ”dødvektstap” ved beskatning, og, på den andre siden, anstrengelsene som har blitt lagt ned for å kartlegge samfunnsøkonomiske gevinster ved at produksjon av viktige velferdsgoder unndras markedets logikk. Analysene av ”dødvektstapet” baserer seg som oftest på en stilisert situasjon hvor et marked studeres isolert, og den potensielle velferdseffekten av beskatningen kommer ikke fram. Det er derfor ikke noe merkverdig at de fleste økonomer postulerer en negativ sammenheng mellom økte offentlige utgifter og den økonomiske veksten. En slik sammenheng mangler et statistisk grunnlag. På den andre siden synes høy beskatning og tilsvarende høye offentlige utgifter å ha en inntektsutjevnende effekt.
---
1 Trass i det store antallet fattige på 1700- og tidlig 1800-tall var da også fattigforsorgen veldig beskjeden. Peter
Lindert har beregnet at den i England utgjorde 1,59 % av BNP i 1776 og 1,07 % i 1850. I Frankrike utgjorde den 0,63
% av BNP i 1833 og i USA 0,13 % i 1850 (jfr. Lindert 2004: 8).
2 Jfr. mye av kritikken som har blitt reist mot analyseselskapet ECON. Se for eksempel Klassekampen 1.10.2005.
3 Spesielt i sammenligninger mellom land er Gini-indeksen den mest brukte indikator for å måle inntektslikhet/ulik-
het. En Gini-indeks, G=0 betyr perfekt likhet, G= 1 betyr perfekt ulikhet, dvs. at det rikeste individet eller gruppen av
individer i befolkningen har hele inntekten. Blant OECD-landene var det de nordiske landene som hadde den laveste
G rundt midten av 1990-årene: Danmark: 0,247; Sverige: 0,250; Finland: 0,256; og sist Norge: 0,258. USA hadde den
høyeste G på 0,408. For 18 vesteuropeiske OECD land pluss USA, Canada og Australia gir en enkel korrelasjon mellom
Gini-indeksen (G) rundt midten av 1990-årene og årsgjennomsnitt av samlede offentlige utgifter som prosentandel av
BNP i perioden 1988-95 (x), følgende sammenheng: G = 0,583 – 0,0054x med en korrelasjonskoeffisient R= – 0,86
og R2 = 0,75 (Data for Gini-indeksen: World Bank, World Development Report 2003, s. 236-37. Data for offentlige
utgifters andel av BNP: OECD. Economic Outlook no. 77, juni 2005, s. 173.)
4 For gode framstillinger av den norske velferdsstatens historie, se Seip (1994a; 1994b).
5 Dette og de følgende tallene er hentet fra Statistisk Sentralbyrå (1978), samme: Økonomiske analyser, nr. 4, 2000,
vedlegg: ”Offentlig forvaltnings inntekter og utgifter”, samt fra Økonomiske analyser, nr. 3, 2005.
6 De senere årene er velferdsstaten blitt undergravd nettopp gjennom stadig økende egenandeler.
7 AK-modellen skrives som Y = A·K, der Y er BNP, A er en konstant og K er samlingen av alle typer ”kapital”, inklusive realkapital (i produksjonsmidler) og ”kunnskapskapital”. Ved å derivere denne enkle formelen med hensyn på tiden (år), får vi: g = A·i, der g er vekstraten til BNP og i er de samlede investeringenes andel av BNP, dvs. investeringskvoten. Ironisk nok er denne siste formelen identisk med Domars vekstformel, som nyklassisk teori i mange år førte et felttog mot med den såkalte Solow-modellen.
8 Barros (1991) forklaringsvariabler var: initialt BNP pr. capita, investeringskvoten, befolkningsveksten, initial menneskelig kapital (målt ved deltakelsesgrad i henholdsvis grunnskole og videregående skole), offentlige investeringers andel av BNP, offentlig konsums andel av BNP, økonomisk system (dvs. sosialistisk” versus kapitalistisk økonomi), politisk stabilitet (målt ved antall revolusjoner/kupp i observasjonsperioden) og markedsvridninger”, samt dummyer for Latin-Amerika og Afrika.
Referanser
Agell, Jonas m.fl. (1994), Tilväxt och offentlig sektor, Ekonomisk Debatt, bd. 22, nr. 4, s.373-384.
Barro, Robert J. (1991), Economic growth in a cross section of countries, Quarterly Journal
of Economics, bd. 106, s. 407-443.
Baumol, W.J. og W.E. Oates (1972), The Cost Disease of the Personal Services and the Quality of Life, Skandinaviska Enskilda Banken Quarterly Review, bd. 2, s. 44-54.
Baumol, William (1993), Health Care, Education and the Cost Disease: A Looming Crisis for
Public Choice, Public Choice, bd. 77, s. 17-28.
Conte, Michael A. and Ali F. Darrat (1988), Economic growth and the expanding public sector: A reexamination, The Review of Economics and Statistics, bd. 70, s. 322-330.
Johansen, Leif (1965), Offentlig Økonomikk, Universitetsforlaget, Oslo.
Levine, Ross and David Renelt (1992), A sensitivity analysis of cross-country growth regressions, American Economic Review, bd. 82, nr. 4, s. 942-963.
Lindbeck, Assar (1985), Är skattarna farliga?, Dagens Nyheter, 14.01.1985.
Lindert, Peter (2004), Growing Public – Social Spending and Economic Growth since the Eithteenth Century, Cambridge University Press, Cambridge, England.
Kydland, Finn and Edward Prescott (1977), Rules rather than discretion: The inconsistency of optimal plans, Journal of Political Economy, bd. 911, s. 589-610.
Maddison, Angus (1984), Origins and impact of the welfare state 1883-1983, Banca Nazionale del Lavoro Quarterly Review, nr. 148, mars, s. 55-87.
Nell, Edward (1988), Prosperity and Public Spending – Transformational growth and the role of government, London/New York: Unwin Hyman.
Ram, Rati (1986), Government size and economic growth: A new framework and some evidence from cross-section and time-series data, American Economic Review, bd. 76, nr. 1, s. 191-203.
Rosen, Harvey (2005), Public Finance, Boston, McGraw-Hill
Seip, Anne-Lise (1994a), Sosialhjelpstaten blir til: norsk sosialpolitikk 1740-1920, Oslo:
Gyldendal Forlag.
Seip, Anne-Lise (1994b), Veiene til velferdsstaten: norsk sosialpolitikk 1920-75, Oslo: Gyldendal Forlag.
Slemrod, Joel (2003), The truth about taxes and economic growth, intervju i Challenge, bd. 46, nr. 1, januar-februar, s. 5-14.
Statistisk Sentralbyrå (1978), Historisk Statistikk 1978, Oslo: SSB.
St.meld. nr. 8 (2004-2005), Perspektivmeldingen 2004 – utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi.
Therborn, Göran (1986), Why some peoples are more unemployed than others, Verso, London.