Dyre og dårlige råd
Outsourcing blir ekstra dyrt av alle kostnadene som ikke lar seg tallfeste.
Av Marianne Marthinsen
Onsdag 19. nov 2008
last nedOnsdag 19. nov 2008
som PDF
En stor reform er i støpeskjeen. Den går under navnet «Hovedstadsprosessen», og vil avgjøre hvordan sykehus-Oslo skal se ut i fremtiden. Hvor mange sykehus skal vi ha? Hvem skal ha lokalsykehusfunksjoner? Hvem skal være spesialister på hva? Det kan være mange gode grunner til at sykehusene bør samarbeide bedre, kanskje til og med slås sammen slik Helse Sør-Øst foreslår. Det er en debatt for seg som fortjener mye oppmerksomhet. NHO Service benytter imidlertid høringsrunden til å fokusere på de ikke-medisinske tjenestene i sykehusene, og hevder at vi kan spare 720 millioner kroner på å la deres medlemsbedrifter overta oppgavene. Det er en påstand det er verdt å gå etter i sømmene.
Regnestykket er satt opp omtrent på følgende måte: Man har antatt en fordelingsnøkkel mellom grupper av ansatte i sykehussektoren. Deretter har man gått inn i årsrapportene til sykehusene Rikshospitalet/Radiumhospitalet, Ullevål og Aker og sett på hvor mye ressurser som brukes på ikke-medisinske tjenester, regnet ut hvor mye billigere NHOs egne medlemsbedrifter kunne utført de samme oppgavene og – simsalabim – med litt enkel pluss og minus-regning kommet frem til 720 millioner kroner i ren gevinst.
Det er påfallende – nesten fascinerende – hvordan utgiftssiden alltid «glemmes» i slike regnestykker. Hva koster det egentlig å forberede anbudsdokumenter, gjennomføre anbudsrunder, etablere kontrollmekanismer, utarbeide detaljerte kontrakter og reforhandle dem igjen når behovene for tjenester endrer seg? Hvor mye arbeidsinnsats går med når én virksomhet ved sykehuset skal fakturere en annen virksomhet? En idiotisk beskjeftigelse all den tid sykehuset som skal betale regningen er det samme. I Oslo kommune er internfakturering en svært populær aktivitet. Anslagsvis koster det 1000 kroner å sende en faktura fra en kommunal virksomhet til en annen. Det blir mye penger av sånt.
Det byråkratiske merarbeidet lar seg tallfeste. Det er en jobb NHO Service antagelig kan greie, selv med sine relativt enkle regnemetoder. Men min påstand er at outsourcingen fører med seg ennå en kostnad som det er langt vanskeligere å sette et eksakt tall på. Det handler om tilknytning, ansvarsfølelse og viljen til å strekke seg for å løse oppgaver som forsvinner når egne ansatte erstattes med en kontrakt og et eksternt firma. Skolevaktmesteren som fungerer som både miljøarbeider og oppsynsmann er ett eksempel. En skolevaktmester som kjenner barn og ansatte og føler ansvar for bygninger og miljø kan aldri erstattes av et vaktmesterfirma som svinger innom et par ganger i uka og sender faktura hver gang det må skiftes en lyspære.
Dessuten mister man verdifull kompetanse. Alle arbeidsplasser er unike. De som har vært der lenge, som kjenner systemet inn og ut og kan alle de små triksene for å få ting til å flyte – de er gull verdt for enhver bedrift. Oslo kommune har fått en av tidenes dyreste lærepenger gjennom sitt IKT-prosjekt som har utviklet seg til en skandale i 300-millionersklassen. Store deler av IKT-virksomheten ble satt ut til eksterne. Samtidig mistet mange av kommunens datafolk jobben. På den måten sørget man for å bli kvitt spisskompetansen på fagsystemene i de ulike kommunale etatene – systemer som gjerne var produsert av etatens egne it-folk og som det ikke fantes kompetanse på andre steder. Noen hadde regnet ut at dette skulle man spare 50 millioner kroner på. Foreløpig er man altså 300 millioner kroner i minus.
Jeg er ingen fanatisk motstander av ethvert privat initiativ i sykehussektoren. Det er for eksempel mye fornuft i å la dagkirurgiske pasienter som ikke trenger å sove på en sykehusavdeling ligge på et hotell, og i min verden er det ikke noe galt i at private driver slike hoteller. Private har alltid drevet hoteller. Det må de gjerne fortsette med. Men jeg godtar ikke en debatt som tar utgangspunkt i at «konkurranse er et virkemiddel som i seg selv vil føre til kvalitetsforbedring fordi det vil utfordre alle involverte til å strekke seg lenger for å yte en bedre tjeneste til lavere kostnad», slik NHO Service skriver i høringssvaret sitt. Jeg er lei av at privatiseringsentusiastene aldri må svare for utgiftssiden ved sine egne forslag. Utfordringen er herved gitt. Regn på nytt, kom tilbake med ordentlige tall, så kan vi diskutere!
Regnestykket er satt opp omtrent på følgende måte: Man har antatt en fordelingsnøkkel mellom grupper av ansatte i sykehussektoren. Deretter har man gått inn i årsrapportene til sykehusene Rikshospitalet/Radiumhospitalet, Ullevål og Aker og sett på hvor mye ressurser som brukes på ikke-medisinske tjenester, regnet ut hvor mye billigere NHOs egne medlemsbedrifter kunne utført de samme oppgavene og – simsalabim – med litt enkel pluss og minus-regning kommet frem til 720 millioner kroner i ren gevinst.
Det er påfallende – nesten fascinerende – hvordan utgiftssiden alltid «glemmes» i slike regnestykker. Hva koster det egentlig å forberede anbudsdokumenter, gjennomføre anbudsrunder, etablere kontrollmekanismer, utarbeide detaljerte kontrakter og reforhandle dem igjen når behovene for tjenester endrer seg? Hvor mye arbeidsinnsats går med når én virksomhet ved sykehuset skal fakturere en annen virksomhet? En idiotisk beskjeftigelse all den tid sykehuset som skal betale regningen er det samme. I Oslo kommune er internfakturering en svært populær aktivitet. Anslagsvis koster det 1000 kroner å sende en faktura fra en kommunal virksomhet til en annen. Det blir mye penger av sånt.
Det byråkratiske merarbeidet lar seg tallfeste. Det er en jobb NHO Service antagelig kan greie, selv med sine relativt enkle regnemetoder. Men min påstand er at outsourcingen fører med seg ennå en kostnad som det er langt vanskeligere å sette et eksakt tall på. Det handler om tilknytning, ansvarsfølelse og viljen til å strekke seg for å løse oppgaver som forsvinner når egne ansatte erstattes med en kontrakt og et eksternt firma. Skolevaktmesteren som fungerer som både miljøarbeider og oppsynsmann er ett eksempel. En skolevaktmester som kjenner barn og ansatte og føler ansvar for bygninger og miljø kan aldri erstattes av et vaktmesterfirma som svinger innom et par ganger i uka og sender faktura hver gang det må skiftes en lyspære.
Dessuten mister man verdifull kompetanse. Alle arbeidsplasser er unike. De som har vært der lenge, som kjenner systemet inn og ut og kan alle de små triksene for å få ting til å flyte – de er gull verdt for enhver bedrift. Oslo kommune har fått en av tidenes dyreste lærepenger gjennom sitt IKT-prosjekt som har utviklet seg til en skandale i 300-millionersklassen. Store deler av IKT-virksomheten ble satt ut til eksterne. Samtidig mistet mange av kommunens datafolk jobben. På den måten sørget man for å bli kvitt spisskompetansen på fagsystemene i de ulike kommunale etatene – systemer som gjerne var produsert av etatens egne it-folk og som det ikke fantes kompetanse på andre steder. Noen hadde regnet ut at dette skulle man spare 50 millioner kroner på. Foreløpig er man altså 300 millioner kroner i minus.
Jeg er ingen fanatisk motstander av ethvert privat initiativ i sykehussektoren. Det er for eksempel mye fornuft i å la dagkirurgiske pasienter som ikke trenger å sove på en sykehusavdeling ligge på et hotell, og i min verden er det ikke noe galt i at private driver slike hoteller. Private har alltid drevet hoteller. Det må de gjerne fortsette med. Men jeg godtar ikke en debatt som tar utgangspunkt i at «konkurranse er et virkemiddel som i seg selv vil føre til kvalitetsforbedring fordi det vil utfordre alle involverte til å strekke seg lenger for å yte en bedre tjeneste til lavere kostnad», slik NHO Service skriver i høringssvaret sitt. Jeg er lei av at privatiseringsentusiastene aldri må svare for utgiftssiden ved sine egne forslag. Utfordringen er herved gitt. Regn på nytt, kom tilbake med ordentlige tall, så kan vi diskutere!
